MORGENRUTINEN:

– Jeg tror det viktigste er at jeg er genuint nysgjerrig, både på smått og stort. , sier Leif Steiholt, journalist i Helgelands Blad. Foto: Privat
– Jeg tror det viktigste er at jeg er genuint nysgjerrig, både på smått og stort. , sier Leif Steiholt, journalist i Helgelands Blad. Foto: Privat

Leif Steinholt kjempet lenge for sin rett til å være utilgjengelig:
– Kamp jeg var dømt til å tape

Omtaler seg selv som en klassisk postjournalsnok.

Publisert

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Leif Steinholt er journalist i Helgelands Blad.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Jeg pleier å si at hvis jeg blir portrettintervjuet en gang, og får det klassiske spørsmålet: Hva kan du ikke klare deg uten?, skal jeg svare kaffe og sykkelen min. Så, der fikk jeg sagt det!

– Hva har du på nattbordet?

– En ganske variert stabel lesestoff som pleier å hope seg opp. Akkurat nå er det alt fra et utvalg av fotballmagasinet Josimar til noen diktsamlinger til et par romaner. Det er ikke alt jeg får lest, men jeg prøver. For tida er det Hamsuns «Markens grøde» som ligger øverst.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Tankene slår vel gjerne inn på jobb rimelig kjapt, alt etter hva det er jeg holder på med. Siden jeg er pappa til to jenter på fire og seks, med alt som hører med av morgenrutiner og -kaos, er det begrenset hva jeg rekker å være innom om morgenen. Det blir stort sett en kjapp kikk på NRK og VG på nettet, mens NRK står på i bakgrunnen på radioen. Men jeg pleier å være innom nettstedene til våre hovedkonkurrenter Helgelendingen og Rana Blad før jeg sovner om kvelden.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Stort flertall i felles folkeavstemming: Israel og Palestina går sammen i én stat». Men det er nok mest en utopisk drøm.

– Hvor leter du etter gode saker?

– Jeg er nok en klassisk postjournalsnok av den gamle skole, og leter – og finner – mye i journalene. Ellers handler det jo om å holde øyne og ører åpne, enten det er ting som dukker opp i sosiale medier eller på steder der man møter og snakker med folk.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– Vanskelig spørsmål. Jeg kunne for eksempel svart vaskehjelpen til Donald Trump, eller noen andre som befinner seg langt nede i hierarkiet i organisasjonen til en person med mye makt. Men jeg er mer enn gjennomsnittlig interessert i musikk, og har veldig sans for Tom Waits og alle lydene han lager. Så en lang prat med ham, om inspirasjonskilder og sånt, kunne vært spennende og interessant.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg tror det viktigste er at jeg er genuint nysgjerrig, både på smått og stort. Og at jeg er ganske flink til å stille spørsmål – tror jeg, i alle fall. Dessuten innbiller jeg meg at jeg er ganske seig, og rimelig god til å følge saker over tid. Og så er jeg allsidig, og liker å ta bilder. Det er ganske viktig i en liten lokalredaksjon, hvor alle må være poteter.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– En gang under Trænafestivalen for noen år siden, var jeg den eneste fotografen som orket å fortsatt stå foran scenen helt mot slutten da kveldens siste band spilte. Da de plutselig ville ha opp en fotograf for å fotografere publikum, sto jeg veldig hendig til. Et av bildene jeg fikk tatt, endte opp som coverbilde dratt over hele fronten og hele baksida på et ekstrabilag vi stuntet litt på sparket. Det var ganske gøy. Og så viste det betydningen av å holde ut.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Nå har jeg langt fra fått lest alt, men Avisa Nordlands serie «Jenta ingen kan hjelpe» – som nylig vant Amedias pris for beste journalistikk i 2019 – viser at det også lages viktig kvalitetsjournalistikk utenfor de største redaksjonene. Nå er jo AN svær målt mot avisen jeg selv jobber i, men det er uansett til inspirasjon.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Den stadige strømmen av saker om mer eller mindre diffuse mediekjendisers, type realitydeltakere, private gjørener og ladener. Jeg bruker egentlig altfor mye energi på å irritere meg over sånt, når jeg tenker meg om.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Den største utfordringen er nok å sikre det økonomisk grunnlaget for at det fortsatt skal være mulig med et mangfold av medier som har god journalistikk som sitt hovedformål. Noe jeg mener forutsetter at det er den gode journalistikken de samme mediene satser på.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Det var faktisk et bilde jeg så på Facebook nå i kveld, tatt av kollega Simon Aldra i Brønnøysunds Avis, fra et eller annet døllt møte i et kommunalt organ. Han er flink til å fange sånne litt banale hverdagssituasjoner i bilderuta.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Jeg kjempet lenge for min rett til å være utilgjengelig, men skjønte etter hvert at det var en kamp jeg var dømt til å tape. Dessuten har det jo også sine fordeler at vi kan nå hverandre raskt. Men når jeg er på hytta til foreldrene til samboeren min, er det elendig dekning, så da er jeg i praksis uten mobilen hele helga. Det pleier å gå helt fint.

– Når logger du av for kvelden?

– Det blir vel rett før jeg legger meg til å sove. På ukedagene vil det stort sett si en gang mellom midnatt og halv ett.