NTB, PR og plagiat

Denne kommentaren er tilsvar på en magasinartikkel om Rune Ytrebergs masteroppgave om klippjournalistikken. Denne artikkelen er nå publisert på nett.

I Journalistens siste papirutgave framsettes det påstander og synspunkter om kvaliteten på NTBs redaksjonelle arbeid. Utgangspunktet er dekningen av saken om oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen i 2010. Det er bra at det rettes kritisk søkelys på den såkalte klipp- og limjournalistikken, og NTB skal selvsagt tåle dette lyset. Men det er påfallende at en sak over nesten to hele sider i bladet er kjemisk fri for imøtegåelse fra de mediene som omtales, og for kritisk oppfølging for øvrig.

Rune Ytreberg har fått mye oppmerksomhet for sin masteroppgave. Det er sikkert fortjent, ettersom temaet er relevant og fordi oppgaven framstår som metodisk solid. Ytreberg har holdt flere foredrag med bakgrunn i rapporten. På den kommende SKUP-konferansen er Ytrebergs funn solgt inn som “Juks og fanteri”, om hvordan “et skremmende antall norske journalister tyr til juks og plagiater i sin daglige klipp- og limjournalistikk”.

En del av disse journalistene jobber ifølge Ytreberg i NTB. Han har klassifisert halvparten av de sakene byrået skrev om olje-saken i 2010 som “mest PR”. Det høres jo ikke bra ut. Men det er fordi ingen til nå har stilt spørsmål ved premissene for Ytrebergs kategorisering, utvalg og sammenstilling av tilgjengelig informasjon.

“Klipp og lim” har vært på dagsorden lenge. Men er det mer av det nå enn før? Svaret er nei og det svaret finnes i Ytrebergs egen gjennomgang. Til tross for færre ressurser, eksplosiv økning i informasjonsmengden, og i antallet informasjonskanaler og profesjonelle informasjonsformidlere, er ikke innslaget av pressemeldinger større i dag enn for 10-15 år siden. Ei heller i NTB.

Sentralt i Ytrebergs oppgave står funn av hele eller deler av 569 pressemeldinger i redaksjonelle saker som berører det nevnte oljespørsmålet i 2010. Av disse gjenfinnes ifølge NRK-journalisten 65 i NTBs saker. Det utgjør 11,4 prosent av alle pressemeldinger. Dette innebærer etter min syn IKKE en ukritisk videreformidling av “ressurssterke kilders strategiske valg av informasjon til offentligheten”, som Ytreberg mener å finne belegg for. Tvert imot viser dette at det utøves et solid kildekritisk arbeid ved at de fleste pressemeldinger havner på “piggen” som vi sa i NTB i gamle dager. Kun det vi mener er relevant og nyhetsmessig interessant blir omgjort til redaksjonelt stoff. Også i fortsettelsen vil dette kunne være stoff som har sitt opphav i en pressemelding, uten at det kan karakteriseres som PR og uten at det er til hinder for kritisk og flerkildebasert journalistikk.

En annen ting jeg mener Ytreberg overser, er NTBs spesielle rolle som løpende nyhetsformidler. En stor del av våre artikler er korte, faktabaserte saker, ofte som en del av en større dekning. Det gir derfor liten mening isolert å studere hver enkelt artikkel når det er den totale dekningen over tid som avgjør hvor god eller dårlig journalistikk vi formidler til våre kunder.

Ytreberg får i Journalisten uimotsagt hevde at “kravet til å jobbe fort er det som først og fremst svekker kvaliteten i byråene” (indirekte sitat, som også refererer til ANB). Å jobbe fort er et grunnleggende krav i NTB, og hurtighet er et kvalitetskriterium. Det bidrar til å heve kvaliteten på vårt arbeid (målt gjennom jevnlige kundeundersøkelser de siste årene). Det betyr ikke at vi kompromisser på relevans, pålitelighet, troverdighet og trygg nyhetsvurdering. Dette vil alltid være vår viktigste kapital som nyhetsformidler.