Kampen om Madina Salamova skulle få bli i Norge, har virvlet opp interessante uenigheter om medienes rolle og oppdrag. Mange har nok tatt stilling til dekningen ut fra hva de mener om hovedsaken.
Like fullt er det interessant at midt mens debatten gikk høyt om partiskhet til den russiske asylsøkerens fordel, flyttet opinionen seg kraftig i hennes disfavør. Her har medieforskere og andre kompetente en interessant utfordring.
Den mest grovkornede kritikken av mediene skyter over målet. Det er rett og slett ikke riktig at norske medier, samlet sett, førte en ensidig kampanje for at hun skulle få bli. Motforestillingene ble dekket bredt, og både myndigheter og kritikere av Amelie-kampanjen kom etter hvert godt til orde. Kanskje var det derfor opinionen flyttet seg.
Dessuten er det ikke særlig problematisk eller kontroversielt at medier tar parti. Det skjer hver dag at pressens sympati er ulikt fordelt og at det synes i spalter og eter. Som mediebrukere er vi vekselvis irritert og fornøyd. Det skifter med om vårt lokalsykehus, Irak-standpunkt, idrettslag eller vår favorittmusikk kommer godt eller dårlig fra omtalen.
Det fins også grunner til å ettergå UNEs, justisdepartementets og statsministerens argumentasjon med skarpere blikk enn påstandene hun selv og hennes støttespillere er kommet med i stridens hete. Den som har størst makt, har også størst krav på seg.
Likevel kan det være nettopp denne asymmetrien og hvordan medier har forstått den, som irriterer mange lesere og lyttere. Kombinasjonen av føleri, tv-stemmer i begravelsesleie, røde kofferter og resirkulerte overdrivelser av hendelsesforløpet ved arrestasjonen, forsterket antakelig den skepsisen som finnes til asylsøkere.
Aksjonistmiljøets forkjærlighet for absurde overdrivelser, har også skadet saken hennes. Maria Amelies kjæreste, som nå er i Russland sammen med henne, hadde den dårlige idé å sammenligne utvisningsvedtaket med Hitlers direktiv av 1941 om at statens politiske motstandere skulle forsvinne i Tysklands Nacht und Nebel.
Dikteren Jan Erik Vold sammenstilte UNE-vedtaket og uttransporteringen av de norske jødene til Auschwitz. Det er som en Far Godhjertas gale versjon av virkeligheten.
Svartmalingen av norsk asylpraksis er gått hånd i hånd med en viss stakkarsliggjøring av den ressurssterke hovedpersonen. Det er mulig hun har vært i sjokk like ofte som mediene har meldt. Men det er bare pinlig når det gjøres poeng av at studenten med mastergrad fra NTNU ikke kunne landskoden til Norge, slik NRK meldte da budskapet var at Amelie ville bli stående på gata i Moskva uten kjæreste eller støttespillere.
Slikt kan etter hvert virke mot sin hensikt og er kanskje en del av forklaringen på omslaget i opinionen. Når mediene slapt og uten motforestillinger gjentar påstander fra advokater og støttespillere, slik vi har sett i flere saker og omtalt i Journalisten, risikerer man at den skeptiske delen av opinionen blir enda mer negativ, både til enkeltmenneskene, til asylordningene og til mediene.
Slik kan man brolegge en nedoverbakke. Kampen for human asylpolitikk og forstand i forvaltningen er tjent med at liberale argumenterer saklig og en debatt som tar motforestillingene på alvor. Det er en prøve mediene heldigvis består langt på vei i Amelie-saken, om ikke til toppkarakter.
