Leseren skal tvinges til å få sympati med ofrene

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Det er grunnleggende metodikk hos mange journalister at man i en reportasje så vidt mulig skal starte med å beskrive hvordan en person eller gruppe opplever det som reportasjen handler om. Eksemplets makt er stor. Alle medierfolk vet at «Et eksempel er mer verdt enn tusen argumenter» (Thomas Carlyle)

De fleste reportasjer starter derfor med en individuell beretning om en eller flere fra utsatte miljøer eller andre «sårbare» grupper, som ifølge dem selv er negativt rammet av et tiltak, en ytring eller en handling. Deretter går man over til den generelle beskrivelsen av saken, men avslutter gjerne med å minne om utgangspunktet. Underveis har journalisten glemt å stille kritiske spørsmål.

Hele reportasjen blir vinklet på offerets definisjoner og reaksjoner. Mediets agenda er sympati og støtte til de personer og grupper som fremheves, og reportasjen eller artikkelen er vinklet slik at også leseren/seeren skal få det samme inntrykket. Dette forsterkes i stor grad av bildematerialet som følger med. Nøytralitet eller objektiv fremstilling er umulig i et slikt regime, selv om det kanskje er hensikten. Det er grunn til å kalle en slik metode for manipulasjon av lesere og seere.

Når nye politiske tiltak foreslås eller blir vedtatt – for eksempel når budsjetter fremlegges – så er nevnte fremgangsmåte nesten den eneste som brukes i mediene i dag.

Den dyktige journalist kan etter å ha fortalt hvor negativt tiltaket rammer person eller familie NN, forsøke neste steg; selve trumfkortet. Få et kort intervju med statsministeren eller en statsråd, fortell om eller vis frem hvordan nevnte person rammes, og still så spørsmålet: «Hva har du å si til NN, statsråd?». Stakkars den politiker som blir konfrontert med et slik spørsmål.

Det er vanskelig å vite hva som er mediets formål med å alltid fortelle en individuell historie, når et problem for små eller store grupper skal presenteres. Det er vel noe de lærer på journalistutdanningen. Leseren skal nærmest tvinges til å få sympati med ofrene når saken menneskeliggjøres ved et eksempel eller to.

Men the human touch holder ikke i lengden. Problemet for mediet er at ingen vet hvor representativ eller sann enkeltstående historier er, hvor mange som føler seg rammet og graden av det. Generalisering på basis av enkelte eksempler er meget utbredt i mediene, men en eventuell sammenheng mangler dokumentasjon.

Så avsluttes det hele gjerne med: «Dette er bare toppen av isfjellet». Udokumentert det også, men en sikker vinner. Da har journalisten brukt opp alle virkemidlene, og reportasjen er komplett.