Jakter på Daniel Pearls morder

Daniel Pearls morder er skjult bak en svart firkant i videoen kidnapperne distribuerte til verden. Journalist Asra Q. Nomani har brukt seks år på å avdekke hvem som skjuler seg bak firkanten.

Publisert Sist oppdatert

23. januar 2002 ble livet til Wall Street Journal-medarbeider Asra Q. Nomani endret. Den kvelden kom ikke kollegaen Daniel Pearl hjem fra intervjuavtalen han hadde i Karachi, Pakistan. Hjemme i leiligheten ventet Nomani og Daniel Pearls gravide kone, Mariane Pearl, også hun journalist.

Han svarte ikke på mobiltelefonen sin, noe som aldri hendte, det første av mange tegn på at ting ikke var som de skulle være.

Pearl skulle intervjue den religiøse lederen Sheik Gilani, som hadde nære forbindelser til skobomberen Richard Reid. I ettertid viste det seg at møtet var en felle.

Filmatisert

Daniel Pearl var blitt kidnappet, og en måned senere ble han drept av ekstreme islamister i Karachi. I ettertid har den grusomme hendelsen blitt fremstilt i filmen «A Mighty Heart», basert på boka med samme navn, skrevet av Pearls enke. I filmen spiller Angelina Jolie hovedrollen som Mariane Pearl og Nomani blir spilt av Archie Panjabi.

– Kidnappingen tvang meg inn i det 21. århundret. Jeg hadde drevet med seriøs økonomisk journalistikk, jeg skrev om business-USA, men jeg hadde ikke vært opptatt av den mørke siden av verden. Og plutselig ble jeg dratt inn i denne verdenen, sier Nomani til Journalisten på telefon fra Washington DC.

Drap på pensum

Hun er i disse dager i Norge for å delta på Global Investigative Journalism Conference på Lillehammer med prosjektet hun startet i etterkant av Pearl-drapet. For Nomani ble ikke handlingslammet av ugjerningen Pearl ble offer for. Tvert imot ble det nødvendig for henne å finne sannheten om hvem som sto bak drapet og hvorfor. Derfor startet hun og Barbara Feinman Todd «The Pearl Project» på Georgetown University i Washington i 2007, som er et kurs i gravende journalistikk der 24 studenter skal prøve å avdekke hva som skjedde med Pearl.

Tørre pensumbøker er byttet ut med telefonsamtaler med pakistansk politi og FBI, vitneuttalelser og ny teknologi.

– Vi har utviklet Pearlpedia, en wiki (programvaren som er brukt for å utvikle det brukergenererte nettleksikonet Wikipedia, journ.anm.) hvor studentene legger inn og oppdaterer all informasjonen vi sitter på; kilder, intervjuer og kronologi. Pearlpedia har fungert som vår elektroniske notatblokk. Foreløpig er den lukket, men en del av prosjektet vårt er å åpne den, sier Nomani.

Drapsvideoen

Blant bevismaterialene prosjektet sitter på er drapsvideoen, altså opptaket som viser at Daniel Pearl blir halshogd. Men den eller de som utfører drapet er gjemt bak en svart firkant, ansiktene er fjernet fra filmen, og Pearl-prosjektet har ikke klart å gjenopprette bildene.

– Eksperter vi har vært i kontakt med sier at det er umulig å få til, sier Nomani frustrert.

Cyberkriminelle metoder

Andre digitale verktøy Pearl-prosjektet har benyttet seg av er Google-grupper, en gigantisk database, smokinggun.com (digitalt arkiv med originale offisielle dokument) og analyseverktøyet i2 (dataprogram for å analysere kompliserte sosiale nettverk).

– Daniels kidnappere var cyberkriminelle, de opererte med trusler via epost, filmet halshoggingen og brukte internett for å spre sitt hatbudskap. Vi må bruke de samme metodene, men med et annet budskap.

I filmen ser vi at Nomani dekker en vegg i stua med et stort blankt ark, og det første navnet hun skriver er «Danny». Veggen fylles med navn og forbindelser mellom navnene, og kartet over kidnappernes sosiale nettverk blir et viktig verktøy for å forstå Pearl-historien.

– Men det viktigste verktøyet vårt er god, gammeldags journalistikk, sier Nomani, som forteller at studentene har snudd opp ned på døgnrytmen for å kunne ringe til kilder i Pakistan. Studentene har gått i etterforskernes fotspor, og Nomani er imponert over dedikasjonen studentene har vist til prosjektet.

De tiltalte

Når man leser om Pearl-prosjektet, er det likevel ikke fritt for at man stusser litt. Et nettsøk på Daniel Pearl viser at i 2007 tilsto Guantánamo-fangen Khalid Sheikh Mohammed at han halshogde Daniel Pearl. Ifølge amerikanske myndigheter er han «hjernen» bak 11. september, men tilståelsen kom etter at Mohammed hadde blitt utsatt for torturmetoden «waterboarding» (simulert drukning). Saken hans har ennå ikke vært prøvd i retten, men hvorfor arrangere et gravekurs når morderen har tilstått?

– Tilståelsen alene er ikke overbevisende, jeg stiller spørsmål ved den. En av våre oppgaver har vært å finne tekniske bevis, har man eksempelvis fingeravtrykk som viser at Khalid Sheikh Mohammed drepte Pearl? Myndighetenes bevis har ikke vært særlig overbevisende. Et annet problem er at Khalid Sheikh Mohammed blir stilt for den militære domstolen for 11. september-angrepet, men ikke for Daniel Pearl-drapet. Hvorfor, det vet jeg ikke, sier Nomani.

Hun vil ennå ikke legge fram resultatene fra det ett år lange Pearl-prosjektet, de vil bli presentert i januar 2009.

Hvem sto bak Omar?

Teknisk sett er Daniel Pearl-saken åpen, men i praksis har den vært lukket siden 2002. Til nå er fire menn blitt dømt til livstid for delaktighet i drapet på Pearl, og Omar Saeed Sheikh (fundamentalist og pakistansk avhopper fra London School of Economics) er dømt til døden for å ha organisert Pearl-kidnappingen, men mange spørsmål er ennå uavklarte. Blant annet om Omar Saeed Sheik hadde forbindelse til ISI (Pakistans etterretningstjeneste) og hvem som finansierte ham.

– Våre notisblokker er fremdeles åpne, vi graver ennå, og ved å delta på konferanser som den i Lillehammer, kan vi dele kunnskap med våre kollegaer. Budskapet vårt er at man må kjempe for sannheten, sier Nomani.

Powered by Labrador CMS