Wamwere, tidligere viseminister i Kenyas informasjonsdepartement, har vært en snartur innom Norge for å snakke om den eksplosive situasjonen i hjemlandet. Den betente valgkonflikten, med beskyldninger mot president Mwai Kibaki om valgfusk og underliggende etniske spenninger som er kommet til overflaten, har så langt resultert i rundt 1000 drepte og 250.000 mennesker som er drevet på flukt.
Pressen har økt hatet
Wamwere mener borgerkrig er et mer dekkende begrep enn krise om det som nå skjer i den afrikanske nasjonen. Og han mener at landets presse har sin del av skylda for den situasjonen som har oppstått.
– Den etniske spenningen har ulmet lenge, og nå er den i ferd med å eksplodere, i en borgerkrig som først og fremst rammer de fattige. Dessverre har kenyansk presse bidratt til å øke intensiteten i konflikten, ved mistenkeliggjøring av noen etniske grupperinger og propaganda for andre. De har bidratt til å øke spenningen og hatet mellom ulike folkegrupper. De har gjort vondt verre, hevder Wamwere som har bodd i Norge i et par perioder, etter at han fikk innvilget politisk asyl i 1986.
Han presiserer likevel at hans kritikk ikke må tolkes dit hen at mediene er å betrakte som «hovedskurken» i den kenyanske konflikten.
– Mediene har ikke mer skyld i situasjonen enn resten av samfunnet har. Men ingen del av kenyansk offentlighet kan frita seg helt for skyld i det som har skjedd, heller ikke pressen. De har unnlatt å vise den ansvarlighet som en slik dramatisk situasjon tilsier.
Ber om ansvarlighet
Wamwere framholder denne «uansvarligheten» som grunnen til at president Kibaki og hans regjering rett før nyttår innførte forbud mot direktesendte nyhetsinnslag på radio og tv. Kritikerne hevder at dette er et angrep mot mediene og at forbudet truer den frie nyhetsformidlingen, beskyldninger Wamwere avviser som helt grunnløse.
– Alle kan fortsatt publisere nøyaktig hva de ønsker, forbudet mot direktesendinger har bare til hensikt å sørge for at mediene selv kan vurdere innholdet i det de velger å publisere. Kenya befinner seg i en krigssituasjon, og da er det viktig at situasjonen ikke forverres ytterligere. Jeg har problem med å se hvordan en henstilling til ansvarlighet, om å vurdere konsekvensene av de valgene en redaksjon tar, kan være et inngrep mot pressefriheten. Er det for mye å be om at mediene viser en viss anstendighet, når avgjørelsene deres bokstavelig talt betyr liv eller død for tusener av mennesker, undrer Koigi wa Wamwere og spør retorisk:
– Er det viktig for pressefriheten å vise folk som dreper naboer av en annen etnisk tilhørighet mens de skriker «død over alle»? Eller er det å bære ved til bålet og kanskje forårsake mange menneskers død heller misbruk av pressefriheten?
Stengt stasjon, brente aviser
Wamwere bruker også dette argumentet til å forsvare at myndighetene før valget i 2005 stengte radiostasjonen KASS FM fra Nairobi for en kortere periode. Ifølge Wamwere egget stasjonen til etnisk hat, på en måte som kan sammenlignes med det noen radiostasjoner gjorde i Rwanda, før folkemordet på om lag en million tutsier i 1993. Radiostasjonene er i ettertid blitt beskyldt for å ha en vesentlig del av ansvaret for grusomhetene som fant sted.
– Og det siste vi ønsker er at Kenya skal bli et nytt Rwanda, bemerker Wamwere.
Mens han støtter aksjonen mot KASS FM, er han derimot mer kritisk til politiaksjonen mot Nairobi-avisen The Standard vinteren 2006. Tre av avisas journalister ble arrestert for en regjeringskritisk artikkel og trykkeriet ble invadert og titusener aviser stukket i brann.
– Politiaksjonen var ulovlig og burde aldri ha funnet sted, fastslår Wamwere. Han har hele tiden hevdet at han ikke var informert om aksjonen, som skal ha vært initiert av presidenten og sikkerhetsministeren.
Til tross for dette mener han Kenya har en av Afrikas og verdens frieste presse. Og han bruker parlamentets vedtak i fjor om en ny medielov som åpnet for at retten skulle kunne beordre pressen til å oppgi kildene, som et eksempel på hvor sterkt pressen står.
– Jeg stemte selv for vedtaket, og mener fortsatt bestemt at det i et demokrati ikke svekker kildevernet. Det ble jeg sterkt kritisert for i pressekretser, også her i Norge og Journalisten. Men poenget er at selv om regjeringen gikk inn for den nye medieloven, og selv om den fikk flertall i parlamentet, så ble den kontroversielle klausulen om kildevern fjernet. Presidenten hørte på pressens argumenter, og tilla dem større vekt enn parlamentets flertallsvedtak, sier Wamwere og tilføyer:
– Kibaki har sine feil og kan sikkert kritiseres for mye, men ikke for å ha kjempet mot pressen. Tvert imot. Håndteringen av den nye medieloven viser hvor sterkt pressefriheten står i Kenya.
Selvsensur og korrupsjon
Pressefriheten er likevel ikke nok til å sikre en god dekning av dagens situasjon i kenyanske medier. Ifølge Wamwere er tvert imot dekningen svært mangelfull, og han hevder han må til utenlandske medier for et «fullstendig og pålitelig bilde».
– Det er helt greit at medier har en bestemt oppfatning av noe. Men kenyanske medier tar i så stor grad stilling i borgerkrigen at deres framstilling blir veldig ubalansert. De bedriver en form for selvsensur, som ikke burde finne sted i et demokrati. Derfor er dekningen av Kenya bedre i utenlandske medier enn i våre hjemlige, kommenterer Wamwere.
To andre faktorer som Wamwere mener svekker kenyanske mediers troverdighet har stikkordene språk og korrupsjon. Han peker på at alle de store kenyanske avisene er på engelsk, noe som ekskluderer mange av de fattige med lav utdanning fra informasjonsflyten. Samtidig preger korrupsjon mediene, slik det gjør i andre deler av samfunnslivet.
Mektigere enn militæret
– Mange journalister er så dårlig betalt, at de ikke kan overleve på lønna si. Løsningen blir i mange tilfeller å kreve penger for å skrive om en sak, det vil si: uten penger, ingen sak.
Og det gjør behovet for ansvarlighet i mediene enda større, mener Wamwere.
– Mediene burde kjempe for fred og demokrati, og når det gjelder å stoppe krisen i mitt hjemland, har pressen større makt enn både det militære og andre samfunnsgrupper. Derfor er det så viktig at pressen nå viser ansvarlighet og med det gir sitt bidrag til å redde landet fra en katastrofal borgerkrig.
