Kvinneguiden har vært en stor og tidkrevende hobby for Line Orfjell i mange år

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Line Orfjell er journalist og vaktsjef i NRKs P3 Dokumentar.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Kaffe! Men jeg drikker som regel bare én kopp hver dag, og den inntas foran skjermen på jobben. Egentlig synes jeg kaffe har en ganske middelmådig smak, men det er sikkert ikke lov å si.

– Hva har du på nattbordet?

– Mobilen, en liten vekkerklokke og to bøker som jeg fortsatt har et håp om å lese før året er omme.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Jeg prøver å ikke tenke på jobb før klokka åtte, men det er litt vanskelig. Det første jeg gjør, mens jeg fortsatt ligger i senga, er å kikke gjennom eventuelle mail som har tikket inn i løpet av natta – først og fremst fordi jeg blir uvel av å ikke gjøre det. Ellers tar jeg en runde på Instagram og leser morgenoppdateringene til NRK og VG.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Aksel Hennie snakker ut om bruddet med Tone Damli». Innerst inne er vel dette en overskrift hele landet ønsker seg? Kom igjen!

– Hvor leter du etter gode saker?

– I P3 Dokumentar prøver vi å lage podkastserier og nettstoff som oppleves relevant for unge folk, og slik sett er sosiale medier et nyttig verktøy. Jeg snoker aktivt i større grupper på Facebook og på Snapchat. Kvinneguiden har også vært en stor og tidkrevende hobby i mange år.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– John Arne Riise. Jeg har elsket ham helt siden jeg så VGTV-serien «Riise + Louise» for første gang. Jeg vet ikke en døyt om fotball eller sport generelt, men jeg vil veldig gjerne vite mer om det indre sjelslivet til John Arne Riise. Det er vel en god grunn til å intervjue noen, er det ikke?

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Hovedgrunnen til at jeg ble journalist er at jeg elsker å skrive, og jeg har alltid vært opptatt av å levere velformulerte saker – uansett situasjon. Som journalist har jeg ingen særegen kompetanse (bortsett fra bred kunnskap innen sladder, og det teller vel ikke?), men jeg håper at de som leser sakene mine får en ålreit opplevelse. Dessuten er jeg ganske flink til å forbedre andres tekster.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Jeg har det generelt veldig gøy på jobb, jeg! Men noe av det rareste jeg har opplevd skjedde mens jeg var tilkallingsvikar i VG. Jeg er sikkert en av få som ikke har et hjertelig forhold til «Tre nøtter til Askepott», men jeg ble likevel sendt ut for å intervjue regissøren av filmen – tsjekkiske Václav Vorlíček (RIP). Han kunne ikke et ord engelsk og så veldig streng ut. Heldigvis var han en søt, eldre mann, tydelig stolt over filmens popularitet i Norge – og jeg lot ham tro at jeg også var fan.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Det er litt kjedelig å nevne noe fra NRK når jeg selv jobber i NRK, men nettsaken «Sterke jenter blir også slått» gjorde meg imponert. Det samme gjelder «Blikkfanget», som sto i Dagbladet for en tid tilbake – en veldig god tekst om fordommer mot overvektige.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Jeg har egentlig slutta å lese saker om bloggere og influencere (eller påvirkere, som vi kaller det i NRK), men synet av dem er fortsatt irriterende. Dessuten blir jeg litt matt over Nettavisens «uhøytidelige målinger» blant leserne sine, som ofte inneholder ledende spørsmål. Synes jeg.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Den minkende tilliten til journalistikken er åpenbart et problem, i tillegg til den utstrakte bruken av midlertidige ansatte. Her har min egen arbeidsplass også en jobb å gjøre.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Oppsummeringen av P3aksjonen 2019, signert min kollega Daniel Rørvik Davidsen, fikk meg til å begynne å grine. Litt fordi jeg var sliten etter å ha jobba med nevnte aksjon, men mest fordi filmen var så sjukt fin.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Jeg tror «hvor har jeg lagt mobilen min nå?!» er en av mine mest brukte setninger, så det vet jeg faktisk ikke. Kanskje to minutter?

– Når logger du av for kvelden?

– Jeg er en sånn type som alltid leser og svarer på mail, selv når jeg er på ferie, og det er sikkert en uvane jeg bør kvitte meg med. Men jeg pleier å logge av omtrent klokka ti på kvelden, takket være «ikke forstyrr»-funksjonen på telefonen min. Flaks!