– Bildene i D2 har gått fra det spektakulære til mer naturlige

– Det oppstår noe unikt når man har tekst og bilder i en prioritert og gjennomarbeidet layout, slik papir gir mulighet for. Det er dette som er D2 sitt DNA. Nettet gir en opplevelse av uendelige muligheter, og har en helt annen logikk, sier Nils Vik.

Vik er fotoredaktøren som elsker papir. Fra kontoret sitt i tiende etasje i DN-bygget har han utsikt over Oslo sentrum – og oversikt over livsstilstrender i inn- og utland. Rundt ham ligger bøker og magasiner med gule Post-it lapper i høye stabler. Arkitektur, kunst, design, fotografi, GQ, Monocle og gamle D2-utgaver.

I løpet av de ti årene D2 har eksistert, er den største endringen i medielandskapet at forretningsmodellen for dagsavisen i dag ikke er spesielt lys. Men at papiret forsvinner vil han ikke være med på.

– D2 har på mange måter motbevist spådommen om at papiret er dødsdømt. Å predikere det er en farlig og selvforsterkende sirkel.

Mer selvtillit

I oktober i fjor var det ti år siden D2 ble lansert, til nokså kjølig mottakelse fra anmeldere i andre aviser. Det glansede livsstilsmagasinet ble raskt sammenlignet med bilaget til Financial Times «How to spend it».
 

– Det var noe unorskt over det. Folk var vant til de tradisjonelle helgemagasinene. På den tiden var Dagbladet Magasinet superviktig, spesielt når det kom til det fotografiske uttrykket. Vi gjorde noe som ingen her gjorde, mener Vik.

Da han søkte den utlyste stillingen som fotoredaktør i næringslivsavisens nye magasinsatsning, var det ikke det tradisjonelle avisfotografiet som tiltrakk ham. Han så mot de internasjonale livsstilsmagasinene. Vik er selv en anerkjent fotograf, med blant annet flere ikoniske portretter av norske musikere i porteføljen. 

I løpet av kort tid skulle den nye redaksjonen finne form og innhold. Nå har magasinet har fått mer selvtillit, uttrykket har satt seg, men de leter likevel hele tiden etter nye måter å fortelle historier på. Hvordan reflektere tiden? Hvordan ta uventede valg, tenke annerledes?

– Selv om medieverdenen har forandret seg i løpet av disse ti årene, er det noe som er konstant; hva har du å fortelle, og hvordan forteller du det? 

Fotografisk kompass

Vik ser tilbake på bildene i D2 for ti år siden.

– Da var det gøy å dra på. Men i dag kan disse bildene virke polerte og unaturlige, de er preget av at det var en annen tid. Arkitektur-fotografi hadde en «tyggummi-estetikk», det samme gjelder portrettet, mener han og viser til den amerikanske portrettfotografen Annie Leibovitz. Hennes estetikk var veldig dominerende i magasin- og featurefotografiet på 2000-tallet. Portrettene skulle være oppstilte og stylede.
 

– I dag ser vi en mer human, naturlig tilnærming. Uttrykket har på alle måter flyttet seg fra det spektakulære til noe mindre storslått, det er mindre patos.

Vik synes han ser den samme transformasjonen i dokumentarfotografiet. Fotografer har forstått at man ikke behøver å bruke store fakter for å nå folk. Nå er det andre ting som gjør det gode bildet.

– Det morsomme er jo at vi fortsatt er i utvikling. Vi har vårt DNA, men samtidig skjer det forandringer. Når vi finner nye tydelige stemmer og uttrykk preger det oss.

Vik beskrives som en engasjert og kompromissløs fotosjef, med stor tillit til fotografene sine. Han forventer at de tar ansvar i felt. De må overraske, teste ut nye ting, bevege seg ut av komfortsonen. Det han liker minst, er fotografi der han føler at alt er planlagt. Det må være en interaksjon med tid og sted.

– Jeg stoler på at fotografene tar egne avgjørelser ute i felt. Jeg kan ikke sitte på kontoret og forteller hva de skal gjøre. Det som kjennetegner dem, er at de har et eget kompass, forteller han.

– Norge er et land med sterk litterær tradisjon

Prosessen fra idé til ferdig produkt, er teamarbeid. Det må fungere i alle ledd. Kreativ leder og AD Anne Brun spiller en viktig rolle. AD-ene tar ofte uventede valg, prøver å tenke annerledes. Andre ganger er ting veldig streit.

– Vi bruker mye sort-hvitt, eller kombinerer farge og sort-hvitt i en og samme serie. Et bilde kan bli ikonisk hvis det gjøres om til sort-hvitt. Farge er nåtidig, sort-hvitt er abstraksjon. Det viktige er å være bevisst bruken av virkemidlene.
 

Vik beskriver Norge som et land med sterk litterær tradisjon. «Tekst vet best». Den skrivende journalisten står sterkt. Tekst er presist, mens bildet er mer åpent. Men for ofte blir bilder lest helt bokstavelig. Han synes ikke vi har utviklet en visuell styrke på samme måte som det skrevne ordet. Ofte er det de som ikke har greie på det, som skal bestemme. Synsing overgår tilliten til faget. Foto har egne kvaliteter, utover å illustrere ordet. I Sverige finner han en stoltere fototradisjon. De har en historie med mange tydelige fotografiske stemmer, som har gjort at bildet har en sterkere egenverdi i dag. Det har vi manglet her i landet. 

– Men vi beveger oss i riktig retning. Vi har mange flinke fotografer i Norge, og siden 70-tallet har det skjedd veldig mye bra. Men det setter seg ikke i kulturen vår, mener han.

«Dødt og deilig»

Vik er ikke imponert over de andre livsstilsmagasinene i Norge. De er kvalitetsmessig nedprioritert, og det handler om økonomi og kompetanse. Ser man på flere av de profilerte bladene som henvender seg til kvinnelige lesere, har de mistet sin relevans, mener Vik. Han undres over at ingen av de store mediehusene kjenner sin besøkstid og satser på ordentlige livsstilsmagasiner.

– Vi trenger å se nye talenter og flinke folk komme til. Det er lenge siden man hadde ambisjoner på vegne av papiravisen, mener han.

På spørsmål om hva han mener om de tradisjonelle helgemagasinene, svarer Vik at de tar opp viktige temaer, men at de først og fremst er feature på glossy papir. D2 var aldri ment å være et klassisk helgemagasin. Om de har skapt en egen sjanger innenfor fotografi, er han usikker på.
 

– Jeg ser meg rundt, og vet ikke om det er vi som har endret noe. Noen sier at det var viktig at vi kom. Vi ryddet opp i layouten og fikk annonser, og det ble lagt merke til. Andre fulgte etter. Men om vi kan ta æren for noe vet jeg ikke, sier han.

D2 har mer enn en gang blitt beskyldt for å være «dødt og deilig». Det er en beskrivelse Vik ikke kjenner seg igjen i. Han mener folk glemmer at magasinet setter viktige temaer på dagsorden. Et eksempel er «De ufrivillige» - om private sex-bilder som spres på nett av forsmådde partnere.

– Vi var tidlig ute med grundige helse-, mat- og miljøsaker, som vi også løser interessant visuelt. Det er det ikke mange som klarer. Form og innhold, det er vår virkelighet. D2 er et prosjekt preget av entusiasme, og profesjonalitet i alle ledd. Alle i D2 bryr seg om å lage det visuelt beste sluttproduktet.