Strid om premierte Utøya-bilder

Dilemmaene rundt bildene av identifiserbare lik diskuteres heftig i fotokretser.

I forrige uke ble den svenske fotografen Niclas Hammarström belønnet med en pris i den internasjonalt prestisjetunge fotokonkurransen World Press Photo. Svensken fikk en andreplass i kategorien nyheter serie for en bildeserie fra Utøya 22. juli i fjor.

Flere av bildene viser identifiserbare lik. Hammarström tok bildene på oppdrag for den svenske tabloiden Aftonbladet, som kun har publisert bildene kraftig sladdet.

– Dødssynd

I kommentarfeltet på journalisten.no har debatten rundt bildene rast de siste dagene. Et av spørsmålene er om bildene er fotomessig estetisk gode. Et annet er at norsk presse kan publisere bilder av identifiserbare lik fra fjerne strøk, men ikke fra hjemlige områder.

En av dem som tar til orde mot Hammarström er tidligere Dagblad-fotograf Arnt E. Folvik. Han mener at fotografen har vist «sitt sanne begjær» om å vinne internasjonal heder ved å sende bildene inn til konkurransen.

– Niclas Hammarström har begått en dødssynd i mine øyne. Jeg mener at han alene må stå til ansvar. Aftonbladet og deres eiere Schibsted har dog et moralsk ansvar siden fotografen var på jobb for dem. World Press Photo-juryen klandrer jeg ikke, skriver Folvik i kommentarfeltet.

Publiseringsetikk

Fotografen følger senere opp med å fremholde at fotografer som sender inn bilder til fotokonkurranser bør følge den samme etikken som gjelder publisering:

– Omtanken for de pårørende og manglende argumentasjon som skulle tilsi publisering er for meg avgjørende.

Subjektivitet

Fotojournalist Lars Idar Waage i Stavanger Aftenblad mener spørsmålet om bildene estetisk sett er gode aldri vil få svar fordi det bedømmes subjektivt. Han tror norske medier neppe vil trykke disse bildene, men legger samtidig til at norske fotografer har sendt inn og blitt premiert for lignende bilder i utlandet.

– Hammarström er svensk og jobbet sannsynligvis på forholdsvis lik måte som enhver norsk fotojournalist jobber på i utlandet. Dersom vi skal kritisere ham, må vi også «feie for egen dør» og tenke oss om hvordan vi rapporterer fra utlandet fra konflikter, katastrofer og grusomme hendelser, skriver Waage, og avslutter:

– Dersom det betyr at verdens fotojournalister skal slutte å dokumentere hva som skjer i verden, feks ved å aldri vise lik, så tror jeg at debatten er kommet inn på et feispor.

Colombia

Kristin Toverud Klaveness kjøper ikke uten videre det argumentet. Hun mener bildene er teknisk dårlige, og at de ble premiert fordi hele den vestlige verden hadde et forhold til 22. juli.

– Kravene synes høyere dersom det jævlige er langt borte. Med andre ord: da kreves det at fotograf BÅDE skal være på rett sted til rett tid, OG at bildet skal være teknisk bra. Se for dere et Hammarström-aktig bilde av en massakre i en landsby i Colombia. Det tror jeg ikke ville slått an, skriver hun.

Dokumentasjon

Fotograf Morten Hvaal skriver at det er mye galt med Hammarströms bilder, og støtter dem som mener bildene ikke er gode. Likevel mener han bildene har dokumenterende verdi.

– Det er en tragedie i tragedien på Utøya at det ikke ser ut til å finnes noen god visuell dokumentasjon av det som skjedde der den 22. juli 2011. Men fotojournalistisk middelmådighet er ikke noe argument for ikke å ville se samtidshistorien i øynene. Vi vet ikke om Anders Behring Breiviks slakting av AUF-ungdom blir den siste og verste massakren. Vi visste ikke at krystallnatten bare var begynnelsen. Men vi vet at høyreekstrem vold er et økende problem i Europa. Igjen. Skal vi fortsette å snu oss vekk fra realitetene og forsøke å drukne stanken av død med lukten av råtnende roser, spør Hvaal.