Debatt:

«Når kampen mot den såkalte sportsvaskingen blir det eneste høyverdige målet, kan også konklusjonene bli desto mer forunderlige», skriver faglig leder Øyvind Håbrekke i Skaperkraft.
«Når kampen mot den såkalte sportsvaskingen blir det eneste høyverdige målet, kan også konklusjonene bli desto mer forunderlige», skriver faglig leder Øyvind Håbrekke i Skaperkraft.

Hvorfor sendes sporten i svart-hvitt?

Med krig i Europa og et høyt internasjonalt spenningsnivå kan journalistikkens betydning knapt overvurderes.

Publisert
  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Heldigvis formidler norske medier krevende spørsmål med profesjonalitet og nyanser og legger til rette for bred offentlig diskusjon.

Som idrettsentusiast og samfunnsengasjert leser lurer jeg på om sportsjournalistikken er i ferd med å bli et unntak.

Spørsmål som i medienes andre flater gis nyansert dekning framstår på sportssidene i svart-hvitt.

Særlig blant kommentatorene i sportsredaksjonene har det i løpet av kort tid skjedd et linjeskifte.

Aftenpostens Daniel Røed Johansens gjorde dette tydelig under vinter-OL i Beijing. I sin kommentar 1. februar peker han på at reportasjer om norske gull «kan være små bidrag i fortellingen Xi Jinping ønsker å skape med OL». Han drar det så langt at han ser seg nødt til å presisere at dette ikke betyr at idrettsbragder skal ignoreres. Men oppsummeringen er oppsiktsvekkende: «Men det etterlatte inntrykket kan ikke bli at dette var en gedigen idrettsfest. Alle som deltar i OL, må erkjenne at langt mer enn medaljer står på spill.»

VGs Leif Welhaven oppsummerte OL med å beklage at arrangementet fremsto som vellykket.

Samme mann gjorde senest for få dager siden, enda en gang, et nummer ut av at han ikke er fornøyd med kroppsspråket til Erling Braut Haaland under landslagets markeringer for menneskerettigheter.

De redaksjonelle avveiningene som ligger bak dette linjeskiftet er så vidt meg bekjent i liten grad synliggjort.

Det kan det se ut som kampanjen mot såkalt sportsvasking har ledet til at sportsjournalister oppfatter seg medansvarlige for menneskerettighetsbrudd om de formidler internasjonal idrett uten å trekke inn et tilsynelatende tilfeldig utvalg av menneskerettighetsspørsmål.

For hvis kamp mot såkalt sportsvasking er den bærende ideen, er det ingen grunn til å forbeholde kritikken til spørsmålet om vertskap for mesterskap. De fleste autoritære statsledere, i likhet med norske statsråder, gjør slik de alltid har gjort. De soler seg i glansen så ofte en av deres egne vinner medaljer, uansett hvor det skjer. Jeg kan ikke la være å tenke tanken at den voldsomme retorikken om sportsvaskingens konsekvenser før eller siden vil lede noen til å se et nytt argument for å vinne med ulovlige midler.

Hvis kamp mot såkalt sportsvasking er den bærende ideen, er det ingen grunn til å forbeholde kritikken til spørsmålet om vertskap for mesterskap.

Norske lag spiller også internasjonale turneringer, og utøvere konkurrerer i hele verden. De spiller håndball, ishockey og fotball for øst-europeiske land med tvilsom utvikling, for vestlige land som praktiserer dødsstraff, og i selveste Kina. Det er bare å sende mikrofonen rundt å be om politiske analyser fra utøvere som benytter seg av mulighetene.

Med det moralske imperativet som nå øses ut på utøvere, lag og klubber er det kanskje også bare et tidsspørsmål før de lokale idrettslagene, vår viktigste integreringsarena, vil merke sine egne varianter av dilemmaene og konfliktene slik aktivisme skaper. Det vil kunne ramme lokalsamfunn hardt.

At redaksjonene aksepterer begrepet sportsvasking som premiss og dermed en banal forståelse av vertsnasjoners motiver er én side av saken. En annen side av er at det er blitt uklart hva som er sportsjournalistikkens hovedoppgave. Er det å dekke idrett?

Det som likevel bør være enda mer problematisk utfra et journalistisk ståsted, er at man i stadig mindre grad anerkjenner idrettens egenverdi, men aksepterer premisset om at idretten først og fremst er redskap for andre mål.

Etter Russlands invasjon av Ukraina kom debatten om økonomiske sanksjoner, kulturboikott, og utestengelse av russisk idrett. Sportsjournalistikken skilte seg straks ut.

Adresseavisens Birger Løfaldli var raskt ute og forsvarte Norway Cups utestengelse av russiske barn. Logikken er like enkel som banal: «Uansett hvor hardt uskyldige russere rammes, er det uansett noen som har det langt mer forferdelig».

I likhet med flere av sine kolleger har Løfaldli også misforstått bakgrunnen for utestengelsene. I internasjonal idrett utestenges ikke land for å bekjempe sportsvasking eller av mangel på demokrati og brudd på menneskerettigheter. Det var den akutte situasjonen der et land har invadert et annet som utløste utestengelsen av Russland.

Men når kampen mot den såkalte sportsvaskingen blir det eneste høyverdige målet, kan også konklusjonene bli desto mer forunderlige.

«En av farene med å la uskyldige russiske barn delta på sommerens Norway Cup, er at regimet i Russland vil bruke anledningen til propaganda, og at det på et vis bidrar til å legitimere Putin, hvor merkelig det enn høres ut», skriver Løfaldli.

Denne uka er det Erling Haaland og landslagsspillerne som får unngjelde fra Løfaldli for ikke å stille nok opp for mediene. Fotballandskamper og fotballoverganger er «relativt uviktige» nå, mener han. Kanskje er det grunn til å minne Løfaldli om at før krigen i Ukraina var det krig i Jemen og Syria, og at landskamper og overganger aldri har vært viktige i den forstand. Det er vel heller ingen som tvinger Løfaldli til å skrive om dem.

To dager før langrennseliten skulle konkurrere i Drammen var NRKs kommentator Jan Petter Saltvedt svært kritisk til at FIS nølte med russisk utestengelse. Det hadde han god grunn til. Men igjen utmerket sportsjournalisten seg med stor patos og liten presisjon: «Det kommer til å være en ganske uggen stemning med Bolsjunov og de andre russerne der», sa Saltvedt til NRK Nyhetsmorgen. Dagen før denne umusikalske ytringen hadde for øvrig NRK meldt om russere i Norge som begynte å merke ukvemsord og sjikane.

Flere sportskommentatorer insisterer på at idrett og politikk ikke kan holdes fullstendig atskilt. Det kan jeg være enig i. Men er det en ting som kjennetegner politikk er det nettopp spenningen mellom å stå opp for idealene og samtidig oppnå resultater i den praktiske virkeligheten.

Det er også en uhyggelig politisk realitet at både Kina og Russland akkurat nå opptrer truende og at de politiske konfliktene legger mørke skyer over himmelen for oss alle.

I sportskommentariatet preges tonen stadig mer av «oss» og «dem».

Men nettopp derfor er det fantastisk å kunne glede seg over at vi kan møtes til fredelig kappestrid i internasjonal idrett. Er det ikke nå vi trenger at kinesere, russere og ukrainere og amerikanere besøker hverandres arenaer og viser at de sammen kan tenne den olympiske ilden, leke og konkurrere?

De moderne olympiske leker har blitt arrangert hvert fjerde år siden 1896, bare avbrutt av verdenskrigene. I alle lekene har flertallet av de deltakende land vært ikke-demokratiske regimer med grove brudd på menneskerettighetene.

I februar kom siste utgave av demokrati-indeksen som viser at 6,4 prosent av verdens befolkning lever i helt demokratiske land. Det setter begrepet sportsvasking i et interessant lys.

Vi bør verdsette norske redaksjoner som utøver sitt journalistiske oppdrag og på alle som vil bidra til å belyse og bekjempe brudd på menneskerettighetene. De internasjonale idrettsorganisasjonene trenger også kritisk søkelys. Jeg undres likevel på hvilke tanker redaksjonene gjør seg når de ser at de samme spørsmålene dekkes med presisjon og kompetanse innenfor politikk, utenriks og kultur, men får en annen behandling i det øyeblikket headingen skifter til sportsnyheter.

Når det etiske grunnlaget for internasjonal idrett diskuteres på et så ensidig grunnlag som vi ser nå, er jeg også forundret over at ledelsen i norsk idrett er passive og ikke har mer på hjertet.

For både lokalt og internasjonalt er idretten en unik arena for møter mellom mennesker, på tross av politiske og kulturelle skillelinjer. Den fortjener en bredere samtale enn den slagsiden vi nå ser.

Internasjonal idrett vil alltid by på både dilemmaer og muligheter. I sportskommentariatet preges tonen stadig mer av «oss» og «dem». Det bygges murer mellom mennesker og kulturer i en aggressiv ny språkdrakt, der andres glede og suksess blir omgjort til et moralsk problem.

Idretten har en egenverdi, som utspiller seg både i lokalsamfunn og på internasjonale arenaer hver eneste uke. Derfor trenger vi fortsatt kompetent sportsjournalistikk, som kan være nettopp det.

Powered by Labrador CMS