Boom Boom driti ut   

INNSPILL: Noen ganger, når jeg synes jeg er verdens verste dust, spiller jeg Boom Boom Volleyball.

Publisert   Sist oppdatert

Ikke for å glede meg sjøl, for å finne et glimt av menneskelighet i dypt inne i håpløsheten et sted eller for å få tankene vekk fra min egen innbilte misère.

Nei, det nesten banalt enkle sandvolleyballspillet spiller jeg for å straffe meg, omtrent som den første røyken uten filter en tung morra, når kroppen fortjener en liten ekstra dose plaging så jeg skal kjenne at den fortsatt er der.

For Boom Boom Volleyball minner meg om den jobben jeg rota bort, den karriereretninga som gikk i vasken på grunn av min manglende evne til å ta meg sjøl i nakken.

Vi har det vel litt sånn alle sammen, tror jeg. Eller, muligens har ikke samfunnets mest irriterende overachievers det sånn. De vidunderlige streberne som gikk ut med terningkast 6 i alle fag et par år etter at vi andre hadde loka dealen. De som kjøper sånne treningsarmbånd som skal minne om at ethvert øyeblikk med hvilepuls er bortkasta i livets evige konkurranse om å være flinkest. De fine, fæle folka.

Men vi andre, vi har det vel sånn. For noen er det Facebook. Eller, for ganske mange er det Facebook. For noen igjen er Imgur, Memecenter, 4chan eller VG deres private, forheksede helvete.

Tidstyver? Ja, kanskje. Livsinvaderende monstre? Tja, noen ganger. Andre ganger bare vårt eget lille narkotika, leverandøren av det ubetydelige, bittelille kick av dopamin som ikke egentlig bidrar til lykke, men akkurat duger til å dra oss videre til å starte bare en gang til.

Ilandsproblem? Gjett om!

Jeg kunne vært nærkis. Jeg kunne gambla. Jeg kunne snust kokain til hjernemasse, formulert som neseblod, rant ubemerkelig ut av venstre nesebor til kollegenes forskrekkelse. Jeg kunne blitt fanatisk opptatt av å samle på svindyre glansbilder fra Japan i perioden 1981-84.

Det finnes nesten ingen mindre ille ting jeg kunne drivi med enn å spille Boom Boom Volleyball. Likevel var det det som skulle til.

Det tok et halvt års tid, så sa jeg opp. Flytta ut av det lille kontoret. Glemte linken. Fant på noe annet å drive med, hvor jeg ikke satt aleine hele dagen og alle bare forventa at jeg jobba.

Noen ganger lurer jeg på hvor vanlig det er.

Gjør vi det alle sammen? Har sånne små, dårlige vaner, som til slutt blir så omfattende at vi nesten ikke gjør noe faktisk arbeid lenger? Som gjør at vi, i våre mest håpløse perioder, utsetter alt til et kvarter før deadline, før vi kaster sammen noe forhåpentligvis i det minste gjennomsnittlig møl, og deretter klager over hvor mye vi har å gjøre mens vi stønner høylytt over de enorme bunkene papirer på pulten, de vi aldri egentlig ser på?

Jeg aner ikke.

Kanskje de virkelig vellykka folka der ute rett og slett bare er de folka som ikke spiller Boom Boom Volleyball?

Misforstå meg rett. Jeg er glad i dataspill. Jeg er glad i Facebook og Imgur også. Jeg er til og med bittelitt glad i 4chan, sjøl om min kjærlighet der stadig blir utfordra, for å si det mildt.

 Men akkurat Boom Boom Volleyball, det spiller jeg helt uten glede.

Helt.

Blant journalister, og i og for seg de fleste andre folk, er det et intenst hat mot åpne kontorlandskap.

Vi klager og kjefter over moderne ledere som vil ha kontroll og effektivitet og kommunikasjon, og nekter å se verdien i den grundigheten vi kan oppnå når vi får fred og ro.

Vi irriterer oss grenseløst over hver eneste beskjed som blir ropt gjennom lokalet. Vi surmuler over de høylytte diskusjonene på desken.

Innsparinger, effektivisering, åpent kontorlandskap, vi ser på det som et ondt og trehoda troll, sendt fra kapitalismens innerste og mørkeste avkroker, fra å straffe oss vanlige folk som bare vil gjøre en skikkelig jobb.

Men hver gang jeg ser et kontor, så tenker jeg på Boom Boom Volleyball.

Og så er jeg litt glad for det åpne landskapet likevel.

PS Absolutt alt i denne artikkelen er fiksjon, eventuelle likheter med avsenderens liv og levnad er hundreogfemti prosent tilfeldig, og ikke verdt å ofre en tanke. Særlig ikke for eventuelle framtidige arbeidsgivere.