Facebookforakten

Når silkesnobben på Twitter skriver om Anita på Facebook, oser forakten gjennom hvert enkelt av de 140 tegnene man har til rådighet der i gården. Anita skriver om ubetydelige og private ting, sier de som selv mener de tilhører de øvre lag av sosiale medier. Anita elsker mannen sin og prinsen Leon og hun hjerter alle. Ikke som de på Twitter som diskuterer ytringsfrihet. Og sangene i Grand Prix. Og sender ironiske ord-smileys om Jarle Aabø. Og fotballfrue.

Jeg har ennå ikke sett noen på Facebook gjøre seg morsom på pompøse twitreres bekostning.

Både Facebook og Twitter fungerer ulikt etter hvordan man har redigert listen over dem man følger, hva man klikker på, hva man legger ut, hvem man snakker med, hva man sier til dem, som i livet ellers. Facebook har alltid vært en mer familiær sosial arena enn Twitter, begge parter må akseptere forholdet. Men Twitter har de siste årene liknet Facebook stadig mer på den måten at folk småprater temmelig likt en privat samtale, bare at andre ser på. I begynnelsen var andelen lenkedeling på Twitter større, nå er det blitt mer sosialt samkvem. Og Facebook er blitt mer diskusjonsforum enn det var. Slik ser det i alle fall ut i mine strømmer.

Christianaskenberg: Problemet med at Facebook mister brukere er at mye av FB-klisset havner på Twitter!

John Erik Riley: Dere som kun er på Twitter vet ikke at folk på Facebook har spist godt i dag. Enkelte har også vært på tur. For øvrig liker de barna sine.

Jeg ser Twitter for meg som byer med trafikk-knutepunkter og subkulturer, og Facebook som hele landet med en god del grisgrendte strøk med folk som følger 24 mennesker som de stort sett også kjente for 20 år siden.

Facebook er egentlig et utmerket og underkjent forum for diskusjon. Argumentene blir liggende rett under hverandre, diskusjonens gang er lettere å følge enn på Twitter (der den er håpløs) og er man ute etter å påvirke, så er de på Facebook-lista i utgangspunktet mer lyttende til argumenter på grunn av sosial nærhet til den som argumenterer. Så hvorfor brukes ikke Facebook oftere til diskusjon? Kan det være at Twitter-fiffen selv kjenner på argumentet de slenger ut om ungdom som forlater Facebook: Det er ikke kult å være der mamma er. Er det deiligere å komme med synspunkt på Twitter, der ikke barndomskamerater og tanter kan komme til å formulere seg i tråden din med dårlig ortografi, klisjefylte synspunkter og mange hjerter?

Håkon Bast Mossige: Snart kommer noen på Twitter til å påpeke at alle på facebook skriver at det snør.

Per Harald Gjerde: Facebook er danskebåt, med sprit og flesk. Twitter er høgfjell med konjakk og rype.

Terje Sager: Facebook er for alle kidsa som likte å skryte. Twitter er for de som gikk ut og smugrøyket i friminuttene.

Nå som Facebook er i ferd med å gi oss hashtags kan vi åpne profilene våre og kaste oss ut i diskusjoner med flere. Hashtaggen er et ofte avtalt tegn som gjennom et søk filtrerer inn det andre skriver om samme sak. Du får en løpende emnetråd, og hva kan være herligere enn å diskutere Senterpartiet med den bygda du flyttet fra? Eller se hva de andre syns om sangene i Grand Prix. Tegnet # hjelper oss å finne andre mennesker som er interessert i det samme som oss. Innføringen av tegnet # på Facebook gjør veien smidigere fra å bare ha Facebook som trygt sosialt medium, til å bevege seg utover til Twitter og Instagram.

Selv om innføringen av hashtags (eller norske ord som merke, firkant eller knagg) handler om penger og sjansen for Facebook til å få fatt i reklamekronene våre når vi diskuterer fotball: Også endring som har et økonomisk utgangspunkt kan føre med seg interessante bruksmønstre.

Hans Petter Hansen arbeider i Geelmuyden og Kiese, blant annet med digitale- og sosiale medier. Han liker ikke måten det lukter på Facebook. Det lukter søppel. Ikke bare fordi det er reklame og dumme firmakonkurranser der, men fordi folk skriver intetsigende statusoppdateringer: “Veggen eller feeden holder jeg meg for det meste borte fra, for der renner dritten som den alltid har gjort – nedover – og i et stadig økende tempo.”

Facebookforakten likner på annen klasseforakt. Det fine med sosiale medier er at forakten er så effektivt formulert at den er lett å få øye på. De andre er ikke salongfähige, vi kan knapt bli sett blant dem. Vi trekker opp stigen og er i fred på Twitter enn så lenge.

Kenneth Eriksen: Personlig og tidvis trivielle ting passer som regel best på Facebook.

Anita H: no kjems hele facebook sia te å bli spamma av “sommerferie”

#godsommer

Fr. Martinsen er blogger.