Innsiktsfull kritikk av pr-journalistikk
Terje Tvedts angrep på bistandsdekning bør leses igjen, langsomt.
Terje Tvedt har levert en uhyre interessant kritikk av det norske selvbildet som Godhetens fortropp og norske mediers behandling av dette motivet. Jeg håper flere vil lese hele Tvedts artikkel i Samtiden, helst langsomt. Da oppdager man at flere av innvendingene som uvegerlig dukker opp når man får drøftingen hans referert i kortform, viker plass for ettertanke.
Smeltet hjerter
Tvedts innsigelser mot bistandsjournalistikken er ikke ny, slik hans drøfting av det verdensbildet norske bistandsorganisasjoner og politikere formidler, heller ikke er nytt. Så da jeg leste kronikken i Dagbladet, var min første tanke: Bra påpekninger, men gamle klager?
Og siden noen andre lesere var begeistret for kronikken og syntes Per Edgar Kokkvold og Nils E. Øy forsvarte standen dårlig, lette jeg videre etter svakheter i Tvedts argumentasjon.
Jeg trodde jeg fant dem i noen tidlige eksempler han bruker til å illustrere en falsk virkelighetsbeskrivelse: Tvedt viser til VGs førsteside 31. september 1993, med tittelen «Holsts sønn smeltet PLO». Oppslaget handlet om hvordan utenriksminister Johan Jørgen Holst og Fafo-forsker Marianne Heibergs fire år gamle sønn smeltet isen under Oslo-forhandlingene.
Surmaget?
En god tabloidsak, er Tvedt litt surmaget, lurte jeg. Eksempelet avløses straks av et intervju Dagbladets Kirsten Karlsen hadde med Kjell Magne Bondevik 4. februar i år. der heter det at den tidligere statsministeren «Reddet 80 millioner» mennesker på Afrikas Horn.
– Artikkelen hadde ingenting, absolutt ingenting med virkeligheten å gjøre, skriver Tvedt. Igjen var min første reaksjon at det var svær kanon mot spurv: Hvis Bondevik har selvbilde som Al Gore, er det vel bare bra at det kommer fram?
Men en litt nøyere lesing avdekker at Tvedt ikke er så lett å ta. Han fremholder at sultkatastrofen KMB forhindret som FN-utsending, aldri ville funnet sted. Samtidig illustrerer intervjuet at norske medier nå tar vår globale godhet så til de grader for gitt, at Bondeviks afrikanske under knapt frembringer et skuldertrekk. Det nevnes bare i forbifarten.
Det er en god observasjon, og Tvedt stiller den i relieff når han sammenligner med den saklige realismen britiske kolonitjenestemenn beskrev sitt virke i Afrika med.
– En nasjonal farse, som når den repeterer seg selv igjen og igjen, truer med å latterliggjøre bistandsprosjektet og fredspolitikken i det hele tatt, og også overskygge en realistisk anerkjennelse av hva som faktisk er oppnådd, skriver professoren.
TV-aksjon
Tvedt påstår at den årlige TV-aksjonen gir autoritet til nettopp denne typen journalistikk. Jeg syns kanskje han gjør det litt lett ved i henvisningen til en rapport fra Kirkens Nødhjelp, der NRKs innslag kalles «reklame». Dette reflekterer kanskje en usunn relasjon, men kanskje også et dagligspråk mange vil gripe til når de får oppmerksomhet om sin virksomhet? Det er også uklart for meg om forskeren er presis i sine påstander om overføring av midler fra aksjonen til NRKs journalistikk.
Kritikken av TV-aksjonen har møtt sterk motbør. Jeg synes Tvedt er langt mer prinsipiell enn Presseforbundet og Redaktørforeningen, og derfor også mer interessant. Det er oppmuntrende at NRK-sjef Hans-Tore Bjerkaas virker mer lydhør enn de fleste andre. Antakelig skyldes det at Tvedts innsigelser mot rikskringkasterens selvvalgte rolle som bistandsorganisasjon, ved at NRK velger hvem som skal få millionregnet hvert år, og deretter skal evaluerer bistanden, er presis og vektig.