Carl Erik Grimstad er journalist og forfatter. Han er utdannet statsviter fra Universitetet i Oslo og underviser i presseetikk ved Norges Kreative Fagskole.20100908
Carl Erik Grimstad er journalist og forfatter. Han er utdannet statsviter fra Universitetet i Oslo og underviser i presseetikk ved Norges Kreative Fagskole.20100908

Vil Brennpunkt ha omkamp i PFU?

KOMMENTAR: Journalister går aldri til en oppgave med blanke ark, skriver Carl-Erik Grimstad.

Publisert Sist oppdatert

 

  “NRK fikk flengende og fortjent kritikk i Kringkastingsrådet. Men har de lært noe?”, spurte Andreas Wiese denne uken. Det er et betimelig spørsmål.

NRK mener for eksempel at jeg ”synser” og  mistenkeliggjør Brennpunkt-redaksjonens motiver i programmet ”NAV – diagnose mens du venter”. Det faller også redaksjonen tungt for brystet at jeg har omtalt saken. Bakgrunnen for det er åpenbart at PFU’s  sekretariat har involvert meg i det omfattende utredningsarbeidet som ledet frem til fellelsen i PFU for snart et halvt år siden.

 I utgangspunktet finner jeg grunn til å poengtere: selvsagt ”synser” jeg i min blogg i Journalisten om motivene og metodikken for programmet. Sånn må det være - jeg har ikke deltatt i redaksjonen eller intervjuet noen av medarbeiderne som var involvert. Det jeg har gjort er å spekulere i årsakene til at et så hederlig prosjekt som en gransking av NAV kunne ende på PFUs fellingsliste.

Det hadde vært ønskelig om NRK selv ville bidratt til dette i stedet for å føle ”et påtrengende behov” for å kaste seg over budbringeren. Kanskje hadde dette også vært mer i samsvar med den drepende selvkritikken som kringkastingssjefen nylig fremførte på vegne av NRK når det gjelder institusjonens etiske standarder.

 Jeg tror jeg har mine ord i behold når jeg hevder at NAV-klagen var en av de mest omfattende i PFU i 2012. Jeg er til stadighet i kontakt med PFU-sekretariatet for å finne bakgrunnsmateriale for min undervisning i presseetikk. I tillegg til PFU-basen og møtene i PFU, som jeg mange ganger har fått anledning til å være tilstede på, er samtalene med sekretariatet gull verdt for meg, min forskning og mine studenter.

Det er en kjent sak at sekretariatet i PFU er overarbeidet og at det av og til er nødvendig å be utenforstående om hjelp i saksforberedelsene. I NAV-saken lagde jeg således (mest for min egen undervisnings skyld) et altfor langt sammendrag av saken. Til sammen var det på nesten 30 sider. Jeg tror jeg, i denne prosessen, har sett NAV-programmet 10 ganger og jeg har finlest den store dokumentmengden som foreligger i saken. Jeg var involvert i ett møte i sekretariatet  om saken, før jeg overlot mitt sammendrag til bearbeiding blant saksbehandlerne. Dette førte senere til en innstilling fra sekretariatet.

Jeg vet ikke, men har fått inntrykk av at svært få saker sist år har vært gjenstand for en grundigere behandling enn denne. Mitt sammendrag er blitt bearbeidet og kuttet ned til omtrent en firedel, men er fortsatt langt. Jeg var ikke til stede på PFU-møtet, men det er streamet av Journalisten og kan anbefales. Det er således lett å dokumentere det som der skjedde.

Blant utvalgsmedlemmene som var til stede var Reidun Førde, professor og mangeårig leder for Legeetisk råd og - vil jeg tro – relativt godt kjent med rutinene for behandling av trygdesaker i NAV. Sekretariatets innstilling ble vedtatt enstemmig på PFU-møtet.

 Denne plassen er altfor liten til å gå inn på detaljene i saken, jeg har likevel lyst til å nevnte ett par grep som er gjennomgående i saken og som i seg selv (etter mitt syn - NB! synsing!) burde være tilstrekkelig til å felle NRK (også Dagsrevyen og nrk.no):

8-10 ganger blir det vist en scene med en pasient som gir inntrykk av at han (og hans lungelidelse) er blitt undersøkt av en gynekolog som står på NAVs lønningsliste. Dette gir et utvilsomt latterlig inntrykk av NAV, men påstanden er falsk (det dreier seg om rådgivende overlege som har som oppgave å vurdere formaliteter i saksbehandlingen ikke å vurdere pasienten).

Denne dramaturgiske terpingen, som jeg, kanskje noe upresist har kalt kryssklipp, er ikke bare avslørende for NRKs metodebruk, den er også etter mitt skjønn krenkende for pasienten som omtales. Hadde Brennpunkt kjent til saksgangen i slike tilfeller, ville redaksjonen selvsagt ha spart mannen for at uttalelsen hans ble kringkastet igjen og igjen (i programmet virker det for øvrig som om det er journalisten som nærmest har lagt ordene i munnen hans – men dette er igjen en spekulasjon og for øvrig ikke omtalt i mitt sakssammendrag).

En annen sak er at programmet etterlater den arme seer i en tilstand av aggresjon overfor NAV for at en hedersmann fra søndre Nordland blir forlatt av Velferds-Norge uten en krone i trygd. Poenget  er at mannens sak mot NAV dreier seg om ménerstatning, ikke om trygd som sådan. Mannen er innvilget uføretrygd, riktignok bare delvis, men dette er etter eget ønske siden han mener at han er i stand til å utføre lønnet arbeid.

Det unnlater NRK-journalisten å nevne. Det tør være kjent at det er langt strengere regler for ménerstatning (hvem husker ikke dykkersaken?) enn for uføretrygd. Men dette temaet blir overhodet ikke problematisert i Brennpunkt-programmet. Slikt er, i min verden, å føre seerne bak lyset.

 Lars Kristiansen og Vibeke Haug skryter av sin egen avdekking av NAVs rot i listene over rådgivende leger og spesialister og skaper et inntrykk av at det nærmest var dette som var grunnlaget for en slags problemstilling da NRK begynte sitt arbeid. “Vi hadde en helt åpen utgangshypotese”, skriver de to. Veien må med andre ord ha blitt til mens NRK-teamet har fløyet land og strand rundt og filmet og gravd.

 Dette er en fremstilling av et journalistisk metodikk som jeg gjerne skulle ha diskutert med de to apologetene Kristiansen/Haug i større detalj. I min journalistiske verden eksisterer det nemlig ikke noe slikt som en “åpen utgangshypotese”.

Journalister går aldri til en oppgave med blanke ark og fargestifter. Det fins alltid en forutanelse om sammenhenger og om hva som skjuler seg i en sak. Slikt må til for å gi retning til arbeidet. Dette tilhører, så langt jeg kan se det, en slags barnelærdom for all journalistikk. Jeg skulle dessuten like å se den redaksjonsledelse som ville bevilge penger i et slikt omfang til programskapere med en ”åpen hypotese”.

 Jeg har derfor dristet meg til en formulering av en hypotese som jeg kan ha grunn til å tro har vært retningsgivende for arbeidet i Brennpunktredaksjonen i denne saken (det dreier seg om metodeantakelse og ikke om faktakunnskap). Jeg antar Brennpunkt så for seg en hypotese omtrent som slik: ”NAVs rådgivende leger og innleide spesialister er kjøpt og betalt av Arbeids- og velferdsdirektoratet slik at norske pasienter ikke får den trygdestønad de har krav på”.

 Dette mener jeg kan være en god hypotese. Den er journalistisk interessant, egner seg som grunnlag for en søknad om produksjonsmidler, og er åpenbart i samsvar med de to casene som blir trukket frem i programmet. Dessuten – og det er viktig – den er etterprøvbar. En slik hypotese gir god begrunnelse for å undersøke bakgrunnen- og arbeidet til legene som er hyret inn av NAV både som rådgivende leger og som spesialister.

 Kanskje tar jeg feil når det gjelder mine antakelser om Brennpunkts arbeidshypotese, men jeg lar det i så fall være opp til programskaperne å imøtegå mine påstander. Det de har fremvist til nå holder, etter mitt syn, ikke mål.

 Nå er det slik at sammenhengen mellom ”listerotet” – som opptar store deler av programmet - og behandlingen av de to omtalte pasientene ikke på noen måte er dokumentert i programmet. Følgelig er det ikke mulig å si at programmet har lykkes med sin ”avdekking”.

 Hva så med selve listerotet – som Kristiansen/Haug fremstiller som et betydelig funn? Dersom NRK tar kontakt med NAV vil man oppdage at det avdekkede ”rotet” eksisterer den dag i dag og at NAV verken har utført eller har planer om å  utføre et arbeid med å samle legeoversiktene, slik NRK gjerne vil de skal gjøre. Grunnen til det er at det ikke er noe behov for en slik oversikt så lenge NAVs lokalkontorer (selvsagt) har slike lister.

 PFU verken kan eller skal utføre noen form for etterforskning i klagesakene som behandles. Det er en nødvendig svakhet i vår selvdømmeordning. Etterforskning ville ha påført sekretariatet i PFU et så uoverkommelig arbeidspress og medfølgende behov for personellmessig opprustning at ingen ville ha påtatt seg finansieringen av den. Jeg har imidlertid tillatt meg, som forsker, å ta et par telefoner i etterkant av at min betenkning var avlevert.

En av dem var til en pensjonert legespesialist og professor som tok del i utredningsarbeidet av pasienten fra Nordland. Ham kunne NRKs journalister hatt godt av å snakke med før de la opp til en radbrekking av den meget kompliserte medisinske tilstanden som Nordlands-pasienten var utsatt for. Medisineren har for øvrig aldri fått en krone i honorar fra NAV, han fikk sin lønn fra universitetet han var ansatt på og uttalte seg som en del av sin plikt som arbeidsmedisinsk forsker. En eventuell hypotese om at leger uttaler seg til fordel for NAV fordi de er kjøpt og betalt, gjelder altså ikke under noen omstendighet for denne mannen.

 Brennpunkt henviser til en dom i Høyesterett for å bestyrke sin sak. For det første er dette en dom fra juni 2012 (altså mer enn et halvt år etter programmet), for det andre har den intet å gjøre med de to sakene som Brennpunkt har omtalt i sitt program.  For det tredje: Dommen rokker ikke ved det forhold at bevisbyrden i stønadssaker ligger på søkeren, ikke på NAV. Det er derfor fristende å konkludere med at NRK nok en gang ikke har gjort leksen sin godt nok når de denne gang påberoper seg landets høyeste domstol som vitne.

 Når det gjelder kommunikasjonsforholdet mellom NRK og NAV vil jeg vise til en uttalelse som jeg har fått lov av vedkommende NAV-representant å sitere ham på.

På et tidspunkt i en samtale med NRK skal en NAV-ansatt i fremskutt posisjon (navnet kan NRK få av meg) ha avbrutt en telefonsamtale. NRKs journalist skriver i en epost (14. september 2011): ”Finner det  rart at du slenger på røret til meg midt i en samtale, jeg synes ikke vi er kommet nærmere en forståelse og enighet når det gjaldt innsynsbegjæringen. Dersom noen av innsynskravene fremdeles er uklare, må du ta kontakt”. Bakgrunnen for at røret ble lagt på, har jeg fått vite, er uttalelsen: ”Hvis du ikke kan bekrefte dette, er du med på å skjule korrupsjon”.

 Jeg finner det høyst forståelig at en leder i NAV kan komme til å reagere inadekvat på en slik påstand fra en journalist i statskringkastingen (jeg skylder å gjøre oppmerksom på at jeg har denne historien utelukkende fra NAV-mannen som hevder han husker den i detalj – det er opp til NRK selv eventuelt å vurdere om en slik påstand er i samsvar med god presseoppførsel).

Et annet tilfelle er en mail som er sendt NRK etter at Brennpunkt-programmet har vært på lufta og som dreier seg om en påstand man ønsket bekreftet fra NAV – at velferdsdirektoratet hadde mistet en pasients papirer for fjerde gang. Påstanden ble forelagt NAV til samtidig imøtegåelse en fredag ettermiddag i høstferien og lød (avskrift av epost fredag kl. 15.10): ”vil bare gjøre dere oppmerksom på at det er ingen tvil i denne saken, vi velger derfor å publisere og har gitt dere mulighet for samtidig imøtegåelse. Dere velger ikke å kommentere sakens fakta, før dere har sjekket saken nærmere”. NAV følte seg på dette tidspunktet presset til å si at de ville ”rydde opp i saken” for å ikke bli stående med et sitat om at de ikke kunne (eller ville) gjøre noe med saken før mandagen. I min verden er dette ikke tøff journalistikk – det er utpresning.

 Tidlig på mandag var papirene på plass. Jeg spør: Hvorfor slikt hastverk? NRK var alene med saken. Jeg skal ikke prosedere på at opptredenen er i strid med god presseskikk (og praktiseringen av VVP 4.14), men lurer på hvordan man kunne slå de manglende papirene opp på denne måten (i nrk.no): ” (…) har søkt om uføretrygd, men får aldri noe vedtak fra NAV. For nå har de rotet vekk papirene hans for fjerde gang”.

 PFU’s behandling av NAV’s klage gir, som Kristiansen og Haug riktig påpeker, ros til NRK for å ha tatt fatt på oppgaven med å granske saksbehandlingen i NAV. Denne rosen er i samsvar med min egen vurdering av programmet. Likevel holder jeg fast ved at de ”funn” som ble gjort ikke på noen måte kvalifiserer for den innpakningen som programmet fikk i NRK. De påfølgende oppslagene i NRKs nyhetssendinger er svært mangelfulle og klart i strid med god presseskikk, derom kan det ikke være tvil. Hva slags ansvar føler Brennpunktredaksjonen for de opplysningene og tolkningene som nyhetsredaksjonene gjorde?

 Kristiansen/Haug mener jeg ”selges inn” av IJ til et kurs i etikk på bakgrunn av min rolle som utreder. Jeg kan berolige de to med at IJ-kurset ble avlyst på grunn av manglende deltakelse. Det beklager (så vidt jeg vet) Hanne Bjurstrøm like mye som meg. Jeg tror NRKs journalister kunne ha lært noe av dette kurset. Fotfolket på Marienlyst har åpenbart svært lite å lære av sine lederes mangel på ydmykhet når det gjelder nederlag i PFU. Jeg kan ikke snakke for Bjurstrøm, men jeg påtar meg i alle fall, når som helst, å forelese om denne saken for dem i NRK , eller andre, som gidder å høre på meg.

 Så gjenstår det å se hva uttalelsen fra Bjerkaas og Kalbakk om at NRK er villige til å lære av sine etiske bommerter, faktisk er verdt. Hvis Brennpunkt er på jakt etter en omkamp i saken, gir regelverket i PFU åpning for det. Kanskje det hadde vært en bedre løsning enn å sutre i Journalistens spalter.

 

 

 

 

 

Powered by Labrador CMS