Rekrutteringen har gjort norsk presse til en mer stueren aktør

«Må nordnorske redaksjoner leve med dårlig rekruttering…» spør dosent Hege Lamark ved jounalistutdanninga i Bodø.

Det er mulig jeg misforstår, men det er nærliggende å anta at bildene bladet Journalisten illustrerer artikkelen med, er eksempler på slik dårlig rekruttering.

Respektløs gjeng

Det var forøvrig artig å se et bilde fra en sterkt redusert morgenkonferanse i det gode blad Fremover i Narvik på 1980-tallet. Denne dagen var folk ute i felten, og Inger Pedersen var statssekretær. På bildet savner vi for eksempel en annen ustudert røver, Oddvar Kristoffersen som fikk den store journalistprisen i 1994.

Det er en ganske så respektløs gjeng som gjøv løs på saker som, muligens bedre rekrutterte, sørnorske journalister holdt seg langt unna når den offisielle sannhet var presentert.

Hva grov den der gjengen på bildet opp i første halvdel av åttitallet? Noe av det viktigste, var vel oppbyggingen av den største amerikanske flybasen nord for Frankfurt, COB-basen på Evenes. I dag spør ingen journalister om hva som skal gjøres med fasilitetene på Evenes når jagerflybasen flyttes fra Bodø.

Så var det opprustingen av jagerbasene på Andenes, Bardufoss og Tromsø.

Ubåt-tegninger

Vassdal-ulykken ville vært arkivert under «hendelig uhell», hvis det ikke var for at dårlig rekrutterte nordnorske journalister hadde stilt ekle spørsmål. De tok ikke generalens uttalelser for god fisk, og det viste seg jo at den fisken var totalt uspiselig.

Flyulykken ved Mehamn ville blitt arkivert under «totalt uforståelig», hvis ikke uutdannede journalister hadde begynt å grave. Det førte til ei bok, og fire, eller var det fem, offisielle granskingsrapporter og flere Stortingsbehandlinger.

Hver granskingsrapport ble initiert etter at nordnorske journalister fra forskjellige medier hadde gravd opp nytt grums.

Vi skrev også om ubåter, brakte til og med tegninger som lokalbefolkningen i Tysfjord hadde laget, selv om presseoffiseren på Reitan sa at det ikke hadde vært noen ubåt i Tysfjord.

Da man kunne skrive seg inn i en redaksjon

Selvfølgelig ble vi ikke populære hos våre myndigheter. Jeg minnes for eksempel en telefonsamtale med Øverstkommanderende: «Vi har brukt 7,8 milliarder 1972-kroner på Evenes, og så har du ødelagt alt,» skrek generalen. Jeg var forberedt på at han kunne bli noe høyrøstet, og holdt røret i sikkerhetsavstand fra øret.

Nå har rekrutteringen til journalistyrket endret seg, og dagens journalister har en helt annen utdanningsbakgrunn enn på sytti- og åttitallet, da man kunne «skrive seg inn» i en redaksjon.

«Samtidig imøtegåelse» var et begrep ingen av oss hadde hørt om. Og om så, er jeg redd vi ville gitt blanke. Og redaktøren var helt klar på at det var han som redigerte avisen. Ingen andre fikk bestemme hvordan han skulle styre sin avis.

Dette har endret seg, og jeg har lest innlegg fra en redaktør som på det sterkeste avviser at han redigerer sin avis.

Utsikt fra hornet

Bladet Verdens Gang er etter min oppfatning landets beste avis. Men jeg tror det sier mer om norsk presse generelt, enn om bladet. VG er blant de mest attraktive arbeidsplasser, og jeg vil anta at avisen har en god rekruttering av ansatte med et høyt utdanningsnivå.

Jeg er selvfølgelig utdatert. Men man kan jo ha en viss utsikt, hvis hornet er hengt høyt nok på veggen. Noe av min utsikt er til VGs nettsider. Og jeg må innrømme at den nye tid er forvirrende.

Jeg aner ikke hvem Bruce Jenner er, men forstår at han har skiftet kjønn. The Kardashians er jo pene damer. Men det finnes jo så mange pene damer, så hvorfor er akkurat disse på førstesida til stadighet?

Nå sitter jeg med det inntrykk, at deskmedarbeiderne i VG regner med at deres lesere kjenner samtlige dokusåper som går på de kommersielle fjernsynskanaler.

Rekrutteringen har gjort pressen stueren

Det er selvfølgelig en ulempe å ikke være interessert i sport, hvis man skal lese norske aviser. Sporten er skrevet av aktører, for aktører, og med aktører på aktørenes premisser. Når så vi sist et kritisk oppslag om sport som sådan? Jeg vet ikke.

At man ikke skal gjøre skade, ser også ut til å være forutsetningen for næringslivssidene.

Så jeg tror ikke det er utdanningen spesielt som er problemet. En god utdanning er en fordel i alle sammenhenger.

Heller tror jeg det er rekrutteringen som har endret norsk presse til en mer stueren aktør. Tabu-emnene blir flere og flere, det er for eksempel flere tiår siden pressen sluttet å skrive «sosialpornografi» (saker som omtaler offentlige overgrep mot svakerestilte).

I en ny medievirkelighet (ja, den er ikke så ny lenger) framstår norsk presse som en dinosaur der første prioritet er å verne «papiravisen» mot å dø ut. I alle år har pressen selv bestemt dagsorden, nå må man forholde seg til sosiale medier og enkel tilgang til nyheter fra utlandet.

Det ser ut til at pressen, også den nordnorske, har større utfordringer enn dårlig rekruttering og lav utdannelse.

Ludvig Solvang har tidligere jobbet som journalist i aviser som Dagbladet, Fædrelandsvennen og Arbeiderbladet.