47 år med hobbyen som jobb

– Det er godt å være ferdig. Jeg er ferdig med den etappen som i 47 år har føltes som en hobby. Nå skal jeg ut i arbeid.

Det sier John-Arne Storhaug, som fredag 16. desember hadde siste arbeidsdag i Svolvær-baserte Lofotposten. Tirsdag fylte han 67 år. Nå venter en pensjonisttilværelse som forfatter.

Storhaug ble sportsredaktør i samme avis som 19-åring. Senere tok han fem års pause fra avisen og jobben som stringer for Dagbladet i Nord-Norge, før han vente tilbake fra det han kaller sin urbane journalist-periode, for å lede fiskeriavdelingen i Lofotposten. Det var en stilling han beholdt i 20 år, fra 1986 til 2006. De siste ti årene har han vært all-rounder, kommentator, lederskribent, og hatt det han selv kaller en herlig nærhet til notisen.

– Notisen er viktig. Og det er godt stoff. Når du skal skrive en notis så skal du bruke halve tiden på tittelen. I lengre saker er du heldig om leseren er med deg gjennom tittel, ingress og et stykke ut i brødteksten. Det å holde på leseren er drømmen.

Savne samholdet

Storhaug snakker varmt om kollegaer i andre medier som han synes skriver godt. Mange av dem i riksmedier. Varmest snakker han imidlertid om kollegaene som er igjen i Lofotposten. De vil han savne.

– Det har vært herlig å være journalist. Men det jeg vil savne mest er samholdet. Det er medarbeiderne som er avisen. Det er litt som en prest vil si; kirken er ikke bygget – det er menigheten.

Det har blitt færre i avishuset i hans tid. Han nevner nedskjæringer. Men priser at det fortsatt er ulike funksjoner innomhus, både redaksjonelle, administrative og markedsorienterte. Det er denne spredningen som han verdsetter. Også innholdsmessig har mye endret seg siden 1969.

– For meg var det verste som skjedde da vi flytta inn i nye lokaler på Svolvær Torg, og trykkpressa ble kjørt ut. Vi ble fabrikk.

– Men alt var ikke bedre før. De nye journalistene har et mye bedre grunnlag. Da jeg begynte hadde vi et 11 binds leksikon fra Gyldendal. I dag er det mye lettere å sjekke fakta, og legge grunnlaget for din egen penn.

En god penn

Apropos penn. Storhaug ser med forundring på yngre kollegaer som ikke lenger har pennen som verktøy. Han har vokst inn i yrket med blokka trofast ved sin side, og har holdt fast i den til siste arbeidsdag. Det å skulle notere rett inn på pcen under et telefonintervju kan han knapt forstå hvordan noen kan få til. Han er imponert, men frykter også at de mister noe han har hatt.

– Jeg er glad jeg ikke er nødt til å jobbe sånn. Jeg vil ha mine notater. Og tiden det tar å reflektere over, og gå gjennom dem.

– Når du har jobbet noen år så vet du hva du er nødt til å stille spørsmål om. Det er ikke sant alt det en subjektiv kilde sier.

Et slag i trynet

Uavhengig av de mange teknologier han har arbeidet med i karrieren, er metoden nærmest den samme. Han peker på tid som arbeidsverktøy, og en annen viktig faktor; fagkunnskap. Selv fikk han den tiden han trengte til å sette seg inn i fiskerfaget da det ble hans felt. Han kjente ikke næringen nevneverdig godt på forhånd, men daværende redaktør ga han muligheten til både å få oversikt og innsikt han kunne ha nytte av frem til den dagen stillingen ble lagt ned i 2006.

– Det var et slag i trynet. Redaktøren kom inn til meg og sa at stillingen min ville bli inndratt. Jeg skulle få beholde jobben som journalist og samme lønn, men ikke lenger jobbe med fiskerinæringen. Den dagen bestemte jeg meg for at jeg ikke ville skrive noe mer om det feltet. Fallhøyden ville bli for stor, siden jeg ikke lenger ville kunne følge like godt med.

Årsaken han fikk servert var at det var for få lesere som lot seg fenge av stoffområdet. Det er så en kan høre hoderistingen gjennom telefonen. Han kunne ikke forstå at det stemte da, og han forstår det enda mindre i dag.

– På nett er det fiskestoffet som leses mest. Jeg vil tro det samme gjelder for papir også. Det er et paradoks.

Han innrømmer at denne endringen kan gjøre overgangen til pensjonistenes rekker lettere.

Engasjementet de siste ti årene har det likevel ikke vært noe å si på. Han synes for eksempel det er trist å ikke kunne få fulgt saken om samferdselkart i Nordland ferdig. Beslutningen der blir først tatt på nyåret.

Passe med ros

Yrkets, og ikke minst sin gamle arbeidsgiver, har han stor tro på. Han trekker linjene tilbake til den gang Lofotposten dekket det meste av regionen Nord-Norge til det den har blitt i dag: en ren lokalavis, med et noe større nedslagsfelt for nett enn for papirutgaven.

Men avisen som var viktig for avsløringen av Kings Bay-saken som i 1963 som førte til regjeringen Gerhardsens fall, er minst like viktig i dag, mener han. Det er bare andre rammer, og andre rollefordelinger i medielandskapet. Og så har han et tydelig råd til sine etterfølgere.

– Det er nødvendig å dra ut dit hvor fagfeltet utspiller seg. For den som dekker turistnæringen i Lofoten betyr det å reise til Geiranger og Nordkapp, og forstå hva som trekker folk dit. Du må ut av kontoret. Jeg tror du bør ha det som regel.

Samtidig vil han gi de yngre kreftene ros.

– Jeg blir litt ydmyk i møte med disse nye journalistene. De får som fortjent, og da fortjent som i fortjent oppmerksomhet. De blir sett og lest. Samtidig må man være var for for mye ros. Så lenge du ikke hører noe fra leserne, skal du ta det som et godt tegn, blir det for mange pene ord, skal du bli på vakt.

– Jeg lener meg tilbake, nå har jeg hatt min tid. Jeg har drevet som journalist uavbrutt i 47 år, og da er det sånn det må være. Jeg har vært heldig.