Lisens=betalernes organ

«Alt vatn som ikkje renn i røyr,» skal en vestlandsk kraftsosialist ha sagt, «minner meg om kreftenes frie spel, og slikt er vi sosialistar imot».

Sitatet poppet opp i hodet da Redaktørforeningens generalsekretær Arne Jensen sluttet seg til strømmen av mediefolk som vil nedlegge Kringkastingsrådet. Jensen-varianten ville bli om lag slik: «All mediekritikk som foregår i kanaler mediene ikke kontrollerer, gir inntrykk av at medier kan kritiseres for hva som helst og hvor som helst, og slikt er vi redaktører imot».

Journalister og redaktører liker ikke kritikk. Hvis de først skal kritiseres, må det foregå i medienes egne spalter eller sendeflater, og så eventuelt bedømmes av medienes egne kommentatorer. Alternativt kan kritikken sendes Pressens Faglige Utvalg (PFU), der mediefolk har bestemt kriteriene og sitter med flertallet.

Denne kommentarartikkelen ble først publisert på NRK Ytring.

Rådet er til for lisesbetalerne

Ikke et vondt ord om selvdømmeordningen, men den har begrensninger. Kringkastingsrådet mottok 3600 klager (ny rekord) på Fredrik Skavlans intervju med Sverigedemokraternas partileder Jimmie Åkesson. Saken kunne i praksis ikke tas av PFU, fordi Åkesson selv ikke ønsket det. Men skal mange lisensbetaleres oppfatning av at Åkesson ble dårlig behandlet ikke tas alvorlig bare fordi politikeren selv ikke ser seg tjent med det? Vi er til for lisensbetalerne, ikke for NRKs ansatte og folkene de intervjuer.

Et annet poeng er at Skavlans intervju med Åkesson neppe brøt med noen regel i Vær Varsom-plakaten (VVP). To anklager mot Skavlan var at han opptrådte ubehøvlet overfor Åkesson, samt at han ble behandlet annerledes enn andre intervjuobjekter. Mangel på folkeskikk og ubalanse, altså, og ingen av delene er «forbudt» i VVP. Kringkastingsrådet kunne derimot på fritt grunnlag vurdere om vi mente at klagerne hadde rett.

Resultatet av en over to timer lang diskusjon ble at tre av rådets medlemmer stemte for en uttalelse med delvis støtte til klagerne, mens det store flertallet stemte mot.

Rådet har ingen makt

I sin kronikk har Arne Jensen to hovedpoenger. Det ene er at det er prinsipielt problematisk at Stortinget og regjeringen oppnevner et råd som «skal drøfte saker som klart griper inn i kringkastingssjefens myndighetsområde». Da jeg møtte Jensen til debatt om saken i Dagsnytt 18 samme kveld, dro han parallellen til NRKs styre – tenk om det hadde diskutert redaksjonelle saker slik Kringkastingsrådet gjør.

Ja, tenk, men forskjellen er altså at styret er et styre, mens rådet er et råd. Vi har ingen makt. Vi griper ikke inn i noens myndighetsområde. Våre diskusjoner og vedtak får kun konsekvenser hvis NRK-ledelsen mener det vi sier er fornuftig. Mot slutten av det forrige rådets virketid ble det utarbeidet en oversikt som viste at NRK-ledelsen helt eller delvis fulgte opp alle våre råd, unntatt ett.

Litt vittig er det når Jensen skriver at «rådet tidvis fremstår som et tribunal, hvor enkeltmedarbeidere i NRK må stå skolerett». Rådet innkaller ikke enkeltmedarbeidere. Som regel drøfter vi saker med deres sjefer. Det var NRK som hentet inn Fredrik Skavlan.

Diskuterer hovedlinjer

Arne Jensens andre hovedpoeng er – med henvisning til Kringkastingsloven – at «hovedlinjene for programvirksomheten skal være i fokus» for rådet, ikke klager på enkeltprogrammer. Dette er en litt kreativ utlegning fra Jensens side. Samme lovparagraf sier at rådet også skal ta opp saker rådet selv finner grunn til å ta opp.

Ellers er det slik at rådet stadig diskuterer hovedlinjer, for eksempel hørbarhet, musikkvalg, ungdomsprofil, livssynsdekning og valgkampopplegg. Problemet er at Arne Jensens medlemmer – redaktørene – kun sender sine medarbeidere for å dekke rådets drøftelser når vi diskuterer klager på enkeltprogrammer. Når man da, som Jensen, aldri er til stede i rådet, er det lett å få et skjevt inntrykk.

Gir NRK-ledelsen mer motstand

I mitt første år i Kringkastingsrådet, 2010, mottok vi 169 klager fra publikum. I fjor var tallet kommet opp i 838, og så langt i år er tallet allerede godt over 6000. Det tyder på at rådet oppfattes som mer relevant av lisensbetalerne, dem vi er til for. I 2010 var det nesten ingen mediedekning av møtene. Nå er dekningen massiv. Det tyder i alle fall ikke på at rådet oppfattes som uinteressant.

Årsaken til endringene er at rådet begynte å arbeide annerledes, for eksempel ved alltid å invitere også ekstern ekspertise til å innlede til debatt. I 2010 var det NRKs folk som alene innledet, og som dermed selvsagt fikk et informasjonsovertak. Det har skjedd en profesjonalisering av arbeidet, som har ledet til bedre diskusjoner og bedre vedtak. NRK-ledelsen får mer motstand.

Hvis lesere er misfornøyde med sin avis, kan de si opp abonnementet. Hvis fjernsynsseere er misfornøyde med NRK, kan de i praksis ikke slutte å betale lisens. Derfor er NRK i en spesiell situasjon, og blant annet derfor finnes Kringkastingsrådet. Liknende ordninger finnes i flere andre land med offentlig allmennkringkaster. Naturligvis kan ordningen avskaffes, men det bør ikke skje fordi mediefolk blir stresset av kritikk de ikke har full styring med.

Frank Rossavik er medlem av Kringkastingsrådet, og til daglig politisk redaktør i Bergens Tidende.

Les mer om Kringkastingsrådet.