Folk gir papiravisen 20 år til

Leserne er – kanskje ikke overraskende – mer pessimistisk på papiravisens vegne enn innholdsprodusentene selv. 60 prosent av befolkningen mener papiret vil eksistere i inntil 20 år. En av tre tror avisen vil leve forbi år 2033.

Langt liv

Blant mediefolkene er redaktørene mest negative på kort sikt. 47 prosent tror avisen vil leve i inntil 20 år til. Det samme tallet blant journalistene er 42.

Men både blant journalister og redaktører er det et knapt flertall på 51 prosent som tror papiravisen lever mer enn 20 år til. Og det er flere som tror på et lengre liv forbi år 2043, enn død innen det året. Henholdsvis 36 og 33 prosent av journalistene og redaktørene tror papiravisen lever i mer enn 30 år. Det samme tallet i befolkningen er 22 prosent.

Tallene kommer fram i årets Medieundersøkelse som Frank Aarebrot la fram på Nordiske Mediedager torsdag.

Liten betalingsvilje

Flere funn viser at mediefolkene er i utakt med eget publikum. Det gjelder også i spørsmålet om hvor mye de tre gruppene er villig til å betale månedlig for å få tilgang til innhold bak betalingsmur. Nesten to av tre – 59 prosent av de spurte i befolkningen – svarer at de overhodet ikke vil betale for slik tilgang. Hver tredje journalist, og hver femte redaktør svarer det samme.

Det som nok tolkes positivt blant avisers strateger er at litt mer enn hver tredje person i befolkningen – 36 prosent – sier de vil betale inntil 100 kroner per måned. For illustrasjonens del tar Dagbladet og Aftenposten 49 kroner hver i måneden for digitalabonnementene. Betalingsvilligheten i befolkningen utover hundrelappen er så å si ikke-eksisterende: Kun fem prosent sier de er villig til å betale mer enn 100 kroner månedlig.

Blant fagfolkene er betalingsviljen ikke overraskende høyere. Annenhver redaktør og journalist er villig til å betale inntil hundrelappen. Men utover den skiller faggruppene seg. En av tre redaktører sier de vil betale mer enn 100 kroner. Kun hver sjette journalist svarer det samme. Men det skal legges til at inntekten har en viss betydning på betalingsviljen.

Professor Frank Aarebrot, som presenterte undersøkelsen under Nordiske Mediedager torsdag, mener det er oppsiktsvekkende at ikke flere av fagfolkene vil betale mer.

– Forklaringen kan ha med hvem vi har spurt. Klassiske avisredaktører er kanskje bare en del av dem.

Pengetellende – Lønnskrevende

Av de mer artige spørsmål er mediefolkene bedt om å karakterisere hverandre. Mer enn halvparten av journalistene – 56 prosent – mener beskrivelsen «pengeteller» passer på redaktørene. Blant redaktørene er det nær to av tre som svarer at journalister er lønnskrevende.

De to gruppene skryter også av hverandre: Tre av fire journalister sier redaktørene er faglig dyktige. Ni av ti redaktører sier det samme om journalistene.

Dårlig

Når det gjelder spørsmålet om hvor gode mediene er til å håndtere kritikk er det kanskje overraskende at mediefolkene er mer kritiske til seg selv enn publikum. To av fem svarer håndteringen er midt på treet, verken god eller dårlig. En av fem svarer at den er god, og like mange at den er dårlig.

Blant mediefolkene, som er relativt enige, er stemningen mer dyster. Mer enn halvparten mener kritikk håndteres ganske eller svært dårlig. Men en av fem svarer også at den er ganske eller svært god.

Hvordan kritikken skal håndteres er det også enighet om. Mer enn tre av fire av alle mediefolkene mener gjennomgang internt og redegjørelse utad er like viktig. Men en av ti i begge grupper mener det kun holder å gjennomgå kritikken internt.

Kjendiser blåses lettere

I fjor var medieundersøkelsen skandinavisk ved at norske journalister ble sammenlignet med danske og svenske. Da kom det fram at nær to av tre mener det er mer greit å offentliggjøre navnet til antatt gjerningsperson før domfellelse dersom vedkommende er kjendis. Motvilligheten til å identifisere øker, først med økonomisk kriminalitet og til slutt i en pedofilisak.

I år er spørsmålene gjentatt for å sammenligne med redaktørene og befolkningen. Tendensen blant journalistene er den samme som i fjor. Nær halvparten av dem mener det er greit å identifisere etter domfellelse i en barneovergrepssak. En av fem mener det er greit ved tiltale, og ingen vil identifisere tidligere. Men 16 prosent er også usikre på hva de vil gjøre.

De som sitter med ansvaret er strengere. Kun en av ti redaktører vil navngi ved tiltale, men to av fem mener det er greit ved domfellelse. Samtidig sier en av fire redaktører at navnet aldri bør offentliggjøres. Nær en av fem oppgir dessuten at de er usikre på hva som er riktig.

Aarebrot tror grunnen til at kjendisers navn lettere blåses er at de har større mulighet enn menigmann til å gjenopprette skaden.

– Hvis navnet er blåst på en kjendis, og det viser seg at vedkommende frikjennes vil det lettere komme fram. Eliten har mange måter å nå fram på, også i pressen. Men tar du en tilfeldig borger ved mistanke om overgrep mot et barn, og det viser seg at vedkommende er ukjent er det mye verre. Det er som med dødsstraff, frykten er større der for ikke å kunne gjenopprette.