Helge Simonnes, Vårt Land Foto: Birgit Dannenberg
Helge Simonnes, Vårt Land Foto: Birgit Dannenberg

Presseetikken etter Kokkvold

KOMMENTAR: Norsk presse lever utrygt med sin presseetiske selvjustis. Overtrampene i NRK kan sette i gang en ubehagelig snøballeffekt à la den vi har sett i England.

Publisert   Sist oppdatert

Presseetikk er vanligvis ikke det som opptar folk flest, men de siste ukene har NRK sørget for å gi god næring til kritikere av det presseetiske systemet i Norge.

For pressen kommer det på et ubeleilig tidspunkt. Norge lever ikke i et vakuum. I England planlegges dramatiske presseetiske reformer. Ideene kan fort spre seg til Norge. Snart kan heller ikke pressen slå i bordet med Per Edgar Kokkvolds autoritet.

Generalsekretæren i Norsk Presseforbund (NP) er i ferd med å avslutte sin suksessrike karriere som presseetisk fanebærer i Norge. Gjennom 17 år har den tidligere redaktøren i Dagsavisen gjort en innsats som det skal bli vanskelig for etterfølgeren å leve opp til. Kanskje bør de ansvarlige tenke seg om før rekrutteringen gjennomføres.

Anglofil. Kokkvold er anglofil. Få nordmenn kan briljere med så mye kunnskap om britisk politikk og samfunn som han. Også innen presseetikken har Kokkvold hentet mange impulser fra britene, som har et system som ligner mye på det norske.

De siste månedene kan i så måte ikke ha vært lette for Kokkvold. Sammen med tusenvis av pressefolk har han sett hvordan den veletablerte selvdømmeordningen i England er i ferd med å gå i tusen knas. Byggverket var skjørere enn det så ut til. Konstruksjonen ble satt under press fordi tabloidene gikk langt over streken.

Det som åpenbarte seg i kjølvannet av News of the World-skandalen var så stygt at myndighetene så seg nødt til å sette ned en kommisjon under ledelse av dommeren Brian Henry Leveson. Leveson-kommisjonen har foreslått at England skal få sin første presselov på 318 år. Et offentlig medietilsyn skal ha overoppsyn med et nytt etikkorgan som skal oppnevnes utenfra. Der skal det ikke lenger være plass for aktive pressefolk.

Kokkvold er ikke alene om å være sjokkert over denne vendingen i England.  I et innlegg i Dagens Næringsliv hevder han at norsk presse ikke kan sammenlignes med den britiske. Han fnyser av dem som mener at utviklingen i England kan få konsekvenser for Norge.  

Trøbbel. Står det norske presseetiske byggverket så trygt som Kokkvold postulerer?  

De siste ukene har NRK havnet i trøbbel som følge av mange brudd på Vær varsom-plakaten og for graverende feilvurderinger før og etter en reportasje 12. januar om en voldtektsdømt romkvinne. Opplysninger om hennes kriminelle bakgrunn ble bevisst utelatt i en reportasje i Dagsrevyen, men det som har fremkalt den største kritikken, er NRK-ledelsens håndtering i etterkant. Beklagelsen fra NRK kom sent og først etter ytre press.

Det har gått så langt at kulturminister Hadia Tajik torsdag ba NRK om å vise åpenhet om hva som skjedde da nyhetsredaksjonen vurderte innslaget.

Når denne saken kommer opp til behandling i Pressens Faglige Utvalg, vil NRK bli dømt så det suser. Tilhengerne av selvdømmeordningen vil hevde at det viser hvor godt det presseetiske systemet fungerer i Norge.

Men hva om norske politikere og ansvarlige myndigheter likevel skjeler til det som er skjedd i England? Når kulturministeren allerede har begynt å uttale seg offentlig om NRKs etikk, er man et skritt nærmere det som norsk presse frykter.

Om Norge skulle få sin variant av Lord Leveson, vil vi fra pressens side kunne ha slått i bordet med mye som fungerer. Men en kommisjon vil også kunne finne en del forhold som det er grunn til å stille spørsmål ved.

Maktfordeling. Man trenger ikke gå lenger enn til rollen som Per Edgar Kokkvold snart skal forlate. Det er en posisjon som rommer mye makt. Han sitter minst med både bukta og begge endene i alt som har med presseetikk å gjøre. Han foreslår for styret i Presseforbundet hvem som skal være medlemmer i Pressens Faglige Utvalg. Den andre viktige oppgaven er å vedta punktene i Vær varsom-plakaten. Her sitter generalsekretæren også på saksforberedelsen.

Men det stopper ikke der. Samme person innstiller på hvilke medier som skal felles eller frifinnes i PFU.

Én og samme person deltar i utformingen av det etiske regelverket, deltar i utvelgelsen av hvem som skal vurdere om det er brudd på regelverket (PFU) og gir sin innstilling til PFU om hvem som skal dømmes eller frikjennes.

Det er snart 200 år siden maktfordelingsprinsippet ble tatt inn som et bærende element i den norske grunnloven. Dette prinsippet hylles i alle medier, men innen presseetikken synes det ikke å stå høyt i kurs.

Jeg er tilhenger av pressens selvdømmeordning, og har forsvart den både som leder av medieombudsutvalget og som tidligere styreleder i Norsk Presseforbund. Men det grunnleggende prinsippet blir ikke lett å forsvare dersom pressen selv tar for lett på de forvaltningsmessige sidene. Tvilen er en nødvendig følgesvenn i etiske vurderinger. Pressen bør også våge å vise mer usikkerhet om organiseringen av det presseetiske rammeverket.

Robust. Selvdømmeordningen ville blitt langt mer robust om Norsk Presseforbund tok en skikkelig diskusjon av hvordan den presseetiske makten kan fordeles på flere personer. For mye makt på én hånd representerer en for stor risiko og gjør pressen sårbar for offentlig intervenering.

Kokkvold har vært en gave til presseetikken. Tilsvarende makt gitt til en annen person kan være rene katastrofen, særlig hvis han eller hun skal sitte 17 år jobben.

Når ny generalsekretær er ansatt, vil det være vanskelig å gjøre noe som reduserer makten til den som ansettes.

Per Edgar Kokkvold er fortsatt høyst oppegående. La ham fortsette et par år slik at styret i Presseforbundet kan få bestemt seg for hvordan den presseetiske makten skal fordeles i Norge for ettertiden. Slik det er nå, hviler den for mye på en person. Åremål bør også vurderes for viktige stillinger som dette.

For pressen bør det være bedre å gjøre endringer før myndighetene tvinger dem til å handle. Gjør man ikke noe nå, kan det være for sent, i hvert fall hvis det er et selvstendig mål å bevare selvdømmeordningen. Look to England!

 Helge Simonnes er sjefredaktør i Vårt Land.

[email protected]