De har knapt begynt på det som skal være en minst to år lang ferd til journalistikkyrket, studentene ved Norges Kreative Fagskole. I alt huser utdanningen 56 unge mennesker som håper på en dag å få se bylinen eller supringen med sitt eget navn. Så sterkt er ønsket om å bli journalist, at de er villige til å betale nesten 160.000 kroner for utdannelsen.
Journalisten var også spent da vi møtte nesten 40 av dem en torsdag ettermiddag, fire uker inn i det første skoleåret. Hvorfor velger de journalistikken? Og hvorfor betale for den? Det hører med til historien at jeg selv begynte i MIs (nå Norges Kreavtive Fagskole) aller første journalistikklasse en høstdag for 15 år siden.
Kanal
Det er ingen tvil om at disse studentene har et sterkt engasjement. Såpass at jeg like gjerne kan innrømme det først som sist, pennen klarte ikke henge med i diskusjonene. Skulle det mangle navn ved sitater, så er det en mangel vi har valgt å leve med.
Halvparten av studentene rekker opp hånden på spørsmål om de vil jobbe i TV eller avis. En tredjedel gir tegn på at nettet kan være en interessant arbeidsplass. Mange av dem vil gjerne i alle kanaler.
– Det er så mange nettsteder, ta for eksempel Klikk, Side2 eller KK. Jeg tenker ofte at innholdet drukner i mengden. Med papir er det mer oversiktlig, sier Karianne.
– Selv opplever jeg at troverdigheten forsvinner i mengden av stoff på nett. Og så er ikke feature så vanlig på nett. Jeg tror at papiravisen aldri vil forvinne helt. Særlig i helgene hvor de kommer med flere magasiner. Dem kan du bla fram og tilbake i, men på nett kan du ikke det, legger Camilla til.
Vaner
Linn på sin side mener det handler om vaner. Og viser til VG Netts lesertall når det gjelder tiltrekningsevne.
– Jeg tror man absolutt kan finne troverdighet på nett, sier hun og legger til at det er her fremtiden ligger.
De er opptatt av medievaner, studentene i klasserommet som er lokalisert i Kvadraturen i Oslo.
– Jeg tror betalingsmurer på nett vil gi mer ressurser. Det tror jeg iPad vil bidra til, men det må bli en tilvenningssak, gjør Amalie klart.
Julia mener på sin side at alle medieplattformene har sine fordeler og at de må ses på den måten.
– Nett er bra for nyheter med oppdateringer av saker hvert tredje minutt, men feature kan lettere overleve på papir. Dessuten er det ikke omringet av annonser, som på nett.
Ros og ris
Michelle forteller at hun har sett fram til å fordype seg. Derfor er hun villig til å betale 80.000 kroner i året. Hun har tidligere hatt egen matspalte i lokalavisen, og da fikk hun mange hyggelige tilbakemeldinger fra fremmede mennesker.
– Det ga en god følelse og var en veldig god motivasjonskilde
– Men hva om du får ris fra leserne i stedet?
– Da må man ikke la det gå innpå seg og eventuelt bite i det sure eplet.
Omana på sin side mener at dersom man velger å bli journalist, så må man tåle kritikk.
– Man må ha hard hud, og jeg tror alle er sterke, forklarer Omana.
– Det er viktig å stå for det man skriver. Man skal være sikker på at det man skriver er riktig, og er det riktig, så preller kritikken av, skyter Julia inn.
Tøff i trynet
Det er her undertegnede må erkjenne at han har gapt for høyt. Eller er det studentene som kanskje gjør det? Venstre hånd klarer knapt å få med seg med det som blir sagt, fulle navn har jeg gitt opp. Til det er meningene for mange og iveren for stor.
– Jeg er klar for å tråkke på folk dersom det må til for å få saken på trykk, sier en av gutta. Lang strek i blokka etter sitatet. Var det ikke studentene som var så prektige? Som i sine skyggeutvalg av PFU nær sagt feller hvert eneste medium?
Noen minutter før: – Hvilke tanker gjør dere dere om norsk presseetikk?
– Den har ganske høy standard. I hvert fall om man sammenligner med utenlandske medier som The Sun.
Ola på sin side mener det etiske standarden i norsk presse er synkende i mange medier.
– Skal man være synlig i mengden av oppslag, så kan det være at man senker standarden for å nå dit. Jeg tror den har vært fallende en stund, sier han.
Etikk
Flere av studentene forteller at de har ønsker om å sove godt om natten og at de derfor nøye vil overveie hvor langt de er villige til å gå for å få en historie.
– Du må tråkke på noen, og jeg er klar for det. Ikke noe problem. Mediebransjen er kynisk, og jeg skal tåle å få ris for det.
– Vi må huske på at det faktisk er mennesker vi skal fortelle om. Jeg går ikke over lik for å få saken, sier ei av jentene.
Etikk opptar studentene. Utvilsomt får lærer Carl-Erik Grimstad en del å ta tak i. Men det er først en uke eller så etter at Journalisten møtte dem.
