D2-journalist Anders Kemp trives like godt i hockeygarderoben som på moteuken i Paris

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Anders Kemp er journalist i D2.

Les alle morgenrutinene her

– Kaffe eller te?

– Kaffe. Jobber fremdeles litt med å bli glad i te. Den helautomatiske espressomaskinen vi nærmest var tvunget til å kjøpe da vi fikk tvillinger for snart seks år siden, ble nylig ødelagt, så nå har vi endelig gått over til dryppkaffe - og det funker fint.

– Hva har du på nattbordet?

– Har en hel kasse ved senga full av bøker og magasiner, noen halvleste, som Helga Hjorths «Fri vilje» og søsteren Vigdis’ «Et norsk hus», siste utgave av fotballmagasinet Mundial Mag, diverse barnebøker og uleste Morgenbladet. Akkurat nå er jeg i gang med DN-kollega Lars Backe Madsens «Gullracet».

– Hvilke medier må du innom før morgenmøtet?

– Facebook aller først, regnes det? Guardian football, VG, Vogue.com, nhl.com, Business of Fashion, Melk og Honning.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Trump går av», liksom? En endelig fredsavtale mellom Palestina og Israel hadde vel føltes enda bedre. Men jeg hadde også kjent seriøs glede over å lese «Bitcoin-kursen når nye bunner».

– Hvor leter du etter gode saker?

– Mine beste saker kommer sjelden fra andre medier, liker jeg å tro i hvert fall. Kan man svare eget hode? Jeg tror jeg har fått aller flest og best ideer i dusjen om morgenen. Synes D2 og jeg selv er best når vi spotter fenomener og tendenser, gjennom noe så kvalmt som å reise og følge med på masse ulik popkultur hele tiden. Har vi en idé hender det ofte at vi utvikler den sammen i plenum på forskjellige møter. Det visuelle er også særdeles viktig at er på plass i D2.

– Om du kunne velge hvem som helst: Hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– Hadde vært stas å intervjue Mick Jagger hvis avtalen var god. Få menn har preget popkultur og herrestil, temaer jeg dekker, mer enn ham. Men mulig jeg går for David Hockney, altså, før han dauer. Har forsøkt å nå ham noen år må jeg innrømme. Dels fordi han er en favoritt med en helt besynderlig påvirkning også i dagens mote, kunst og smaksunivers. Dels fordi jeg aldri har vært i Los Angeles. Han skulle fått signere minst en plakat.

– Hvilket spørsmål er det viktigste for en journalist?

– «Hvorfor» er vel en god start. Selv har jeg en svakhet: jeg må så å si alltid vite hva foreldrene til den jeg intervjuer drev med, hvor vedkommende vokste opp et cetera. Dette kan være talende for noens liv og valg, men kanskje også være litt unødvendig pirkete info. Jeg er blitt fortalt – mer enn en gang - at jeg er pinlig opptatt av klassestrukturer.

– Her er det fristende å komme med et oppfølgingsspørsmål; hvorfor?

– Kanskje fordi jeg har en far oppvokst i arbeiderklasse på Tøyen, og en mor fra et hjem i Oslo med stor hage og embetsslekt. Og at jeg ikke helt skjønte hvordan deres nokså ulike bakgrunn formet meg til den jeg er - før jeg ble voksen. Jeg trives like godt i en hockeygarderobe, som på en moteuke i Paris eller i et fint middagsselskap. Det er nok en fordel i den jobben jeg har. Eller kanskje jeg overanalyserer det?

– Hva er ditt viktigste verktøy i jobben?

– Internett. Et stort forbruk av magasiner. Samtaler med venner. Shout out til «chatten» - en gjeng menn i 30-årene som nesten ingen av dem jobber som journalister, men forer meg med tanker og korrigeringer.

– Når sist så du journalistikk som inspirerte deg og hva var det?

– Har akkurat lest Paul Gormans bok om magasinet The Face, det inspirerte meg på mer enn en måte. Fortellingen var god, men det var først og fremst en påminner om hvor viktig det bladet der var i nisjen jeg selv arbeider i. Motefotografiske ting som skjedde i 1987 er nokså likt det som foregår i dag for eksempel.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– At de kollektivt kaster seg på saker og blir der et par ukers tid, sikkert fordi ting klikker bra eller noe. Vært særlig mye av det denne høsten og vinteren – kjennes det som. Da er det deilig - og nærmest litt viktig - å surre seg bort i et klipp om Martin Schanke på Lyngåsbanen i 1987 på youtube.

– Hva blir viktig for utførelsen av journalistyrket framover?

– Penger, gode fortellerevner, nisjekunnskap, flinke redaktører og redaksjonsledere.

– Hva er mediebransjens største utfordring akkurat nå?

– Omsette digitalstoff til noe man kan tjene penger på.

– Hvilket bilde/video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Føler det skjer flere ganger hver dag. En video av fem kattunger som sover inntil hverandre. Eller hva med det «ukjente» The Face-coveret av en ung Kate Moss med fotball i armene og Italia-skjerf før VM i 1990, stylet av fotballsupportersønnen til The Face-sjefen? Eller svart-hvitt bildet av min mor som fem-seks åring sammen med bestefaren sin på hytta, slående lik min egen datter i dag?

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Ouff, det er snakk om et fåtall timer. Selv på hytta på fjellet, der vi liksom skal spille kort og se på at det brenner i jøtulovnen, har jeg gått ut i bilen for å lade når solcellen streiker.

– Når logger du av for kvelden?

– 00.15. En halvtime på overtid. Dessverre ofte rett fra en kjedelig scroll på instagram.