Foto: Christian Haselgrübler/Wikimedia Commons
Foto: Christian Haselgrübler/Wikimedia Commons

Et journalistisk nyttårsforsett

KOMMENTAR: Kjære leser: Jeg vil gjerne være en litt dårligere journalist i 2014.

Publisert Sist oppdatert

Denne kommentaren ble først publisert på smp.no torsdag 2. januar. Journalisten publiserer den med tillatelse fra Bjørn Vatne.

Jeg skriver dette fordi 2013 var det året jeg begynte å tvile. Til tross for at vi hadde et år med journalistiske innovasjoner og multimediale tindebestigninger, var jeg hele tiden usikker på om noen brydde seg, om jeg nådde fram til noen, hva dere satt igjen med etter å ha logget dere av eller lukket avisa. Tvilen nådde sitt foreløpige høydepunkt i november, da jeg skulle laste opp en videofil til nettsiden vår. Jeg ble stanset av en feilmelding.

«Verdien er tom, men en ikke-tom verdi er påkrevd», sto det.

Svart på koksgrå bakgrunn, en kinesisk lykkekake i webformat, akkurat det jeg fryktet: Jeg har arbeidet på autopilot. Og nå er verdiene tomme.

Feil sort flink

Vi elsker de flinke. Nasjonen og byen dyrker sine kropper og idrettshelter, sine næringslivsledere, de som lager penger av møbler og fisk og innovasjon. De som gjør ting på den rette måten.

Jeg er med på å belønne dem, fordi jeg er en flink journalist. Kjempeflink. Det har jeg vært siden 1995, da jeg nervøs og lykkelig kunne løpe til postkassen og hente en gjennomvåt (og i den tiden kjempestor) utgave av en herværende dagsavis. Min aller første frilanssak sto på trykk: «Ung hiphop på Lerstad» - om en skoleklasse på dansekurs.

Så flink du er, sa de på desken i Sunnmørsposten. Fortsett sånn.

Siden har jeg prøvd å skrive titler som titler skal skrives. Ringt de kildene man skal ringe. Vinklet sakene slik at de får klikk. Prøvd å stemmelegge små videosnutter på smp.no med min fineste NRK Møre og Romsdal-stemme. Jeg har blitt multimedial. Blitt en av de nye, effektive mediehusenes bærere av batteripakninger og ladere. Gjort akkurat det som er forventet av meg.

En malstyrt journalist

Feilen var at jeg forvekslet det å være flink med det å være god. Joda, vi trenger de flinke. Problemet er at de stort sett jobber for det bestående. De opprettholder, vedlikeholder. Men en journalist kan ikke utelukkende basere seg på å være flink. For de flinke endrer ikke en skit.

Dermed kom 2013. Jeg tenkte først at tvilen skyldtes dårlige dager, at jeg hadde levert fra meg enda en sak jeg visste var tynn, uinteressant, likegyldig. At det ville gi seg. Men stadig oftere møtte jeg på jobb med en hel del kvaler.

Kanskje, tenkte jeg, er jeg tynget av de stadige beskjedene om hvor utfordrende medienes fremtid er. At papiravisa er dødsdømt. At alt nå avhenger av gode betalingsløsninger på nett, at færre skal prestere mer. Men nei, det måtte handle om noe mer grunnleggende.

Effektiviteten er det nemlig ingen som kan ta oss på. Både på planleggings- og produksjonssiden raser vi av gårde. I dag skriver de fleste norske journalister i forhåndsprogrammerte skjemaer, figurer av hvordan avissiden skal se ut på trykk. Vi holder oss innenfor boksen, skriver ikke for langt, ikke for kort. Det kalles «malstyrt produksjon». Smak på det begrepet.

Og vi har for lenge siden valgt en tenkemåte, et språk, et vokabular som vi kaller «nyheter». Samtidig vet vi at vi alt for ofte gjør nøyaktig det motsatte: Av tids- og beleilighetsgrunner leter vi etter repetisjoner i stedet, saker som vi og leserne raskt kan gjenkjenne som nyheter, uten å ofre for mange tanker til hvorvidt dette faktisk er relevant, uten å spørre oss selv: Vil leseren av denne avisen vite eller føle noe nytt etter å ha lagt den fra seg? Gir jeg valuta for pengene, eller gir jeg behagelig og motstandsløs tidtrøyte? Bytter jeg bort mening og verdier mot flere klikk?

Kjære lesere: Dere har gitt oss svaret. Det kommer i form av færre abonnenter, færre sinte brev i posthylla, færre telefoner. Ikke i form av klager, men i form av større likegyldighet. Og det er det verste signalet vi kunne få.

Flink i form

For mens vi har blitt mer og mer strømlinjeformede og effektive, har nisjemagasiner, blogger og sosiale medier tatt den posisjonen jeg og mange med meg egentlig ønsket meg da vi gikk inn i journalistikken: Den uten tomme verdier.

Jeg frykter nå at jeg har gjort min arbeidsgiver en bjørnetjeneste. At flinkheten har handlet mer om form enn om innhold, at den har fortrengt noe annet, kanskje det våkne blikket, kanskje det skapende og undrende som er en nødvendighet for å være en god formidler. Egenskaper som ikke er umiddelbart forenlige med effektivitet og multitasking.

Ved å tenke akkurat slik en journalist skal tenke, og slik våre eiere mener vi bør tenke for at vi skal tjene mest mulig penger og at de skal ta ut størst mulig utbytte slik at de også kan fremstå som flinke, er jeg med på å undergrave mitt samfunnsoppdrag.

Slik kan det vel strengt tatt ikke fortsette.

2014 – feilenes år

– Årets nøkkelord er endringer. Et slikt år må det være lov til å feile, sa administrerende direktør til oss under årets julefrokost.

Det var anledningen jeg trengte. Jeg aner nemlig ikke hva som skal til for å bryte dette mønsteret. Jeg vet ikke engang om det er noe leserne ønsker. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg ser på et fenomen, en hendelse, uten å tenke som journalist, uten å løse det oppskriftsmessig. Derfor må jeg bare prøve meg fram. Og antakelig feile.

Jeg har lyst til å begynne på nytt

Det kommende året ber jeg derfor om lov til å eksperimentere. Ikke for å gjøre noe bedre og riktigere enn mine kolleger – heldigvis klarer mange av dem seg langt bedre gjennom dette enn meg – men snarere gi meg selv muligheten til å skrive noen av nyhetene helt feil, skrive dem bakfra, skrive om hendelser langt borte fra nyhetskriteriene, skrive dem på vers, som essays, som bilder, skrive to setninger en dag og to sider den neste, være pretensiøs, banal og pompøs om hverandre. Bare det bryter tausheten og likegyldigheten. Om ikke annet, så for min egen sjelefred. Jeg nærmer meg tross alt førti.

Vi har selvfølgelig opprettet en mal til dette formålet. I januar kommer den første av dem på trykk. Jeg aner ikke hva jeg kommer til å skrive eller gjøre. Men jeg kan i hvert fall si til meg sjøl: Du prøvde å fylle akkurat den boksen med en ikke-tom verdi.

Hvis du har lyst til å hjelpe meg med noen råd og vink på veien, treffer du meg på [email protected].