Et svar på tiltale

I løpet av kort tid har Vær Varsom-plakatens punkt om samtidig imøtegåelse (4.14) skapt stor debatt. I mars spilte BTs Hilde Sandvik opp med påstanden om at «Pressens Faglige Utvalg er i ferd med å kvele norsk meningsjournalistikk». I etterkant av PFUs siste møte – der Aftenpostens mye omtalte First House-kommentar ble felt for brudd på 4.14 – har debatten fått ny vind. Er det presseetiske regelverket blitt helt uhåndterlig? 

I forlengelse av den første debattrunden gjennomgikk Norsk Redaktørforening alle fellelsene av kommentarer i PFU på punktene 4.14  de siste 18 årene. Konklusjonen var at det ikke hadde skjedd noen innstramming av PFUs praksis. Både Dagsavisen på lederplass og Dagbladet på kommentarplass har hevdet at det er innført en ny praksis med meg som generalsekretær i NP, og at PFU «brått har satt en ny standard». Det er ikke tilfelle.

LES OGSÅ:  

- Sjokkerende avgjørelse

Frykter regelrytteri

Presseetikken er – og har alltid vært - sjangeruavhengig. Det vil si at Vær Varsom-plakaten gjelder uansett om man skriver en reportasje, en kommentar eller en analyse. Ved nyttår kom den siste oppdaterte veilederen for 4.14. Som det fremkommer her: Kommentaren har alltid vært underlagt kravet om samtidig imøtegåelse.

Gjennom flere år har brudd på 4.14 havnet på toppen av PFUs statistikk over fellelser. Det er alarmerende og årsaken til at Norsk Redaktørforening etablerte sin «4.14-skvadron». Å la den angrepne få komme til orde hvis man er i ferd med å publisere sterke beskyldninger mot vedkommende (eller en bedrift/organisasjon), går inn i kjernen av journalistikken som fag. Journalistikk skal belyse en sak fra flere sider og pressen har et spesielt ansvar for at flere syn kommer til orde. En sak har som kjent ofte mer enn en side.

Så hva er det da som skaper så intens debatt? Kan det være at formuleringene i Vær Varsom-plakaten, altså «sterke beskyldninger» og «faktiske opplysninger» ikke er enkle å forstå? Kanskje det. I så fall er man i godt selskap. Å skille mellom «verdivurderinger» og «faktapåstander» kan være like vanskelig i jussen som innen presseetikken. Det så vi sist da Høyesterett delte seg i dette spørsmålet ved behandlingen av Schjenken-saken mot Dagbladet. Det to høyesterettsdommere mente var en faktapåstand, mente én høyesterettsdommer at var en verdivurdering. Uansett krever både jussen og presseetikken at en kommentator har det klart for seg hva som er fakta og hva som er meninger. En slik tydelighet kan også være nyttig for den som skal lese kommentaren, selvfølgelig.

Hvis man derimot i kommentaren bringer en «sterk beskyldning», skal den angrepne komme til orde samtidig. Dette gjelder kun etterprøvbare beskyldninger, ikke uomtvistelige opplysninger, og det gjelder heller ikke sterke meninger. Noen har i debatten polemisert om at den som er utsatt for harde bokanmeldelser og restaurantanmeldelser heretter må få samtidig imøtegåelse. Nei, det må de ikke – for i anmeldelser er det sterke meninger som fremkommer. Og, obs! man må ikke løse den samtidige imøtegåelsen inni selve kommentaren. Hege Ulstein i Dagsavisen gjorde i forrige uke et morsomt retorisk poeng av å tilby imøtegåelse inni kommentaren sin. Det kan man selvfølgelig gjøre, hvis man ønsker det. Den samtidige imøtegåelsen kan også løses ved å lage en egen sak der den angrepne får svare på den faktiske beskyldningen, for eksempel.

Er samtidig imøtegåelse et stort problem i kommentarer? Nei, ingenting tyder på det. Mens mediene publiserer stadig flere kommentarer og debattinnlegg, har antall fellelser ikke økt. Det kan tyde på at kommentatorer og redaksjoner har kravet til 4.14 klart for seg. Eller enda bedre; kanskje de ser at det er redelig og naturlig at den som blir utsatt for en sterk beskyldning faktisk får lov til å kommentere denne samtidig. For øvrig ser den dystre 4.14-statistikken langt bedre ut i år. Antallet fellelser for 4.14 er – uavhengig av sjanger – rundt halvparten av hva tallene viste i fjor.

 Ikke alle debatter krever samtidig imøtegåelse. Mange skaper kun behov for et tilsvar, jfr. Vær Varsom-plakatens 4.15. Ifølge Vær Varsom-plakaten skal tilsvar gis til den som blir «utsatt for angrep» – med mindre «angrep og kritikk inngår som ledd i en løpende meningsutveksling». Her mener jeg Vær Varsom-plakaten åpner for en interessant diskusjon. Den samtidige imøtegåelsen er bydende i formen. Her skal redaksjonen aktivt oppsøke den angrepne og konfrontere vedkommende med alle de sterke beskyldningene og publisere samtidig. Men hvis omtalen kun er angrep, skal man åpne for mulighet til tilsvar, med mindre debatten allerede er i gang. I den digitale tidsalder med kontinuerlig publiseringer, får tilsvaret naturlig nok en annen rolle. Det er enklere å skape rom for tilsvar, det kan publiseres raskt – og det kan knyttes visuelt direkte til den første publiseringen på en annen måte enn et leserinnlegg et annet sted i avisen flere dager senere vil få. På den annen side er det i dag fullt mulig å være gjenstand for harde angrep i en debatt uten å være klar over det selv – med mindre noen aktivt gjør en oppmerksom på det. Noe Vær Varsom-plakaten ikke krever i dag.