Vi må synge dritten

Journalistikken ligger på sotteseng. Bare den vakreste sang kan bringe den tilbake til livet.

Kjære med-journalister, velformulerte fintfolk med vaktbikkjas luktesans, arkeologens graveferdigheter og poetens formuleringsevne.

Dere skal alle miste jobben! (Der ja, våken nå? Fint, følg med.)

Hvorfor? Vel, det sier seg sjøl.

Journalistikken er på vikende front. Journalistjobbene blir stadig færre og er ikke bare utkonkurrert av reklamefolka, pr-medarbeiderne og sosiale medier-guruene, men nå også av sitt eget kommentarfelt, en zillion bloggere,  Youtube-kanalen til tre guttunger som liker å spille Minecraft, en gjennomsnittlig femtenåring med Vine, samt et hvilket som helst ærlig arbeid. 

Dette gjelder ikke bare papirjournalistene. Også nettjournalistene er på dødens rand. Den eneste forskjellen på papirjournalister og nettjournalister er at sistnevnte har litt lavere terskel for å publisere puppebilder, og en sånn fancy stealth-drakt de kan ta på seg når konsulentene kommer og skal kappe stillinger.

Men før eller seinere ryker nettjournalistene også. Dere veit det.

Før eller seinere havner vi alle i køen på Nav, bak skrivemaskinreparatørene, bokbinderne, kassettspillerbyggerne, Linkedin-konsulentene og musikerne som ikke liker å spille live. 

Hvorfor? Jo:

Alle journalister liker nyheter. Nyheter er brødet og smøret. Framtida, håpet og kjærligheten. Problemet er at Framtida, håpet og kjærligheten er kopierbar. Den kan siteres av konkurrentene, den kan indekseres av Google og den kan til og med kortes ned til 140 tegn og publiseres på Twitter. Skal vi overleve må innholdet vi lager være unikt og uplagierbart.

De eneste som har lyktes med det så langt er Se & Hør. De lagde innhold som var så dårlig og tåpelig at ingen ville kopiere eller plagiere det. Dermed oppnådde de en viss unikhet i markedet. Men nå har Dagbladet og VG avslørt trikset og ødelagt metoden.

Unikt og uplagiérbart. Derfor intervjuer vi Lahlum i timesvis. Derfor kommenterer vi nyheten nesten før den har skjedd. Derfor må fotografene filme i stedet for å ta bilder. Derfor lager vi vektklubber.

Kloke og framtidsretta grep. Men også litt kortsiktige. For før eller seinere vil Google autotranskribere Lahlum. Og alle på Twitter retweeter jo alle gode poenger i enhver god kommentar umiddelbart uansett. Og mot Google Glasses taper selv den beste filmsnuttfotograf.

Så vi må videre. Hva gjør egentlig framtidas ikke-kopierbare journalist?

For det første er han en programmerer. Kan du ikke kode kan du ikke lage nyheter. Sjøl kidsa kan  kode i disse dager. Eller som dem sier på Journaliststudiet i 2020: “Ingen kode - intet hode”.

Men det duger jo ikke. Alle som har hatt Commodore 64 og kassettopptaker veit at også programmerenes arbeid kan utsettes for piratkopiering.  Framtidas journalist må kanskje begynne med 3d-printing? Skape en umiddelbar, delbar versjon av nyheten, som sendes til leserne og kan mangfoldiggjøres på deres private plastskrivere? “Print en modell av rettssalen i Vågå!” “Slik er Rhiannas pupper - skriv ut og kjenn selv!”

Joda, framtidas journalistikk kan godt inneholde både pupper og penis på stadig mer håndfaste måter. Men det løser ikke vårt sentrale problem - kopiérbarhet. Snarere tvert i mot.

Nei, det eneste som ikke lar seg kopiere lovlig og i sanntid er helhetlig, vakkert, gjennomtenkt og sammenhengende innhold. Som i sin form og oppbygning er så unik at den ikke kan forkortes til 140 tegn, ikke kan siteres ihjel av konkurrenten, og som også helst har en veletablert forretningsmodell basert på streaming. 

Jeg snakker selvfølgelig om sang.

Dermed er det absurde skjedd. Yrket jeg i min tid forlot, ikke uten en viss bitterhet med tanke på pekuniære mulighetene det tilbød, har tatt igjen den bransjen jeg gikk til. Politiske kommentarer forkledd med rim, rytme og forholdsvis fengende akkorder, ubønnhørlig viser seg å være journalistikkens endelige redning.

Framtidas suksessjournalist er en slags Marie Simonsen skråstrek Alexandra Joner. Arne Strand må fyre opp romperaketten for å forbli i business. Helge Øgrim må kopiere mer enn sveisen til Finn Kalvik for å beholde jobben.

Det blir tungt, det blir vanskelig. Men alle utsatte yrkesgrupper må være klare for å utvikle seg, vet dere. Jeg holder kurs.