Avdekket at omsorgspersoner var overgrepsdømt

– Hvordan startet denne saken?

– Egentlig er saken to saker, og starten var i forbindelse med valgkampen i 2009. Vi ville ha en viktig stolpe i vår valgkampdekning. Den fikk vi gjennom kontakt med Bufetat (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) i Trondheim om 40 barn som det var fattet vedtak om skulle plasseres i fosterhjem, men som på grunn av mangel på fosterhjem fortsatt sto i kø. Uten at det hadde blitt nevnt i valgkampen. Vi fikk møte
 saksbehandlerne til de 40 barna, som alle var anonymisert, og da saken kom på trykk fikk den utrolig stor oppmerksomhet. Med informasjonen vi hadde og responsen vi fikk som utgangspunkt, fikk vi lyst til å gå videre med saken, sier journalistene.

– Kan dere utdype litt mer om hva dere i dette tilfellet legger i «lyst å gå videre»?

– Det har vært stort fokus på barnevernsinstitusjoner, men lite om barn i fosterhjem. Hva skjer når et barn plasseres i fosterhjem? Hvor godt følges disse barna opp av Barnevernet? Fins det en systemsvikt, var spørsmålet vi jobbet etter. Det var viktig for oss at saken ikke bare skulle være om enkeltskjebner. Dette er sårbare barn, som først er sviktet av egne foreldre. De har krav på beskyttelse og hjelp fra samfunnet. Får de det?

– I saken «Slik kartla vi overgrepene» i Adressa tidligere denne måneden beskriver dere et omfattende arbeid for å få opplysningene dere trengte?

– Ja, parallelt med andre ting har vi jobbet med dette i ett år. Vi gikk gjennom i underkant av 1000 dommer i Lovdata for å fine relevante saker. Når det gjaldt dommene fra tingrettene, er kun en tredel av disse representert der. Vi tok derfor kontakt med samtlige av landets 70 tingretter. Men der fantes intet søkbart arkiv, så de ansatte ble bedt om å varsle om saker de kunne huske. Derfor ble også kartleggingen via avisene så viktig. Her fant vi mange saker, men vi måtte sikre oss dommene. Det krevde mange telefoner til politi, journalister, advokater etc., slik at vi fikk de opplysningene vi trengte. Som en kilde sa: «Dette er en manuell drittjobb dere må gjøre selv».

– Foruten innsamlingen og kartleggingen av all informasjon, hva har dere opplevd som den største ufordringen i denne saken?

– Her må vi se saken fra to år siden og den nå i høst i sammenheng. I den første var det vrient å få tilgang til mappene og skrive om folk vi ikke visste hvem var. Siden de var anonymisert var det jo umulig å snakke med, og forberede dem på, hva som ville komme på trykk. Det gikk vi mange runder på her i huset, men siden alternativet var å ikke skrive noe om disse historiene, valgte vi likevel å publisere sakene.

– I den siste saken var det et krevende arbeid å få tak i alle dommene og å få opprettet kontakt med de det gjelder. Men vi fikk gjennomslag, så egentlig gikk det veldig bra.

– I saken «De glemte barna» torsdag 8. desember, gjenforteller dere historiene til samtlige 52 barn. Mange av historiene forteller veldig detaljert om overgrepene de har vært utsatt for i sine fosterhjem. Hvorfor har dere valgt å gå så i detalj?

– Da vi selv leste dommene, forsto vi på en helt annen måte enn før hva de hadde vært utsatt for. Vi mener det er viktig at den virkeligheten de har levd under blir beskrevet, og vi tror detaljene er nødvendig for å kunne forstå dette skikkelig. Men selv om vi har med mye, er også en del utelatt. Det har vært en konkret vurdering fra sak til sak.

– Dere er ikke redd for at alle detaljene skal pirre kikkerinstinktet blant enkelte?

– Vi diskuterte det grundig på forhånd. Folk er forskjellig og noen svin finnes det jo der ute. Men vi mener det er så viktig at barna får sin historie fortalt at det veier mer enn risikoen for å appellere til kikkere. Dessuten opplevde vi at vi også måtte gå en balansegang den andre veien. For samtidig som det var viktig å få beskrevet virkeligheten som de 52 fosterbarna levde under, så måtte vi unngå at vemmelsen av det
 som sto på trykk ble så sterk at folk ikke orket å lese det.

– Gjennom artiklene som har stått på trykk, har dere fått politikere i tale. Hvilken effekt håper dere saken skal få?

– Det er mange gode idealister, men det kreves ingen kvalifikasjoner og mye er tilfeldig i tilsynsordningen. Vi håper noe blir gjort med dette, samtidig som vi reagerer på det lave straffenivået i slike saker. Det handler tross alt om overgrep mot de mest sårbare av de sårbare.