– Du er ute med ny bok skrevet i samarbeid med Bente Bakken, som i sin tid intervjuet deg i Dagbladets Magasinet. Er det et tegn på at du er godt fornøyd med pressen?
– Generelt har jeg vært ganske fornøyd, men jeg har også hatt mine utfordringer med pressen som alle andre. Jeg husker godt mitt første møte med mediene. Det var rett etter nominasjonen til Oslo bystyre i 1995, og jeg skulle intervjues av Hilde Lundgaard i Aftenposten Aften. Etter noen dager kom det en helside i Aften, og det var morsomt. Det var en positiv måte å gå fra å være en nokså anonym student til å bli politiker.
– Men så ble du intervjuet i Aften på ny, etter valget?
– Ja, jeg fikk jo mye oppmerksomhet, men jeg jobbet da hardt politisk også. Men så kom utfordringene etter valget. Vi fikk Høyre/Frp-flertall med en stemme overvekt i bystyret og skulle starte byrådsforhandlinger. Mediene kontaktet meg, og jeg la ikke skjul på at jeg var skeptisk dersom byrådssamarbeid også skulle omfatte et innvandrerregnskap, som var et klart krav fra Frp den gang. Dagen etter var jeg førstesidesak i Aftenposten med overskriften «Truer med å stemme nei til borgerlig byråd». Etter det startet mediekjøret mot meg.
– Men var det feil, da?
– Ja, jeg hadde jo ikke direkte sagt at jeg ville bruke vetoretten min. For meg var det viktig å sikre at et innvandrerregnskap ikke ble en ensidig sak, hvor bare de negative sidene og kostnadene ved innvandring kom fram. Det var den første opplevelsen der jeg fant ut at mediene ikke bare er snille.
– Men du dementerte aldri oppslaget?
– Nei, jeg ønsket ikke mer bråk, men det var krevende og tøft å få en førstesidesak på noe jeg ikke hadde sagt så tydelig som journalisten ville ha det til.
– Så du lærte at mediene av og til strekker og spisser og vinkler litt?
– Ja, det var den erfaringen jeg fikk. Men den virkelig negative opplevelsen fikk jeg under markeringen av fatwasaken mot Rushdie i 1996. Da ble jeg spurt av Dagbladet om jeg tok avstand fra fatwaen eller støttet den. Jeg syntes det var et nokså håpløst, tåpelig spørsmål. Hvorfor skulle jeg støtte en fatwa?
– Opplevde du pressen som en aktør?
– Ja, men de er jo alltid en aktør etter min mening. Den måten jeg opplevde pressen på i den saken var som en negativ aktør som var veldig gruppeorientert i den forstand at min religiøse bakgrunn var grunnen til at jeg skulle bli tvunget til å ta et standpunkt til dette. Det syntes jeg var veldig urettferdig. Det gjorde meg ganske skeptisk og litt nervøs i forhold til mediene, fordi de kunne vri og vrenge på ting og presse mennesker til å gjøre mange ting som man kanskje egentlig ikke ville gjøre. Etter den episoden gikk det lang tid før jeg følte meg komfortabel med mediene. Min strategi ble at hver gang jeg uttaler meg, så vil jeg ha lest opp sitatene mine, så jeg er på den sikre siden.
– I boken skriver du at gjennombruddet fra innvandrerpolitiker til vanlig politiker kom da du ble spurt om hva du mener om apanasjen til prinsesse Märtha Louise.
– Da det spørsmålet kom, følte jeg at det var en av de sakene som markerte overgang fra å være en minoritetspolitiker til å bli en fullverdig norsk politiker. Her kommer de og spør meg om noe som er så norsk som det kan være.
– Både i ditt tilfelle og andre politikere med innvandringsbakgrunn, så er det allerede ved nominasjonen et poeng at dere representerer de nye grupper av befolkningen. Er det så ille?
– Alle partier er interessert i å nominere personer med ulik bakgrunn, enten det er unge, eldre, næringsdrivende, kvinner og så videre. Det er et aspekt ved nominasjonen at man har kandidater med ulik bakgrunn og kompetanse, og jeg la aldri skjul på, eller var negativ til, at jeg hadde en kompetanse fra det flerkulturelle Norge, men samtidig var det viktig å bygge videre og være like norsk politiker som alle andre. Det er denne båstenkningen jeg tok et oppgjør med. Hvorfor kunne ikke jeg behandles som for eksempel sektorpolitiker innen helse og sosial på linje med andre?
– Hvordan ser du de nye journalistene fra innvandrermiljøene og at de gjerne settes til å dekke saker som har sammenheng med deres etniske opphav?
– Jeg synes det er et ganske stort framskritt og en veldig positiv utvikling at man får inn folk med annen bakgrunn. Samtidig ser jeg at de også sliter med utfordringen om ikke å bli puttet i bås, men får mulighet til å realisere sitt yrke eller sin karriere på andre områder enn bare integrasjons- og utlendingsområdet. Den jobben de klarer å gjøre på sine områder, er det ingen andre som kan. Måten for eksempel Kadafi Zaman klarer å komme inn i miljøene i Pakistan på, klarer ikke en norsk journalist. Det er den positive delen, men her hjemme, hvilke saker får de lov til å markere seg på? Hvordan får de utvikle seg? Det er noe jeg er opptatt av.
– Hva mener du om norsk integrasjonsdebatt?
– Jeg må jo bare si at jeg synes den er preget av et pinlig lavt kunnskapsnivå. For at vi skal få en debatt her i Norge, så må det ha skjedd et drap på Kaldbakken eller så må det ha skjedd et tvangsekteskap. Det er alltid slike ekstreme hendelser som utløser en debatt i Norge i stedet for en kontinuerlig kunnskapsdebatt.
– Er BBC så mye bedre enn for eksempel RedaksjonEn på NRK?
– Ja, i BBC-debattene ser jeg at det er med forskere, andre fagpersoner, vanlige mennesker, det er første generasjon innvandrere og andre generasjon. BBC har så mye bredere spekter på debattene sine. Og programlederne er forberedt på et helt annet nivå enn norske journalister er.
– Noen medier har i høst vært opptatt av å sikre utenriksministeren plass på Oslo-listen til Arbeiderpartiet. Du ble selv anbefalt på lederplass i VG foran stortingsvalget i 2001, hvordan var det?
– Ja, det kom veldig overraskende på meg. Jeg hadde aldri drømt om å få den positive oppmerksomheten som VG ga meg før nominasjonsmøtet i 2000. Nå ser jeg at Dagbladet har anbefalt Raja. Det blir mer og mer av denne personfokuseringen i mediene, men det bør være noen grenser for hvor langt man går i å støtte eller gå imot mennesker.
– Hva er din mest positive opplevelse med norsk presse?
– For meg som politiker har det alltid vært viktig å markere meg på saker, og sånn sett føler jeg at saken i forhold til frivillig separasjonstid fikk en veldig nøytral behandling. I ettertid viste det seg at det var reaksjoner som hadde med gruppetenkningen å gjøre likevel.
– Hva er den verste?
– Det verste er også noe av det beste. Det gikk en del rykter i forbindelse med mitt og min manns forhold, og alle redaksjonene i Oslo ble kontaktet. For meg var det en veldig ubehagelig opplevelse å bli oppringt og bli spurt av journalister om så private forhold som dette. Men jeg må samtidig gi ros for måten de håndterte dette på.
– Hva spurte de om?
– Det gikk på mitt forhold til Aamir Javed Sheikh, helt konkret. Når vi skulle gifte oss og sånne ting.
– I boken navngir du personer som skal ha stått bak ryktene om deg og Amir, og du skriver at journalister navnga kildene for de ryktene som sirkulerte. Det er uvanlig at journalister oppgir kilder på denne måten?
– Ja, det er uvanlig, men det ble gjort fordi denne journalisten oppfattet dette som så ekstremt og så alvorlig at vedkommende følte det var riktig å gjøre meg oppmerksom på at jeg hadde en politisk motstander som kunne gå ganske langt.
– Du følger også med i pakistanske medier. Hva er forskjellen på norske og pakistanske medier?
– De er i hvert fall veldig flinke til å skrive også om det positive, ikke bare det negative. I Pakistan er det ikke ensidig negativt alt som står i en avis. Man tar opp problemstillinger, men samtidig har man vekt på suksesshistorier: I dag har Pakistan klart å få kontrakt med la oss si Telenor som en viktig investor og som vil skape så og så mange arbeidsplasser. Det er et eksempel på en positiv nyhet, men også i forholdet til utlandet og utlendinger som er i Pakistan, så blir det aldri framstilt som noe negativt. Avisene i Pakistan er flinkere til å ha med det positive. Åpner du en norsk avis, så blir man jo bare mer og mer deprimert for hver side.
