Kildevernet må styrkes - og det bør innføres en lovfestet taushetsplikt mot å utlevere kilden

Ytringsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet, som ikke bare innebærer retten til å ytre seg. Den må også følges av retten til å bli informert og å få tilgang og kunnskap om hva som foregår i samfunnet. Uten en opplyst befolkning blir den reelle ytringsfriheten sterkt begrenset. Derfor har både Høyesterett og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen slått fast at medienes rett til å motta informasjon, er særlig beskyttet av ytringsfriheten.

Norsk Presseforbund og Pressens Offentlighetsutvalg vil oppfordre Ytringsfrihetskommisjonen til å gjøre grundige vurderinger både av situasjonen når det gjelder tilgang til opplysninger, og også vurdere å fremme forslag som ytterligere vil forsterke offentlighetsprinsippet i Norge. Et sterkt offentlighetsprinsipp vil bidra til styrke ytringsfriheten og den offentlige samtalen.

I likhet med offentlighetsprinsippet er kildevernet avgjørende for ytringsfriheten. Kildevernet er ikke er vern som er gitt av hensyn til mediene. Det er samfunnet som er kildevernets mål. Ved at den enkelte borger gis mulighet til å ytre seg anonymt, får samfunnet tilgang til viktig informasjon vi ellers ville gått glipp av.

I lys av dette vil vi gi Ytringsfrihetskommisjonen følgende innspill:

1. Ytringsfrihet fordrer et sterkt kildevern. Uten et robust og absolutt kildevern, risikerer man at kilder ikke tør uttale seg om vesentlige saker. Dermed vil den offentlige og opplyste samtalen bli kraftig svekket (chilling effect). Bare når kildene vet at de kan uttale seg anonymt, kan pressen fylle sin samfunnsrolle.

Kildevernet er under press, for eksempel gjennom myndigheters rett til tvangsmessig innsamling og lagring av data (jf. den nylig vedtatte loven om etterretningstjenesten), frivillig bruk av lokasjonsdata gjennom ulike leverandører, apper og tjenester og hacking av redaksjoners it-systemer. Lovgivningen på feltet er fragmentert, utvidelsene er kommet stykkevis og delt, og bestemmelsene er resultat av flere politiske kompromiss de senere årene.

• Vi mener kildevernet bør styrkes, gjennom at det bør innføres en lovfestet taushetsplikt mot å utlevere kilden, kombinert med et etterforskningsforbud for å hindre kildejakt mot pressen.

2. Offentlighetsloven skal sikre pressen og befolkningen innsyn i beslutningsprosesser, vurderinger og vedtak fra offentlige myndigheter. Innsynsretten er grunnleggende for en åpen og opplyst samtale, jf. Grunnlovens § 100. Innsynsretten utfordres på ulike områder, ikke minst gjennom organisering av statlig og kommunal virksomhet. Offentlige etater omorganiseres, og det etableres organer som løftes ut av virkeområdet til offentlighetsloven og arkivloven.

Eksempler på dette er forskningsinstitusjonen Norce (eies av fire universiteter), Bane Nor Eiendom AS, interkommunale selskaper og Studentsamskipnadene. Kraftselskapet BKK har varslet søksmål mot staten for å slippe å være omfattet av offentleglova. I tillegg innrettes arbeid i ulike råd på tvers av offentlige sektorer og etater, slik at alle dokumenter kan kalles interne og dermed unntatt offentlighet. Dette reduseres borgernes mulighet for innsyn, og dermed debatt om hvordan viktige samfunnsoppgaver løses.

Norge ratifiserte 18.6.09 Tromsøkonvensjonen («Convention on Access to Official Documents»). For at den norske offentlighetsloven skal være i samsvar med disse bindende bestemmelser, må det innebærer at lovens virkeområde må utvides til også å gjelde «rent private selvstendige rettssubjekter i den grad rettssubjektet yter samfunnsviktige tjenester eller mottar statsstøtte».

• Vi mener at konsekvensene for åpenhet og innsyn må være en del av utredningsoppdraget når offentlig virksomhet omorganiseres.
• Vi ønsker en utvidelse av offentleglovas virkeområde, for å hindre at fellesskapets verdier i økende grad forvaltes bak lukkede dører.

3. Brudd på offentlighetsprinsippet får i dag ingen konsekvenser. Det samme gjelder brudd på arkivloven. Følgene er at lovverket svært ofte brytes. Dette er en stor utfordring, som fører til langt mer hemmelighold enn det er grunnlag for. Se for eksempel Riksrevisjonens undersøkelse av arkivering og åpenhet i statlig forvaltning fra 2017. Norge har i dag trolig den minst uavhengige klageordningen på dokumentinnsyn i Norden.

• Vi støtter arkivlovutvalgets forslag om at det bør etableres et uavhengig tilsyn som har ansvaret for at det offentlige ivaretar arkivverdig materiale og følger offentlighetsprinsippet.
• Det bør innføres sanksjoner ved brudd på offentlighetsprinsippet.
• Lovverket knyttet til innsyn og dokumentasjon trenger revidering

4. Møteåpenhet skal sikre borgerne mulighet til både å påvirke og følge folkevalgte organers arbeid. Prinsippet om møteåpenhet utfordres stadig, gjennom for eksempel at det avholdes særmøter i forkant av kommunestyremøter, der pressen ikke har adgang. I håndteringen av pandemien ble det også åpnet for at møter i folkevalgte organer kunne holdes uten at verken pressen eller borgerne kunne følge møtene. Dette er i strid med grunnlovens prinsipp om offentlighet.

Klager fra mediene om lukkede dører behandles i dag av fylkesmennene i tråd med føringene i Prop. 152 L, men det skjer ikke på grunnlag av noen rett til å klage. Kommunaldepartementets uttalelser om en lovfestet klageadgang i veileder H-22999 s. 28 må følges opp.

• Vi mener prinsippet om møteåpenhet må styrkes. Det bør innføres klagerett på lukkede møter, på lik linje med klagerett på avslag om dokumentinnsyn

5. Tilgang til offentlige virksomheter og domstoler er vesentlig for at pressen skal utføre sin oppgave, som beskrevet i Vær varsom-plakaten. Pressen må kunne ha tilgang til skoler, barnehager, sykehus, sykehjem, rettssaler mv. for å kunne «beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter, institusjoner, private foretak eller andre» (VVP 1.5).

Slik tilgang er i tiltakende grad blitt vanskeligere, gjennom at flere institusjoner legger økt vekt på personvern fremfor ytringsfrihet. Et nylig eksempel er at det gikk nesten to måneder før et norsk medium kom innenfor dørene på et sykehus for å kunne dokumentere håndteringen av korona-pandemien.

• Mediene må sikres tilgang til steder det er av stor offentlig interesse å rapportere fra. Selvstendig og uavhengig dokumentering av en krise er en del av medienes grunnleggende samfunnsoppgaver.
• Vi mener det er uholdbart at det, 15 år etter vedtak om lydopptak i rettssalene, fortsatt ikke er gjennomført. Lydopptak vil styrke rettssikkerheten og bedre muligheten for undersøkelser av domsgrunnlaget i ettertid.