Hegnar og statsstøtte

Valgkampen sliter med å komme skikkelig i gang. Overraskende nok er pressestøtte og kringkastingslisens blitt ett av de hete temaene. Mandag kveld braker kulturminister Hadia Tajik og Høyres Olemic Thommesen sammen til debatt om dette.

Det skjer som del av et opprop om å bevare norsk mediemangfold, der mange tunge nestorer i norsk offentlighet stiller seg bak. Redaktør Trygve Hegnar er ikke invitert inn i debattpanelet, men på lederplass i Finansavisen han har allerede benyttet anledningen til å hudflette Høyres Ingeborg Moræus Hanssen som kjemper for pressestøtten. Dette er ikke noe nytt. Alle som er positive til pressestøtte, får med jevne mellomrom klar melding om hvor håpløse de er. 

Yndlingstema. Pressestøtte og subsidierte bønder har vært noen av Hegnars yndlingstemaer i hans 50 år lange virke som redaktør og investor. Argumentene er de samme hver gang, men finansredaktøren får godt med oppmerksomhet når han serverer sine gjentagelser.

Ikke alle er klar over det, men Trygve Hegnar har i de siste årene investert tungt i statsstøttet virksomhet gjennom familieselskapet Periscopus. Han eier nå en tredel av rederiet Hurtigruten ASA. Som den klart største eier, er det naturlig at Hegnar sitter som styrets leder.

Ved starten i 1893 mottok Hurtigruten en årlig statsstøtte på 70.000 kr. I dag mottar selskapet 640 millioner årlig, ifølge nettsiden «Hurtigruten-web» som har lagt inn noen «fun-facts» om institusjonen.  Det er mer enn det dobbelte av hva den norske staten gir i pressestøtte hvert år. På den bakgrunn skulle man tro at Trygve Hegnar hadde valgt å gå litt stillere i dørene overfor andre aktører som mottar statlig støtte. Det forteller mye om Hegnars berømte nærsynthet når han fortsetter som før i sine angrep.

Fin opplevelse. Siste uke har jeg testet Hurtigruten som produkt. Det ble en uvanlig fin opplevelse. Fram til sommeren 2013 hadde jeg aldri satt sjøbein på en av Hurtighetens skip. Flaut fordi jeg er oppvokst nesten midt i leia for denne livsnerven på kysten fra Bergen og nordover, hele 2.400 kilometer legger båtene bak seg fra Kirkenes til Bergen.

Etter en kort tur fra Tromsø til Stokmarknes og besøk på Hurtigrutemuseet der ideen om Hurtigruten ble unnfanget, skjønner jeg hvorfor denne sjøreisen er blitt en klassiker som tiltrekker seg tusenvis av turister hvert år. Det er ikke bare naturen som fenger. Hurtigruten har valgt å ta vare på langsomheten. Den ligger gjerne ved havn et par timer ekstra for at de reisende skal få med seg en midnattskonsert i Ishavskatedralen eller besøke museet i Stokmarknes.

Hurtigruten er ikke lenger et transportselskap, men et cruiserederi. Servicen er blitt deretter. Vi møtte velvillighet i alle ledd. Man fylles med stolthet når en ser hvor godt alt er tilrettelagt for dem som er langveisfarende turister og for dem som bruker båtene som lokalt transportmiddel.

Verdidokumentet. Selv om cruisefaktoren er blitt mer og mer viktig, er Hurtigruten fortsatt en viktig institusjon langs kysten. Mange av de stedene som anløpes, har ikke det store befolkningsgrunnlaget. Likevel høres fløytesignalet to ganger i døgnet. Anløpene er en viktig påminnelse til lokalsamfunnet om at de hører til i en større sammenheng. Slik har det vært i de 120 årene siden Richard With kom på ideen. I 1893 ble kapteinens dampbåt, DS Vesteraalen, satt i regulær trafikk langs norskekysten, og Hurtigruten som begrep ble etablert.

De nye skipene er noe helt annet en DS Vesteraalen. Men de grunnleggende verdiene er de samme. Etter min korte tur med MS Midnatsol, har jeg brukt tid på å lese meg opp om Hurtigrutens historie og verdier. Det jeg leser på selskapets hjemmeside harmonerer godt med min egen kundeopplevelse, men det blir ikke så enkelt når jeg holder dem opp mot hva hovedeieren og styrets leder står for av de verdier han forfekter i offentlig debatt. Smak litt på følgende formulering i verdidokumentet i dette perspektivet:

«I en verden der vi i stor grad lever på overflaten og hvor det er lite tid til å reflektere, vokser det frem behov for å være en del av det ekte og naturlige». Jeg håper at bondeorganisasjonene er raske med å løfte opp denne formuleringen neste gang Hegnar uttaler seg foraktlig om bøndenes rolle. De kan også ta med seg følgende utsagn fra samme verdidokument: «Når vi går på jobb, gjør vi det for at mennesker skal ha muligheten til å bo der de ønsker, og for at andre skal kunne oppleve storslått natur og lokal kultur».

Politikerne har sett hva hurtigruteinstitusjonen betyr for kystsamfunnene. Derfor bevilger de hvert år betydelige beløp for at de daglig nord- og sørgående seilingene skal gå sin gang.

Inkonsekvente Hegnar. Denne kommentaren skrives ikke for å komme med mitt bidrag til hyllest av Hurtigruten. Det er mange nok som har gjort før. Godordene er vel fortjent, men Trygve Hegnar bør ha en jobb å gjøre med seg selv. Enten må han innta en posisjon der han konsekvent er i mot alt som er statsstøttet, eller så må han godta at på noen områder er det faktisk ganske lurt at staten går inn og overstyrer markedet.

Hurtigruten skaper et mangfold og tilhørighet langs det norske kystlandskapet, akkurat som pressestøttede aviser bidrar til mangfold og tilhørighet i det norske samfunnet. Støtte til ulønnsomme bønder sikrer at Hurtigruten ikke bare seiler forbi et landskap som er uberørt, men at man fra broen kan betrakte velholdte gårder som blir en viktig del av et kulturlandskap.

At Trygve Hegnar skal bli positiv til pressestøtte og subsidier til bønder, er like lite sannsynlig som at en ateist skal begynne å tro på jomfrufødselen. Men hver gang han åpner munnen, fortjener han å høre hvor inkonsekvent han. «Lev verdiene - vær en god rollemodell - Vise samsvar mellom ord og handling », står det i Hurtigrutens visjonsdokument. En viktig ballast, som hovedeier gjerne kunne få sin porsjon av.

Helge Simonnes er sjefredaktør i Vårt Land.