Som femåring begynte Torunn Grymer å drømme om en karriere i NRK, men etter 20 år som ansatt valgte hun å gå en helt annen karrierevei.
Som femåring begynte Torunn Grymer å drømme om en karriere i NRK, men etter 20 år som ansatt valgte hun å gå en helt annen karrierevei.

Torunn Grymer sa opp NRK-jobben etter 20 år for å bli blomsterdekoratør

– Jeg kjente at dette kunne jeg ikke gjøre i lengden. Og jeg gjorde det nok litt lenge.

Publisert Sist oppdatert

– Jeg hadde alltid drømt, egentlig fra første gang jeg så Portveien 2 som femåring, om å jobbe i NRK. Det var den store drømmen. Den andre var selvfølgelig å få seg kolonihage.

Og jobb i NRK fikk hun. De siste 20 årene har Torunn Grymer hatt mange roller i statskanalen, fra det første vikariatet som sekretær i 2002, til stillinger som planvaktsjef og journalist de siste årene. Kolonihage fikk hun seg også – vel å merke etter å ha stått på venteliste i elleve og et halvt år.

Kombinasjonen av de to barndomsdrømmene er kanskje det som har ført Grymer dit hun befinner seg nå: Som blomsterdekoratør-lærling på Blomsterenga i Oslo.

– Jeg trodde jeg skulle ta en master i journalistikk nå, men det blir fagbrev istedenfor. Og det føles helt riktig. Men da jeg våknet og skrudde på radioen 30. juni, som var den siste dagen min som ansatt i NRK, føltes det rart. Det har vært «vi» så lenge, og plutselig er det gjort om til «de». Det kom en klump i halsen og noen tårer.

Kaospiloten

I fjor fikk Grymer innvilget permisjon for å prøve seg på blomsterdekoratørlinja. Nå har hun sagt opp jobben i NRK og gjennomført det første året på veien mot fagbrev. På Blomsterenga blir hun værende som lærling de neste to årene.

– Jeg elsket å jobbe med nyheter, men å jobbe på den måten – og jeg jobba jo mest med direktesendinger – der er det stup og skyt konstant. Hvis jeg skulle gjøre noe annet, kjente jeg at tiden var inne nå.

NRK-drømmen ble til virkelighet da hun i 2002 sa opp fast jobb som markedsassistent i Riksteatret, idet det endelig åpnet seg en dør på Marienlyst. Men det skulle ta mange år før hun kunne smykke seg med journalist-tittelen, og den gang gikk hun inn i et vikariat på legekontoret.

– Det var ikke helt heldigitalisert, engang. Det var liksom kartoteker og ting, så jeg fikk ett år på å få orden på det. Det var veldig morsomt å jobbe med Ulf Finsberg, bedriftslegen, som forresten fikk meg til å begynne å røyke igjen, sier hun med et glimt i øyet.

– Ja, jeg slutta igjen også, altså.

Da året i vikariatet var omme var det ansettelsesstopp i NRK, men etter bare noen måneder ble Grymer hyret inn i et nytt vikariat som konsulent med ansvar for turnus i sikkerhetsseksjonen. Der ble hun ett år, før det endelig åpnet seg en mulighet som koordinator, eller «kaospilot» som hun selv kaller det, i nyhetsavdelingen – dit hun aller helst ville.

– Jeg kjente at jeg ikke kunne løpe på den samme døra flere ganger, sier Grymer om tiden da hun bestemte seg for å skifte karriere.
– Jeg kjente at jeg ikke kunne løpe på den samme døra flere ganger, sier Grymer om tiden da hun bestemte seg for å skifte karriere.

– Redaksjonssjefer vil jo drive med journalistikk. Alt som har med turnus, fravær og logistikk å gjøre – alt det der holdt jeg styr på. Men jeg var jo med på morgenmøter. Jeg tror nok jeg gjorde en god jobb på den siden fordi jeg i tillegg til mine ansvarsområder var så inne i det journalistiske drivet.

Løper på den samme døra

Grymer fortsatte med plan og turnus i nyhetsavdelingen i ti år. Først som redaksjonskoordinator, så som gruppeleder. Utrolig nok ble ikke lysten på journalist-tittelen noe mindre av å være kaospilot i nyhetsavdelingen, og Grymer begynte omsider på utdanning for å havne på riktig spor.

Mens hun var fulltidsstudent beholdt hun en 50 prosent stilling i NRK, og tok i tillegg på seg tilkallingsvakter. Da jobbet hun nærmere 200 prosent i to år, forteller hun.

– Etter et par års tid gikk jeg på en smell. Det var jo så gøy og, for du får jobbe over et stort spenn, og du får mye erfaring. Men jeg kjente at dette kunne jeg ikke gjøre i lengden. Og jeg gjorde det nok litt lenge.

Grymer ble utslitt og måtte sykemeldes en kort periode. Da hun kom tilbake gikk NRK-tralten sin faste gang, og hun begynte å jobbe med et stort prosjekt i forbindelse med Dagsrevyens 60-årsdag – et prosjekt hun beskriver som ett av karrierens høydepunkter.

Etter ytterligere to år ble hun planvaktsjef. Følelsen og stresset fra tiden som student begynte sakte, men sikkert å melde sin ankomst igjen.

– Jeg lurte om jeg skulle leve hele livet inni de gangene, eller om jeg skulle la noen andre få kaste seg ut i den stillinga. Jeg hadde så mye stress som jeg ikke helt klarte å håndtere til slutt. Det ble en nedadgående spiral istedenfor at det ga meg energi, som det gjorde før.

– Da innså jeg at det var på tide å gjøre noe annet enn å bruke all energien min på Marienlyst. Jeg kjente at jeg ikke kunne løpe på den samme døra flere ganger.

– Ikke bare slitne husmødre

Etter et år med helt andre impulser har Grymer fått journalistikken litt på avstand. Hun kan i det minste se den fra et litt annet ståsted.

– Når jeg snakker med «vanlige folk», og det gjør jeg jo mye mer av nå, skjønner man at det oppstår en boble i store mediehus. Du har liksom ikke alltid fingeren helt nede i samfunnet. Da jeg begynte på skole igjen og fikk se hva folk er opptatt av og bryr seg om, skjønte jeg at mange har nyhetsvegringer.

Konstruktiv journalistikk, som kort fortalt går ut på å gi løsninger større plass i nyhetsbilde, er noe Grymer selv jobbet mye med de siste årene i NRK. Noen ser det kanskje som lettbeint, men ifølge henne handler det om å ha en løsningsorientert innfallsvinkel.

– Det er viktig å vise hva noen har fått til – ikke bare sitte å se etter den mørke skya på himmelen hele tida. For når alt er krise, da orker jo ikke folk. De har ikke plass til å prosessere alt det vonde i verden hvert våkne minutt, og det må man finne gode løsninger på.

– Én ting var da jeg var babymamma selv, at jeg måtte holde tilbake på å se de verste klippene. Men når legen min, en mann på 45, sier at han ikke orker å se på nyhetene fordi det er så mye fælt, da er det ikke bare slitne husmødre vi ikke klarer å nå.

– Det er ikke mange bilder som blir tatt på Kampen hvor butikken ikke er med. Det er en hyggelig liten boble, sier Grymer om sin nye arbeidsplass Blomsterenga.
– Det er ikke mange bilder som blir tatt på Kampen hvor butikken ikke er med. Det er en hyggelig liten boble, sier Grymer om sin nye arbeidsplass Blomsterenga.

Hun tror en viktig del av løsningen er å skape en bredde i måten man formidler nyheter på.

– Måten man bruker ord på har jeg jobba mye med som journalist – at du snakker til kilden som du snakker til en venn. Jeg har jobba mye med helse- og forskningsstoff, og man implementerer jo de ordene forskerne bruker i seg selv etter hvert. Jeg skjønner at folk synes det er vanskelig, men man må forenkle innhold slik at folk skjønner ordene.

– Det er lett å glemme når man bare skal stupe og skyte og få ut saker. Men avstanden i samfunnet er stor, og da er det ikke vanskelig å skjønne at grupper faller utenfor om de ikke engang skjønner det vi prøver å formidle.

Stresset henger høyere

Selv sier den tidligere journalisten at hun nok alltid har vært en bybonde, med kjøkkenhage på verandaen og en liten jungel i stua . Under prosessen for å finne den nye karriereveien vurderte hun å bli gartner, men tunge løft og kalde temperaturer er ikke hennes greie. Gartner får hun dessuten vært i kolonihagen.

– Nå er jeg ferdig på jobb når jeg er ferdig. Jeg har tid til å prioritere andre ting, og meg selv, ikke minst. Jeg sitter aldri stille, og det er kroppen veldig glad for. Det jo det helseaspektet som gjorde at jeg begynte å tenke på å gjøre noe annet.

Grymer understreker viktigheten av at den tidligere arbeidsgiveren kunne legge til rette for permisjon under prosessen, slik at hun fikk roen til å finne ut av hva som var rett. Og tiden i NRK er langt fra bortkastet i den nye hverdagen på Blomsterenga.

– Jeg har jo noen fordeler fra journalistikk og måten jeg har jobba på. Å være kreativ og kjapp, det er jeg jo god på. Det er en innarbeida greie. Stress for meg henger høyere nå.

– Jeg gikk til psykolog en stund for å få coaching på stressmestringen. Psykologen viste seg å være gammel radiotekniker i NRK, selvfølgelig. Det var helt tilfeldig, men også deilig fordi jeg slapp å forklare henne alt.

Etter at både NRK- og kolonihagedrømmen kunne sjekkes av lista, har Grymer begynt å sette seg nye mål. Først skal hun bli ferdig som lærling, og kanskje er det et mesterbrev som venter der fremme. Hun har allerede gitt eieren av Blomsterenga beskjed om at hun står klar til å ta over butikken, sier hun spøkefullt og alvorlig på samme tid.

– Du er nær folk i de største øyeblikkene i livene deres. Det er død og fødsel, bryllup og frierier. Man berører absolutt mennesker også her, men på en annen måte enn i journalistikken.

Powered by Labrador CMS