Det norske samrøret

Politiske journalister roper høyt om sin uavhengighet, men stiller villig opp når toppolitikere inviterer til fest og samrøre.

Pinlig

Siden Tostrups-kjellerens dager har det eksistert et slags «tillitsforhold» mellom politikere og mediefolk: Pressen utleverer ikke samfunnstoppenes dumskap, særlig ikke etter at de har fått noen glass for mye.

VGs debattredaktør Elisabeth Skarsbø Moen får nå kritikk fra sine kolleger for at hun i sin bok om Ola Borten Moe har beskrevet en middag som endte i et nachspiel hjemme hos Borten Moes rådgiver Ivar Vigdenes. Ifølge Skarsbø Moen ble det konsumert mye akevitt på nachspielet, og det endte i det som hun opplevde som en pinlig episode med mennene i bare trusa.

Ikke kjent

Redaktørforeningens leder Harald Stanghelle mener at dette ikke ville ha kommet på trykk i en avis. Han kaller beskrivelsen av nachspielet for «pirrende, spekulativt og moralistisk».

Det er neppe bare for å beskytte politikerne at journalister og redaktører inntar denne holdningen. Det er ikke bra for journaliststanden at dette samrøret blir kjent for folk flest. Store ord om uavhengighet og avstand til kildene har ikke samme verdi når det viser seg at samfunnstopper og journalister fester sammen, enten det er på nachspiel på Lorry eller andre steder.

Makten

At journalister og redaktører innlater seg på dette, har selvsagt sammenheng med at de får tilgang til saker, men pressefolk er ikke bedre enn andre: De liker å menge seg med makten. Politikere liker også å komme bakom skjorta til journalistene. Selvsagt har de også et motiv for å få solgt inn sine saker til en politisk journalist. Dermed blir det et samrøre som både er klamt og lite profesjonelt.

I dette perspektivet er det bra at Skarsbø Moen forteller historien, selv om den også indikerer at hun er blant dem som burde ha et mer bevisst forhold til samrøre med kildene.

Helge Simonnes er sjefredaktør i Vårt Land. Kommentaren er opprinnelig publisert på verdidebatt.no.