Journalister bør jobbe nedover

Mens mormor var ungjente og gikk de fem kilometerene til gudstjeneste langs en jordete landevei, forbi småbruk med kyr og menn som rodde fiske, ser jeg for meg at Cora Sandel samtidig satt ved et bord på en kafe i Paris og røykte, drakk grønn sprit og snakket om Marx og Freud. Kanskje gikk hun på do med en venninne, kysset og tok en snufs kokain. Hestene skeit på begge steder, men jeg tror ikke mormor kjente til begreper som fremmedgjøring og katarsis, kanskje ville hun likt å gjøre det. Hva mente mormor og Cora Sandel om familien, frihet, politikk, sex, rus og gud? Senere da mormor hadde fått egne unger og eget fjøs som hun gikk i på morran før noen av de 8 ungene hennes våknet, satt Cora Sandel skilt på en gård i Sverige med en sønn.

Opp gjennom livet har jeg tenkt på hvor ulike mine livsvilkår har vært fra mormors. Jeg har vann i springen, vaskemaskin, verneombud, prevensjon, økonomisk frihet og til og med feriepenger. Det er mye å være glad for. Men det var ikke egentlig før for noen år siden jeg tenkte over at måten å leve på, og måten å oppfatte og tenke på, kan være like forskjellige for oss som er vokst opp i samme tid og i samme land. Vi tenker kanskje oftere på den utviklingen som skjer fra mormor til datter til datterdatter, men for journalister er det viktig å også huske på den store forskjellen som fins mellom forskjellige folk nå.

Noen forstår mer kompliserte setninger og årsakssammenhenger enn journalisten, det er sannelig sant. Men mange strever med egentlig å forstå ord og sammenhenger som journalisten syns er så lette at hen ikke legger merke til at det kan lugge for en annen enn hen selv.

Jeg så filmen “Gjenforeningen” der den svenske kunstneren Anna Odell spiller ut det hun ser som sine mobberes verste mareritt, at hun kommer på klassefesten 20 år etter og holder en utagerende tale om hvordan det egentlig var. Filmen handler om virkningen av usunne hierarkier og ble sett av 180 000 svensker. Hvordan var jeg? spør man seg etter en sånn film. Deretter: Hvordan er jeg nå.

I intervjuet med Anna Odell på førpremieren på Gimle kino fortalte Aftenpostens journalist Mala Wang-Naveen at hun før ikke hadde tenkt på om hennes egne barn mobber, bare om de kunne bli utsatt for andres mobbing.

Jeg ble sittende å tenke på de små hierarkiene, det som ikke er mobbing, langt i fra, - de små hierarkiene som er alle steder der folk er og som tildels skifter fra situasjon til situasjon. Hvem søker kontakt med hvem og hvem forsøker høflig å unndra seg kontakt med hvem. Jeg tenkte over hvordan jeg selv i større grad legger merke til det når jeg kjenner meg sosialt underlegen enn når jeg syns jeg er på høyden. Det er lett å si seg fornøyd med å hilse pent på vaskehjelpen, men noen mennesker er det behageligere å være sammen med. De passer på å følge med også på den som foreløpig ikke har sagt noe, de holder muligheten åpen for at den andre lettere kan kaste seg med.

Det er menneskelig og lett, men likevel latskap å bli i den tro at de fleste er noenlunde som deg. At de sitter på sushibar og snakker om den siste filmen alle sammen. Men mer enn halvparten av oss over 15 år har aldri smakt sushi, vi tusler kanskje langs veien sammen med mormor i stedet. Vi er langt unna Paris. Så spørs det om du befester hierarkiet, eller justerer for det.

Vi er alle små, forfengelige mennesker som helst ønsker oss anerkjennelse fra dem vi selv anerkjenner. Det er fort gjort å snobbe seg oppover i hvem vi skriver for, hvem vi snakker mest med og hvem vi hyppigst møter blikkene til. Er du redd for at intervjuobjektet ditt eller kollegene skal tro du er dum hvis du skriver med de ordene vi bruker når vi snakker til hverandre til hverdags?

Noen journalister jobber heldigvis nedover også. De forklarer uten å gjøre noe vesen av det, det som er vanskelig i teksten. Ord vi kunne stoppet ved blir byttet ut med enklere eller forklart, de forutsetter heller ikke at vi har fulgt med og husker sakens gang. De vider ut journalistikken sin til å gjelde mange. Forklar meg det lett. Nei, lettere. La oss heller se på Supernytt sammen. Jeg er så sliten.