Mens svenske journalister mottar trusler etter Johaug-dekning, nøyer leserne seg med å sende en strøm av ukvemsord til VGs Leif Welhaven

Nettavisen melder i dag at svenske journalister mottar trusler etter Johaug-kritikk. Truslene kommer fra nordmenn som reagerer på deres dekning av saken mot den norske langrennsløperen.

Expressen-journalistene Ludvig Holmberg og Tomas Pettersson har vært kritiske både til den norske mottakelsen av dommen i CAS, i tillegg til at de har støttet denne.

– Det har vært sterke reaksjoner, kanskje mer enn noen gang. De fleste er bare veldig forbannet og synes jeg er alt for hard mot Therese, men noen kommer i tillegg med trusler, sier Holmberg til Nettavisen.

Opptil 90 prosent av meldingene Petterson har mottatt skal også ha vært negative, mange av dem også trusler. Reaksjonene fra svenske lesere skal være mer både mer nyanserte og mer positive til Jouhaug-dommen.

Mange hatmeldinger

Det er imidlertid ikke bare i Sverige lesere har reagert på dekningen av saken. Også sportskommentator Leif Welhaven i VG har fått mindre hyggelig meldinger for sin dekning av Johaug-saken.

– Jeg har fått et høyt antall hatmeldinger gjennom hele dekningen. Det har også vært støttende meldinger, men ellers har det vært en strøm av ukvemsord som har landet i min innboks. Men i motsetning til svenskene har det ikke vært noe jeg vil karakterisere som trusler, sier Welhaven til Journalisten.

Han forsøker å ikke ta seg nær av meldingene, men opplever det heller ikke som særlig hyggelig. Engasjementet mener han dels kan tilskrives mange nordmenns lidenskapelige forhold til langrenn, samtidig som det viser at mange nok har et lite gjennomtenkt forhold til både hva dommen innebærer og den juridiske siden av saken.

For hans del underbygger dette opplevelsen av at følelser for veldig mange trumfer fornuften når det kommer til denne saken.

– Påvirker tilbakemeldingene dekningen din?

– Nei, det gjør det ikke direkte, sier han og legger til:

– Men det underbygger den delen av dekningen som handler om oppfatninger i den norske opinionen. Det er ikke dagligdags kost at en aviskommentator får hatmeldinger i det omfanget jeg opplever i denne saken.

Uvant dekning

Welhaven har ikke foretatt seg noe annet i etterkant av meldingen enn å gå i dialog med enkelte av innsenderne. De mest usaklige har han ignorert. Dialog har ført frem i noen av tilfellene 

Etter hvert som saken har utviklet seg har imidlertid andelen støttemeldinger, eller det han kaller nyanserte meldinger, gått opp. Men hatmailene har likevel altså fortsatt.  

– Er det noe i dekningen som gjør at disse hatmeldingene kommer, eller er det saken i seg selv?

– Det er kanskje litt uvant for den norske befolkningen at det er noen som uttaler seg såpass kritisk om hvordan norsk skiledelse og langrennsleiren håndterer vanskelige saker. Det er et miljø som er ganske vant til å bli strøket med hårene. Og da er det kanskje særlig vanskelig når det kommer en sak som gjelder en norsk utøver, der man ikke ukritisk er på linje med hvordan skimiljøet vil at vi skal kommentere saken. Det er kanskje uvant, men helt nødvendig å være kritisk.

Trenger kritisk blikk

Etter hans syn har det lenge vært skremmende lite kritisk sportsjournalistikk i Norge.

– Mange opplever det kanskje som et problem når man behandler sport etter vanlige journalistiske kriterier. Det er imidlertid på høy tid at man har et kritisk blikk i journalistikk om sport, og særlig når det gjelder saker der nordmenn er involvert, som ikke er hyggelige.

– Det er hederlige unntak. Det er viktig å si. Men mye av sportsjournalistikken går automatisk på den emosjonelle siden, og viljen til å grave til fakta har ikke vært helt tilstede.

Null-toleranse

NJ-rådgiver Trond Idås forsker på trusler og vold mot journalister. Han forklarer at målet med truslene er å påvirke journalisten i deres utførelse av samfunnsoppdraget.

– Jeg synes derfor at journalister bør ta alle trusler på alvor, og diskutere dem med lederen før de tar stilling til hva de gjør videre.

Idås viser videre til at både Redaktørforeningen og NJ anbefaler redaksjonene å ha 0-toleranse for trusler – det vil si at alle trusler anmeldes til politiet. Dette både fordi politiet vil kunne vurdere hvor alvorlig trusselen er, og gi råd til redaksjonen om hva de bør foreta seg.

I tillegg viser det seg at det er mange av de samme personene som truer journalister, som også truer, for eksempel ansatte i NAV, helsevesenet og barnevernet. Idås mener at det ggså av derfor er viktig å anmelde saken slik at politiet får oversikt over omfanget av truslene vedkommende står bak.

Stor belastning

I undersøkelsene han har utført kommer det frem at en del journalister velger å ikke fortelle om truslene til ledelsen eller kolleger, blant annet fordi de ikke vil virke pysete eller fordi de tenker at de må tåle såpass som journalister.

– Vi ser også at en del føler skyld og tenker at trusselen er en naturlig reaksjon ettersom den kom etter en sak som har vært en belasting for den som truer. Det er flere grunner til at ledelsen uansett skal orienteres: En grunn er at den som står bak truslene i en del tilfeller også truer andre i redaksjonen. En annen er at selv om en enkelt trussel ikke nødvendigvis oppleves som belastende, vil gjentatte trusler og trakassering over tid kunne føre til psykiske problemer.