Feriepraten:

Ingeborg Senneset Foto: Kathrine Geard
Ingeborg Senneset Foto: Kathrine Geard

En uke uten Facebook ville blitt en kjip uke

Ingeborg Senneset var dessverre på ferie da vi kontaktet henne.

Publisert Sist oppdatert

Ingeborg Senneset

Alder: 30

Stilling: Journalist

Arbeidessted: Aftenposten

– Da vi spurte deg om du ville stille til intervju brukte du ordene ferie og dessverre i samme setning. Hvorfor det?

– Haha! Du spurte om jeg var på jobb, og da tok jeg for gitt at du lurte på noe jobbrelatert. Mente «dessverre» som i at jeg trolig ikke kunne hjelpe på stående fot, da jeg har en uke ferie nå. Ikke for det, det er ingen hemmelighet at jeg er glad i jobben min. Det er dessuten spennende tider, journalistisk sett. Det er kanskje agurktid i Norge, men på verdensbasis kom nyhetshøsten tidlig i år.

– Gratulerer med Fritt Ord-stipend til boken din om anoreksi. Hvordan går arbeidet med denne nå om sommeren og ved siden av jobben i Aftenposten?

– Tusen takk! Er veldig glad for at Fritt Ord har valgt å støtte prosjektet. Arbeidet er, som jeg skriver på Instagram, tøft. Det er ikke en materie jeg ville velge om igjen å gå inn i på ny. Men målet er at den skal ha nytte for andre, og jeg har forpliktet meg – nå også overfor Fritt Ord – til å skrive den, så det skal bli. Siterer en tidligere medpasient fra psykiatrien: Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid. 

Ingeborg Senneset fikk æren av å være den siste vi profilerte i vår papirutgave før den ble lagt ned. Les Bloggeren som ble journalist.

– Vi er alle blitt glade i våre smarttelefoner. Hvor avhengig er du blitt av din?

– Føler det spørsmålet var noe insinuerende, Jensen! 

– Telefonen min er arbeidsstedet mitt, skattekisten min og veikrysset hvor jeg står. Folk besøker meg på kontoret ved å melde meg, i skattekisten ligger, og fylles hver dag med, bilder og videoer, og i veikrysset kommer artikler og innspill fra alle kanter. Det er en informasjonsstrøm man kan drukne i eller flyte på. Jeg er ikke redd for å bli våt på føttene. 

– Hva med sosiale medier? Du er særdeles aktiv i disse kanalene, Ville du klart å stenge Facebook for ei uke?

– Mener du i ferien eller i arbeidstiden? Det er klart jeg kan stenge Facebook i en uke. Det ville bli en kjip uke riktignok, men likevel. Men problemet er at det ville bety å stenge en av de viktigste kanalene hvor kilder og kontakter – inklusive deg, i dag – oppsøker meg. Autoreply er foreløpig forbeholdt mailen. Her er forøvrig en gratis forretningsidé, up for grabs: Lag en app med fraværsassistent for Messenger. 

– Hva leser du i ferien? Papir eller skjerm?

– Ja! Bøker, helst sakprosa, på papir. Akkurat nå leser jeg Ida Jacksons «Morfar, Hitler og jeg». Debatt og nyheter på skjerm. Sjekker nyhetsbrev om morgenen, Twitter innimellom, har pushvarsel fra Aftenposten, NYTimes, Nuzzel, BuzzFeed, Cirka og noen til. Sistnevnte er forøvrig nå ferdig – de klarte seg ikke i markedet. Veldig trist, bra prosjekt. 

– Kringkastingsrådet: Ja takk, eller nei takk?

– Tja takk. Jeg har ikke konkludert i saken, og så synes jeg Rossavik argumenterer godt (bla i dax 18) og gjør det vanskelig å gå for et nei. Men det er mulig det må skrues til for å fungere etter hensikten. Elin Ørjasæter foreslår et selvstendig sekretariat. Kanskje ikke så dumt? Så kan man spørre seg hva den heftige mengden klager bunner i, en oversensitivitet for krenkelser, et sosiale medie-drevet styrket eierskapsforhold til NRK, eller en tidsriktig kanalisering av engasjement. 

– Hva gjør deg flau i jobbsammenheng?

– Ting som dette. Ingen journalister liker å ta feil. Men ikke for det – at folk tar feil, er aldri det flaueste. Det er om man forsøker å ro av unna, noe som gjerne resulterer i at man graver seg godt og dypt ned i et pinlig hull, i stedet for å ta et oppgjør med tabben og komme videre. 

– Hva har overrasket deg mest i bransjen i første halvår?

Det skal veldig mye til for å overraske meg i denne bransjen. Mediene er i en konstant akuttsituasjon. 

– Hvilken journalistisk sak kunne du tenke deg å bruke en måned på å jobbe med?

– Under sykepleieutdanningen arbeidet jeg blant annet i et psykiatrisk fengsel. Jeg skulle gjerne dratt tilbake dit, eller til et tilsvarende sted, og fått gitt andre den innsikten i noen av disse menneskenes livsverden. Ikke bare det praktiske, som sikkerhetsnivå og måltidsplan, men i, det som er mitt favorittspørsmål; Hva som skjedde. 

– Hva er ditt beste sommerminne?

– Å bli vekket grytidlig på morgenen av min at nevø og min niese leende kryper opp i sengen, og vil at tante, som sent kvelden før har kommet på besøk, skal bli med på lekeplassen. Da føler man seg som en virkelig viktig person.

Powered by Labrador CMS