Frilanser Emil L. Mohr, her på reportasjejobb i USA, støtter salig Kåre Valebrokks utsagn om at en god journalist bør lukte øl etter lunsj. Foto: Pontus Höök

MORGENRUTINEN:
– Ideen om å skulle «tenne på en sak» er oppskrytt, ikke minst fordi den skurrer med idealet om objektivitet

Emil L. Mohr henter inspirasjon fra Tom Wolfes antologi fra 1973.

Publisert

Denne artikkelen er over seks år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Emil L. Mohr er frilansjournalist med London som base.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Begge deler, alt ettersom.

– Hva har du på nattbordet?

– Lampe, ørepropper og en og annen bok. I øyeblikket Aksel Sandemoses «En flyktning krysser sitt spor» og Robert Stones «Dog Soldiers».

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Ideelt sett en gang mellom 09 og 10. «Må» ikke innom noen, men pleier å starte med de norske riksnettavisene. Og så liker jeg å konsultere NTB-portalen for oversikten og nøkternhetens skyld.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Den norske krona styrker seg markant».

– Hvor leter du etter gode saker?

– Høyt og lavt. Jeg har særlig tro på den gamle Valebrokk-greia om å skulle lukte øl etter lunsj. I så måte har jeg en fordel som jobber mye i London.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– The Cure-vokalist Robert Smith. Har jaktet aktivt i anledning bandets 40-årsjubileum. Og jeg ville fått en fin etisk utfordring i kraft av å ha vært fan nesten like lenge.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg står støtt i frilanskrysspresset mellom kilder, oppdragsgivere og et stadig sterkere PR-apparat. Og jeg tør påstå at jeg er brukbar på vinklinger – og til å behandle enhver jobb med samme grad av iver og respekt. Ideen om å skulle «tenne på en sak» er oppskrytt, ikke minst fordi den skurrer med idealet om objektivitet. Det var vel strengt tatt tre egenskaper.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Jeg var temmelig oppesen etter å ha intervjuet filmregissøren Michael Haneke på stamkneipa hans i Wien forleden år. Haneke forutsatte at samtalen foregikk på tysk, hvilket kalte på ekstraordinære forberedelser. Ellers satte gonzoaspiranten i meg pris på å spille fotball inne i FNs sikkerhetsrådssal sammen med TV 2s Fredrik Græsvik mens vi ventet på statsminister Solberg i fjor høst.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

Nicholas Tomalin-bidraget i Tom Wolfe-antologien «The New Journalism». Selv om jeg har hatt ham i bokhylla en stund, var Tomalin inntil nylig ukjent for meg. Han skriver – mesterlig – om Vietnamkrigen. Tipset kom fra fotografkompisen hans Don McCullin, som jeg hadde æren av å intervjue for D2 i vår.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Visse redaksjoners hang til det psykologien kaller «groupthink». Altså den selvforsterkende misoppfatningen om at, enkelt oppsummert, «vi vet best fordi vi er oss». Det viser igjen i rekruttering, i journalistiske løsninger og prioriteringer, og i evnen til å ta kritikk og ansvar når det går skeis. Jeg mener å huske at jeg hadde et snev av det samme i min tid som fast ansatt.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Utover generelle ulvetider – vennligst se over. Der jeg jobber, er det bare meg – og dermed bare jeg som kan vite best. Men jeg har tro på å åpne for utsideperspektiver og lytte til djevelens advokater ved behov likevel. Heldigvis har jeg mange dyktige fagfolk både blant oppdragsgiverne og i omgangskretsen.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Blodbadet mellom Tyson Fury og den imponerende svensken Otto Wallin har fått seg noen ekstrarunder på Youtube. Tungvektsbokseligaen har sjelden sett sprekere ut. Jeg hadde heller ikke sagt nei til et intervju med Fury – eller med rivalen hans Anthony Joshua.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Fra jeg var 0 til 23 år gammel. Med andre ord klarer jeg meg fint uten nå også, dann og vann.

– Når logger du av for kvelden?

– Ideelt sett en gang mellom 22 og 23. Da er det ennå mulig å nå puben. Valebrokk sa jo ingenting om hvor lenge etter lunsj?

Powered by Labrador CMS