Journalistens neste 100 år vil handle om dere

Denne uken markerer vi i Journalisten at vi er passert 100 år. Blant annet med en konferanse på torsdag, og ikke minst journalistisk.

Vi jobber i en bransje hvor svært lite oppleves som sikkert. Den eneste konstanten vi har er deadline, og den tuller vi ikke med. Rent bortsett fra at den kommer tidligere og oftere.

De siste årene har vi sett mange kolleger miste jobbene. Redaksjonslokalene er blitt i overkant romslige. En stund til vil det nok dessverre være slik. Men det finnes lyspunkt. I Stavanger har de funnet den digitale forretningsmodellen.

Kutt og opplagsfall til tross, Dagbladet får det til. Omtrent en fjerdedel av redaksjonen står igjen etter mange runder med kutt. Likevel høster Dagbladet Skup-prisen tre år på rad, i tillegg til flere andre priser. Det er imponerende. Samtidig ser vi at kuttene i redaksjonsdyret nærmer seg faretruende skjelettet og beinmargen. Kanskje kan vi jobbe smartere, men det får være grenser for hvor langt vi kan trekke det.

Journalistikkens gullalder er nå, ble det sagt fra talerstolen under NJs landsmøte for to år siden. Siden har bransjen vært gjennom ytterligere nedbemanninger. Men Sven Egil Omdal som tidfestet gullalderen har rett. For mange redaksjoner leverer strålende kritisk og undersøkende journalistikk. Den får konsekvenser, og ikke minst leses den.

Ekstra gledelig er det å se at studentene ikke lenger vegrer seg mot å jobbe på nett. Nå vil også de være digitale. Det er fornuftig av dem. For journalistikken er ikke plattformavhengig, tvert i mot. Journalistikken som fag handler om redskapene vi har i verktøykassen vår og hvordan vi bruker disse. Så avgjør resultatet hvilken plattform det passer best på. Det er ikke slik at en feature bare passer på papir. Kanskje leses den enda bedre digitalt.

Og så mener Lars Helle i Stavanger Aftenblad at den digitale forretningsmodellen er funnet og foredlingen er underveis. Takket være stor betalingsvilje. Hadde staten gitt fagpressen nullmoms på digitale brukerinntekter kan det være at også Journalisten hadde fulgt en slik forretningsmodell. Vi skal i hvert fall slutte å omtale den som betalingsmur. Fra og med nå.

I mer enn 100 år har Journalisten fulgt hverdagen i norske redaksjoner. Historiene om lønnsoppgjør og stadig bedre vilkår er mange. Mange er også fortellingene om det journalistiske arbeidet. Om metodene som ligger bak. Noen ganger har det vært positiv oppmerksomhet, andre ganger har den vært uønsket.

Journalisten har vekket både glede og frustrasjon. Slik en god lokalavis skal gjøre. For det er jo en slags lokalavis et fagblad for en gitt yrkesstand er. Vi forteller om det som rører seg i ditt nabolag; hvilke saker det lokale “rettsapparatet” skal behandle, hvordan kjøpmannen gjør det godt, eller hvilke samarbeid handelstanden får til. Og midt i dette er innbyggerne, dem vi håper å inspirere.

Over de siste årene har vi fortalt mye om arbeid og metoder som ligger bak større og mindre saker. Det vil vi gjøre mer av. Vi vil at dere skal møte menneskene som jobber med det samme som deg. Fotojournalistikk får du også lese mer om. 

Gjennom høsten vil du se det digitale fagbladet finner en ny form. Vi vil selvsagt sørge for at du hver dag får ferskvare. Nye historier du kanskje kjente til, men ikke hadde lest. Og nyheter, men med litt mer dybde og noen flere stemmer.

Vi håper du blir med på de neste 100 årene. Fordi du vil vite mer.