Debatt:

Sprengstoffet i terningene

Et terningkast kan løfte deg til himmels, eller det kan sende deg ut i mørket med sår og rifter i hjerte, sjel og bunnlinje. Vet terningtrillerne hva de lefler med?

Publisert Sist oppdatert

Kommentaren ble først publisert på Jessheimpuls. Gjengitt med tillatelse.

«Det er mange som har lyst til å gi ut egen musikk. Ikke alle burde gjøre det…»

Slik åpnet den aller første anmeldelsen undertegnede og hans bandkompiser fikk i en av landets mange aviser. Sarpsborg Arbeiderblad hadde tatt seg tiden og bryet med å lytte seg gjennom den hjemmesnekrede utgivelsen «Passports won’t dance» vi sendte rundt til redaksjonene.

Følelsen da vi leste Erling Brøndmos anmeldelse må sies å være todelt. Unge menn uten kritisk filter jubler vilt over å lese om seg selv i en avis, men samtidig sto anmelder Brøndmo og spadde salt i det som var et åpent sår.

Terningkastet var en svak toer – og det kan diskuteres om det muligens var litt for godt betalt for de seks sangene.

En svak toer

Lærte vi noe av kritikken vi fikk? Vi lærte at listen måtte legges temmelig mye høyere hvis vi skulle ha ambisjoner om å se tre eller flere øyne på terningen som ble trillet.

Som sagt så gjort, og over et stykke hjemmelaget fyrstekake og en rykende kopp te så sverget vi passe høyt – men veldig ærlig – at nå skal vi gjøre vårt beste for å heve oss i alle ledd av en produksjon og utgivelse av egenkomponert musikk og tekster.

Det vesle bandet jeg har spilt – og spiller i – har gjennom de siste 20 årene mottatt terningkast der hele terningens skala ble benyttet.

«Denne utgivelsen står og faller på om du liker stemmen til vokalisten. Denne anmelderen liker den ikke», sto det å lese i Stavanger Aftenblad etter nok en utgivelse med det vesle bandet vårt.

«Sørg for å pakke inn stemmen til vokalisten i en støtsikker boks fylt med bomull. Den må tas godt vare på, for den er rimelig spesiell», kunne vi lese i en anmeldelse hos nettstedet Rockeweb i forbindelse med samme utgivelse.

Dette som et eksempel på at anmelderi er en subjektiv øvelse, og det finnes ingen fasit.

Vurdert med de beste

Jeg har sjelden eller aldri anmeldt albumutgivelser i min tid som skribent. Den gang lokalavisene anmeldte musikk, så var det ofte satt av altfor liten plass til å yte en utgivelse rettferdighet.

Det føltes ikke riktig å vie en bitteliten tekst til en utgivelse noen har brukt mye tid, krefter og penger på å løfte ut i verden. Og der ute blir man vurdert – hvis man i det hele tatt blir sett – på lik linje med de aller beste i faget.

«Du må være klar over at det du gir ut blir vurdert på lik linje med Steve Earle og Bruce Springsteen», sa journalist og anmelder Tom Skjeklesæther til meg på telefon for mange herrens år siden.

Jeg var enda en tass som ville ha oppmerksomhet rundt den første ordentlige utgivelsen til det vesle bandet vårt. Vi fikk litt, men ikke nok, i egne øyne. Vi fikk mer enn vi fortjente.

Dette var i 2003, og undergrunnsmusikken vår fikk faktisk noen anmeldelser der ute – både gode og dårlige. Men veldig inspirerende å bli vurdert.

Fryd rett før teppet går opp

Konserter og forestillinger og revyer har jeg vært rundt og anmeldt i mange år, og jeg kjenner fortsatt på en forventningsfull fryd rett før teppet går opp eller bandet går på scenen.

Hva ser man etter når man er ute og vurderer og anmelder?

Dagbladets rutinerte – og anerkjente – anmelder Fredrik Wandrup ga deltakerne en nyttig verktøykasse da han var foredrags- og kursholder på Instituttet for journalistikk for noen år siden:

Telegramversjonen er:

  • Hva er dette verkets/konsertens/romanens ambisjoner?
  • Lever verket opp til disse ambisjonene – hvorfor eller hvorfor ikke?
  • Er verkets ambisjoner høye nok?
  • Verket må anmeldes på dets premisser og sjanger
  • Still spørsmål: Hvem spiller mot hverandre, hva gjør de, hva formidler de, hvorfor gjør de det på den måten, fungerer det?
  • Holder forestillingen det plakaten lover – «du har aldri sett maken til denne forestillingen» legger listen temmelig høyt hvis det står på plakaten…

Subjektiv øvelse

Anmelderi er i bunn og grunn en subjektiv øvelse. Er det driv og intensitet hele veien eller dovner det hen? Hvordan opplever du dette som publikummer/anmelder? Hva slags følelse sitter du med underveis og ved veis ende?

Min tid i Romerikes Blad bød på en perlerad av muligheter til å anmelde konserter og annet (nesten aldri albumutgivelser av ovennevnte grunn), og det ble mange konserter med blokk og penn.

Det er to anmeldelser jeg husker spesielt godt:

Jeg hang på Amund Maarud og hans band da de turnerte engelske klubber tilbake i 2014. På en klubb i Southampton var holdningen til det norske bandet særdeles nedlatende, og jeg merket at noe var på gang. Maarud og bandet hans fikk noe fandenivoldsk over seg i det konsertstart nærmet seg, og jeg får fortsatt gåsehud av å tenke på det som traff publikum fra første akkord. Et lite interessert publikum ble tvunget til å følge med på det som skjedde på scenen, og Amund og bandet hans leverte en maktdemonstrasjon av de helt sjeldne den kvelden. Jeg kommer aldri til å glemme det!

Kontaktet redaktøren

Den andre anmeldelsen jeg husker er et terningkast 4 etter konserten til DDE på Jessheimdagene i 2016. Minnet av selve konserten er ganske vagt nesten fem år etter, men jeg husker dette fordi DDE kontaktet sjefredaktør Storedal og forlangte at han tok meg inn på teppet etter anmeldelsen jeg skrev. Bandet selv opplevde at de spilte en av sine aller beste konserter, og anmelderen hadde åpenbart ikke fått med seg bandets fortreffelighet denne kvelden.

I anmeldelsen sto blant annet dette:

«Bjarne Brøndbo og hans DDE kastet seg ut i sommerkvelden på Jessheim litt etter klokka 20.00 med et løfte om å spille alle de 13 sangene fra debutalbumet “Det går likar no” fra 1996. Det vites ikke om det var et omen eller tegn fra oven, men akkurat da begynte det å regne…»

Og dette:

«For en ting skal DDE ha. De jobber knallhardt og innbitt for å overvinne publikum. De er nesten som en gjeng innbitte – dog joviale – scientologer som henger på som klegger og hamrer inn feststemning, enten du vil eller ikke. Det er ikke bare morsomt, egentlig.»

Og avsluttes med dette:

«DDE er et proft maskineri etter 20 år på veien. Men spesielt interessant var konserten ikke. 21 allsangvennlige sanger til tross.»

Terningkastet ble 4, og bandet ble vurdert ut fra det de er – et partyband. Og anmelderen måtte aldri inn på redaktørens teppe.

Mer klikk i mat enn musikk

Nå er det nesten ingen som anmelder musikk lenger; vi finner noen aviser som satser på musikkanmeldelser, og det finnes en del blogger som skriver om musikk.

Men restaurantanmeldelser lever i beste velgående. Her er det åpenbart klikk å hente for redaksjonene rundt om i landet.

Nylig ble Jessheims nyeste spisested satt under lupen av VG. Ikke så rart, for dette var den første etableringen av Munnfull i det eierne håper blir en kjede rundt om i norske byer.

Terningkastet ble lite hyggelig for restauranten som satser på eksklusiv og smakfull buffet som sin nisje. Det var det vi ble fortalt i forkant av etableringen.

Kjeden bak Munnfull har gått høyt ut i forkant av etableringen, så det er ingen tvil om at restauranten skapte en viss fallhøyde med tanke på å skulle leve opp til forventningene de flagget.

VG var som sagt ikke begeistret i sin vurdering (de besøkte restauranten to ganger).

Det pussige er at distriktets største lokalavis Romerikes Blad kaster seg på halen av den anmeldelsen og lager redaksjonell artikkel i etterkant, i hvert fall når vi vet at distriktsavisen har et kobbel av matanmeldere på sin egen lønningsliste.

Var det for å dra til seg en håndfull klikk eller to at RB gjorde dette? Det er lov å spørre.

Nå legger ikke vi oss borti hvordan redaksjoner jobber, men det har alltid forundret meg at matanmeldere opererer under pseudonym når de er ute og gasser seg i kulinariske opplevelser.

Argumentet er trolig at man ikke skal bli gjenkjent slik at restauranten gjør seg ekstra flid hvis de vet at det er besøk av anmeldere.

Bruk av pseudonym

Men – all den tid det er så mye krutt i en terning – burde det ikke være åpenhet rundt hvem som kaster terning i matanmeldelser, både i lokalavisene og riksavisene?

Synsingen – for matanmeldelser er vel også en subjektiv øvelse – til anmeldere kan føre til oppsving og nedgang for den som blir anmeldt. Det vet alle som stikker fram hodet, være seg som musikant, forfatter, kunstner, driver av restaurant eller som idrettsutøver.

Det er viktig å bli sett, og så svir det når vurderingen kanskje ikke står helt i stil med ens eget kompass. Det er uansett viktig å huske på at vi alle må gjøre oss opp en egen vurdering av opplevelser.

Og – helt på tampen:

Vi som overværer politiske møter der koronaforskrifter og restriksjoner blir behandlet, hører ofte at politikerne gir uttrykk for forståelse for at spesielt serveringssteder har det tøft i tider som dette.

Oppfordringen til det politiske miljøet – gjerne i formannskapet neste uke – må bli at de kommer med en anbefaling om et spisested de har besøkt for et måltid og et glass eller to.

Det er vanskelig å få det til å gå rundt kun med velmente ord i kassaapparatene.

Så kaster vi ut samme oppfordring til alle andre der ute i vår deilige lille by: gå ut og spis, og gjør deg opp din egen mening.

Restriksjonene er der, men mange steder holder åpent.

Bruk byen og gi den og alt den har å tilby ditt eget terningkast.

God helg.

Les mer på Jessheimpuls

Powered by Labrador CMS