«Som ikke helt anonym observatør – hårfestet cirka 190 centimeter over bakken, sorte klær, skjegg på breie kjaker, caps, solbriller og stort kamera over skulderen – er det selv lett å bli observert», skriver Tom Henning Bratlie.
Foto: Privat
DEBATT:
Jeg ble «observert med mistenkelig oppførsel» av politiet
Klassekampens fotojournalist forteller om hvordan det er å bli observert når verdens største krigsmaskin er på besøk, og politiet går på jakt etter mistenkelige personer.
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Ikke før verdens største krigsmaskin har forlatt hovedstaden, ble byen invadert av politi i tusentall. Mange med tunge maskinpistoler hengende over akslene. Bygninger var inngjerdet eller utilgjengelige på andre måter. Plasser avstengt og umulig å passere. Skremmende mye våpen i gatene for mange. Fascinerende for andre.
Min jobb er å observere.
Se!
Vurdere!
Fotografere!
De aller fleste bildene vi har i arkivet vårt, er bilder som aldri har vært publiser. En stor andel av dem igjen, er innhentet som følge av nysgjerrighet og tilfeldigheter. Nærmest på refleks. En slags yrkesskade, etter et kvart århundre i bransjen.
Som ikke helt anonym observatør – hårfestet cirka 190 centimeter over bakken, sorte klær, skjegg på breie kjaker, caps, solbriller og stort kamera over skulderen – er det selv lett å bli observert.
Det var derfor ikke overraskende at et par uniformerte politimenn (sic) kom opp til meg, etter at jeg hadde fotografert de estiske og norske flaggene ved Grand hotell, tvers over gata for Stortinget. Jeg tenkte å sende det til en mc-venn i Estland.
Politiet spurte meg først om jeg snakket norsk, noe jeg kunne bekrefte. At noen kan oppfatte meg som en dårlig kamuflert russisk spion, er ikke hans feil. Han fikk se pressekortet jeg hadde hengende rundt halsen, og sa de bare må følge med, nå som alle utenriksministrene fra Nato var i byen. Vi ønsket hverandre en fin dag. Han gikk tilbake til sitt hjørne ved hotellet. Jeg fortsatte med mitt og observerte et par titalls andre personer ta bilder av det samme jeg nettopp hadde gjort, uten at det skapte reaksjoner hos voldsmakten.
At noen kan oppfatte meg som en dårlig kamuflert russisk spion, er ikke hans feil.
Jeg gikk videre, en liten omvei via Oslo rådhus, til togstasjonen på Nationaltheatret. Hjem fra jobb, rett og slett.
Nede i folkemengden på perrongen la jeg pressekortet tilbake i jakkelomma, registrerte at toget var ti minutter forsinka og fisket opp telefonen for å sette på lydboka jeg holder på å med, da jeg kjente noen prikket meg på skulderen. Jeg registrerte en fyr i skjorte, med tredagersskjegg, som viste meg et id-kort fra politiet.
På andre siden sto en annen fyr av samme kaliber. Politi i sivil. La oss for enkelthets skyld kalle dem Kling og Klang, selv om jeg så det egentlige navnet til Kling. De ville sjekke min identitet, sa Kling. Jeg hadde vært observert med mistenkelig oppførsel, sa han. De ville dra meg bort i en krok, men jeg ble stående, hentet fram pressekortet igjen og fortalte med få ord hva jeg driver med.
Klang tok bilde av pressekortet, så plutselig litt brydd ut og forsøkte å ønske meg en god dag videre. Kling virket ikke å være helt ferdig med intervjuet og ville vite mer om hva jeg har gjort.
Før jeg fikk svart greide Klang å presse igjennom en ny, mer innstendig hilsen om en god dag videre. Så forsvant de i vrimmelen igjen.
Det er klart politiet må være på tå hev når de har ansvar for så mange prominente mennesker som gjester byen. Det er likevel ekkelt å vite at et apparat av usynlige har kommunisert seg imellom, vurdert meg som en mistenkelig person, starte jakt og fanget meg opp på nytt, på tross av at min id allerede var kontrollert.
Jeg forsøker å skrive det på kontoen for at noen av dem kan ha sett litt for mange dårlige spionfilmer. Hadde jeg ønsket å unngå politiets blikk, ville jeg tatt bilder med mobiltelefonen, som alle andre. Og som en hvilken som helst turist, ville jeg gått med I [hjerte] Norway-caps, T-skjorte med bilde av et troll og magetaske.
