Kommentar:

Lite troverdig om Tore Tønne-saken

Norsk Redaktørforening påstår at redaktører og journalister har lært av Tønne-saken. To grove pressejustismord etter 2010 viser at læringen har vært begrenset.

Published Updated

Redaktørforeningens assisterende generalsekretær Reidun Kjelling Nybø skriver om Tønne-saken i Journalisten.no, og hevder at ”Norske redaktører og journalister har lært”.

Grunnlaget for en slik påstand er ukjent. Derimot er antall klager til Pressens Faglige Utvalg fordoblet siden 2002. De presseetiske bruddene er minst like grove som før, og digital publisering har ført til langt større skade for den som rammes.

”Tønne-saken bør aldri glemmes”, skriver Kjelling Nybø, og har utvilsomt rett i det. Men hennes troverdighet svekkes av at hun behendig overser tre nyere saker der pressen virkelig misbrukte sin makt: Schjenken-, Kunda- og Eide-sakene.

Tønne-saken var ikke et pressejustismord. Når et presseorgan fremsetter svært alvorlige beskyldninger mot en enkeltperson, og det senere viser seg at vedkommende er uskyldig, har vi et pressejustismord. Pressen ødelegger da på uholdbart grunnlag enkeltpersoners gode navn og rykte.

Dagbladet og andre medier er med rette blitt kritisert for den demoniserende forfølgelsen av Tore Tønne. Men de hadde et reelt grunnlag for å rette et kritisk søkelys mot den tidligere helseministeren, og Dagbladet begikk heller ikke faktafeil.

Fem år senere rullet Dagbladet ut kanonene og beskyldte ambulansesjåfør Erik Schjenken for å være rasist. Det hadde avisen ikke grunnlag for, og ble dømt for dette i Høyesterett.

Kunda-saken. I juni 2010 beskyldte VG og Avisa Nordland gastrokirurgen Rastislav Kunda ved Nordlandssykehuset for uten grunn å ha fjernet indre organer fra friske personer, og derved ødelagt helsen deres. Aftenposten skrev på lederplass at Kunda ”har med skalpell i hånd tilsynelatende gått amok ved operasjonsbordet”. I løpet av kort tid publiserte norsk presse over tusen saker om Kunda.

Kunda var uskyldig. Helsetilsynets sakkyndige konkluderte at det var indikasjon for de aktuelle operasjonene, noe Avisa Nordland og VG visste, men utelot. Uthengningen var uberettiget. For Kunda ble konsekvensene alvorlige. ”Min kone forsøkte å ta livet sitt, og selv måtte jeg søke hjelp for selvmordstanker,” uttalte Kunda til NRK.

Norges eneste klageinstans for mediers maktmisbruk, det 100 % pressekontrollerte Pressens Faglige Utvalg, frifant Avisa Nordland, VG, Aftenposten og NRK. Med Legeforeningen i ryggen gikk Kunda til injurisøksmål mot Avisa Nordland, som ble dømt i en énstemmig Høyesterettsdom.

Reidun Kjelling Nybø var sentralt plassert redaktør i Avisa Nordland under angrepet på Kunda. Redaktørforeningens generalsekretær Arne Jensen kjenner også godt til Kunda-saken. Han har i en rekke debattartikler hardnakket forsvart Avisa Nordlands journalistikk.

Eide-saken. I 49 nyhetssaker på to uker i desember 2012 beskyldte TV 2 nevrokirurg og hjerneforsker Per Kristian Eide for å kun for forskning ha gjort inngrep i hjernen til friske personer som bare skulle til Rikshospitalet for en rutineundersøkelse. Ifølge TV 2 forårsaket Eide derved at en pasient havnet i evig koma, en annen fikk så alvorlige hjerneskader at han ble sittende i rullestol på pleiehjem, og at en tredje kanskje døde. TV 2s beskyldninger ble videreformidlet av et samlet medie-Norge. I leserkommentarer ble Eide sammenlignet med nazilegen Josef Mengele.

For ikke å redusere effekten av den egenavslørte ”hjerneforskningsskandalen”, unnlot TV 2 å nevne at de aktuelle pasientene hadde alvorlige hjernesykdommer og var innlagt på Rikshospitalet for å få en nødvendig og planlagt hjerneoperasjon, og at forskningens mål var å forbedre dagens høyrisikable og mangelfulle behandlingstilbud til den aktuelle pasientgruppen. I injuriesøksmålet som fulgte, fastslo Oslo tingrett i juni 2017 at TV 2 ikke hadde faktisk dekning for beskyldningene, og ga Eide medhold i så å si alt.

Fritak for mediene. Det er ingen ting Norsk Redaktørforening liker bedre å si enn at pressens samfunnsoppdrag er å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet, og beskytte enkeltmennesker. Det er bare én maktinstans i Norge som er fritatt for pressens kritiske søkelys.

”Ingen andre samfunnsaktører slipper så lett unna i mediene som mediene selv. (…) Man blir lett redd for å kritisere en annen avis når man kanskje skal søke jobb der om noen år”, skrev Aftenpostens daværende kulturredaktør Knut Olav Åmås 18. mai 2008. Schibsted, Amedia og Polaris kontrollerer i dag rundt to tredjedeler av Norges totale avisopplag.

Tønne ble beskyldt for å ha misbrukt Stortingets etterlønnsordning. Kunda og Eide ble beskyldt for grunnløst å ha ødelagt pasienters liv. Hvor mange norske medier har rettet et kritisk søkelys mot TV 2s angrep på Per Kristian Eide? Hvor mange av pressens egne kommentatorer har skrevet kritisk om medienes dekning av Kunda- og Eide-sakene? Undertegnede har bare klart å finne én kommentarartikkel av Sven Egil Omdal og én av Tor Woje, der de kritiserte dekningen av Kunda-saken.

Har Redaktørforeningen gjort noe for å sette pressens massive maktmisbruk i Kunda- og Eide-sakene på dagsordenen? Nei. Må det et nytt selvmord til før redaktører reagerer?

Anders Cappelen er forlegger og PFU-klageskribent. Han bistår Per Kristian Eide i arbeidet for å ansvarliggjøre TV 2.