Angeliki Papathanasopoulou var gravid i fjerde måned da hun døde av røykforgiftning. Paraskevi Zoulia og Epaminondas Tsakalis omkom sammen med henne. To kvinner og en mann, alle i 30-årene og vanlige bankfunksjonærer, drept av ekstremister med svarte hetter og brannbomber i Aten. Vi rekker knapt å glemme dem, for navnene er aldri nevnt i norske massemedier.
Når politivold og urettferdighet skildres i pressen, har det størst virkning når vi blir kjent med ofrene. Vi kommer på fornavn og får vite hvordan de så ut. Dekningen snakker til følelser, og kalles gjerne litt foraktelig for tabloidjournalistikk.
Der det virkelig skjer alvorlige overgrep, er det patent humanisme å rette blikket mot ofrene. Det er individer som krenkes, og det er slik de bør framstå i mediene.
Derfor burde det samme skje når ugjerningene begås av voldelige demonstranter som krever «retten» til å stanse ambulanser og antenne bygninger. I stedet ble de drepte navnløse og ansiktsløse, som var de ikke verdige til omtale.
Det er vanskelig å forstå hvordan dette kunne skje i nyhetsorganisasjoner som er trent i å personifisere store hendelser. Språk og kildetilfang spiller antakelig inn. De dreptes minne sikres heller ikke av aktivister med lang medietrening, eller av akademikere og kjendiser på kildelistene. Samtidig er det vanskelig å fri seg helt fra mistanken om at medienes sympatier er skjevt fordelt.
Journalister tyr lett til stereotypier når vi skildrer konflikter i andre land. Sjablongen for klassemotsetning og opprør legges over virkeligheter som er langt mer mangfoldige. Vi griper til begreper som appellerer til sympati, med lite tanke for at store deler av befolkningen heller vil la seg representere av udugelige politikere, enn av demonstranter med molotovcocktail.
Protestene i Hellas ble fra starten dekket på den samme, rituelt velvillige måten vi er vant til fra andre hovedsteder. Man påpeker at mange er sinte på innstramminger, og etterlater inntrykk av at aksjonene er representative. Neste gang kunne vi tenke oss litt mer hjelp til å forstå hvordan flertallet tenker om statsfinanser og gatevold. Og dersom gjengen med svarte hetter dreper tre til, tar vi gjerne navnene også.
