– Da jeg kom til Oslo som 21-årig journalist, hadde vi Tostrup. Selv om jeg ikke kjente noen, kunne jeg gå dit, trygg på å treffe kolleger. Det var et sosialt møtested hvor du kunne få nye venner, og det var der jeg ble integrert i det journalistiske fellesskapet. For meg som ung journalist var det viktig! I dag har vi ingen slike møtesteder, og du kan aldri regne med å treffe noen uten å ha gjort avtale på forhånd, sier VG-journalist Sven Arne «Buggis» Buggeland.
Men 50-åringen bedyrer at det ikke er tapet av hans egen ungdoms vannhull som bekymrer han. Poenget er heller at tapet av sosiale møtesteder også er et tap for journalistikken.
– Selvfølgelig betød det sosiale mest, men det handlet også om å diskutere fag, etikk, utvikling og konkrete saker med kolleger. Og i dag hvor arbeidstempoet er så høyt at det er liten tid til å være sosial på jobben, burde behovet for en fellesarena være større enn noensinne. Men det har vært en oppløsning av laugsånden. Fra å ha vært et yrke stint av usunne myter er det nå blitt et helt vanlig 9-16 yrke, med kontoriserte journalister som sitter ved samlebånd. Det er ikke bare til gavn for journalistikken!
Mer rølp før
I Tromsø har klokka passert kontortid og nærmer seg gudskjelovsfredagspilsen når vi søker tilflukt på den pressepopulære cafeen G, midt på Storgata. Ingen blokker eller mikrofoner okkuperer det runde bordet, de er fortrengt av fem halvlitere og et rødvinsglass med velvære. Fiskaren-journalist Gunnar Grytås, med lang fortid i Nordlys, smaker på problemstillinga og nikker bekreftende.
– Vi var definitivt mer ute på 1970-tallet. Da skjedde det enkelte ganger at hele redaksjonen var på Rorbua, sier Grytås. Mellom to munnfuller øl forter han seg med å presisere:
– Altså, klokka elleve om formiddagen!
– Ja, det var mye mer rølp i journaliststanden den gangen, og som ung så vi opp til alle veteranene med alle disse historiene. Det er blitt mye mer ordentlig nå, men selv om det kan ha gått ut over sosial kontakt og fellesskapet, er jeg likevel glad vi er kvitt det gamle brorskapet som hersket blant noen journalister, kommenterer Marit Rein.
Ingen sikre tall, men mange tegn
Rein jobber i Nordlys og har sammen med kollega Ragnhild Gustad tatt turen til G denne fredagen, og ved et bord innerst i hjørnet treffer vi både Grytås og Helge Matland fra avisen iTromsø. Men med unntak av DNs Rune Endresen, som dukker opp like etter oss, er alle rundt bordet godt voksne journalister. Som et ytterligere tegn på at etter-jobben-pilsen faktisk har fått et avdanket preg og er på vei ut?
– Det foreligger ingen tall i Norge om dette, men våre svenske kolleger har registrert en nedgang i kontakt mellom arbeidskolleger etter arbeidstid. Så det er godt mulig dette er tilfelle også hos oss, sier demografi- og levekårsforsker Anders Barstad ved Statistisk Sentralbyrå.
Men i ekte SSB-ånd sluker han ikke teorien ukritisk og påpeker at det også finnes momenter som peker i motsatt retning. Slik som at både antall utesteder og alkoholkonsum i et 20-årsperspektiv har gått kraftig opp, samtidig som folk har fått økt fritid.
– Det vil derfor overraske meg litt om nedgangen er markant, selv om mange faktorer kan peke i den retning. Blant annet er fritidstilbudene blitt flere, og folk trener mer, slik at mange kan ha fått nye samlingssteder. At man i tillegg reiser mer og har fått et bredere sosialt nettverk kan også bety noe, slik også normendringer med større fokus på familien – ikke minst blant yngre fedre – kan forklare en eventuell nedgang.
Stengte etter 18 år
Det har Anne Dawson fått føle på pungen. Etter å ha drevet Oslo-journalistenes vannhull (i kronologisk rekkefølge) Ryktebørsen, Tostrup og Presseklubben i over 18 år, ble hun ved nyttår 2007 nødt til å stenge Presseklubbens dører for godt. Besøket sviktet.
– Jeg merket en veldig stor utvikling fra årene i Ryktebørsen til Presseklubben, det var en helt annen type journalister som kom til. I gamle dager var det mye mer sosialt, med journalister som kom for å snakke med kolleger og kilder, plukke opp tips og sanke ideer. Men mens de gamle gutta holdt stand, var de unge bare innom en sjelden gang. Det virket som de i langt større grad gikk hjem til kone og barn, sier Dawson. Og innrømmer at det innimellom selvsagt sikkert kan være det beste.
– Det er klart at jeg så noen gjester jeg var bekymret for. Enkelte var nok der litt vel mye og drakk litt vel ofte.
Dawson mener det er vanskelig å tidfeste nøyaktig når nedgangen startet, men er klar på at den utviklet seg gradvis.
– Likevel tror jeg det er riktig å si at nedgangen for alvor tok til da data og mobil var noe de fleste hadde.
Tørker ut
Det tror Kjell Arne Røvik, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, Dawson kan ha rett i.
– Vi vet at trenden med å ta jobben med seg hjem vokser, og mye tyder på at den jobbrelaterte fellesarenaen er i ferd med å tørke ut. Og dette gjelder ikke bare journalister, for i en litt større sammenheng ser vi også hvordan mange i dag like gjerne finner sine partnere på nettet som på bar. Med moderne kommunikasjon som sms, mail, Facebook og andre sosiale medier, kan du få mesteparten av den informasjonen du ønsker uten å oppsøke steder med kolleger. Behovet for å gå ut er ikke like stort lenger, og når det bare er kosen igjen, kan det være at færre fristes av den gamle fredagspilsen med kolleger, resonnerer Røvik.
Kone og barn
Med polposen trygt forvart under bordet (en vin, til hjemmekos seinere i kveld, betrygger eieren) tygger Marit Rein på forklaringsbegrepet «kone og barn».
– Vi har fått mange flere kvinnelige journalister i løpet av de siste 20-30 årene. Når det samtidig er kommet en holdningsendring som betyr at unge fedre tar større ansvar på hjemmebane, er det naturlig at det også påvirker oppmøtet på fredagspils. Men ingen vil vel mene at større omsorg for barna er negativt, sier Marit Rein og forteller at hun nylig hadde en sak på trykk i Nordlys hvor nettopp samholdet på arbeidsplassen sto i fokus. Og hvor det kom fram at nye samværsformer var «in».
– Ansatte gjør ofte som sjefene sier, og mange sjefer har lært at konstruktive aktiviteter, gjerne i friluft, styrker samholdet i bedriften. Å være i god form er mer in enn å ha fast plass i baren. Det syns jeg er en positiv utvikling, sier Rein. Som sist lørdag løp ti kilometer i forbindelse med en fellesaktivitet i Nordlys.
– Jeg har ikke løpt siden jeg var ung, og firekilometersløypa ville sikkert passet meg mye bedre enn mila. Men tier’n er jo mye tøffere, betrodde hun oss før løpet.
Rein var ikke eneste Nordlys-løper. Av rundt 60 ansatte stilte ikke mindre enn 26 opp i Midnight Sun Marathon og løp enten 4 km eller 10 km. En av Nordlys-medarbeiderne løp endog halvmaraton.
Noe som fikk en tidligere ansatt i avisa til å sende mail til Journalisten og spørre hva i all verden som var skjedd med hans gamle kolleger.
Spinning heller enn pils
På Stopp Pressen i Oslo ser Buggeland på klokka og konstaterer at det snart er på tide å dra hjem for å lage mat til den oppvoksende generasjon. Denne «barnefasen» er noe mange av oss er eller har vært igjennom, men selv om det å prioritere familien er en naturlig del av livet, er Buggeland ikke så sikker på at det er hovedårsaken til at pressens vannhull tørker ut.
– Før fikk jeg meldinger med spørsmål om vi skulle ta en øl om kvelden. Nå handler de heller om spinning-time før jobb. Man prioriterer helt annerledes, men må det ene utelukke det andre?
Tilbake i Tromsø sitter journalistene fortsatt på G, og mens jeg svømmer rundt i den sjette halvliteren og de andre i sin tredje (eller var det omvendt?) kommer både Nordlys’ kulturredaktør Christine Kristoffersen Hansen og klubbleder Oddvar Nygaard bort til bordet vårt. Klubblederen forteller om noen rådyre flasker cognac som det er kommet bud på etter at han skrev en sak i Nordlys, mens redaktøren fastslår at det sikkert er en grunn til at den gamle usunne journalistmyten er ute.
–Skal man bli gammel i yrket, så holder det kanskje med to øl, foreslår hun akkurat i det jeg er i ferd med å antyde en ny runde.
I stedet blir det en liten diskusjon om alle de skoleflinke som er rekruttert til yrket de siste par tiårene, kan ha del i skylda for nedgangen? De er kanskje litt mer prektige enn fortidas halvstuderte røvere og andre løsarbeidere?
– At det for mange i dag er en annen vei inn i journalistyrket enn for en generasjon siden, kan selvsagt bety noe for måten det sosiale samværet foregår på. Men vi er jo fortsatt en del på byen, og det er ingen tvil om at det ligger mye stoff der.
– Og mye øl! Kommenterer fotograf Lars Åke Andersen smilende. Det blir en runde til.
Ikke stjæl pilsen!
Mens bartenderen har bidratt med forsyningene, har Nordlys og iTromsø dreid praten over til avisstreiken som ble avverget i siste liten tidligere i vår.
– Vårt streikekontor holdt til i etasjen over her, forklarer Ragnhild Gustad mens Helge Matland knytter neven (vel, egentlig gjorde han kanskje ikke det…) og maner til ny streik.
– Det burde være obligatorisk med en streik innimellom. Det knytter tettere bånd mellom journalister i ulike bedrifter, og det var nettopp gjennom en tidligere streik og streikearbeid som jeg virkelig ble kjent med Ragnhild, forteller Matland og vrir blikket fredagspilsbekjennende mot Gustad.
– Normalt er vi konkurrenter, men det er jo ikke god grunn nok til at jeg skal ta pilsen din!
Fra G til Verdensteatret
Ingen har stjålet pilsen min, men alle mine nye venner har forduftet når jeg er tilbake ved journalistbordet etter å ha blitt heftet ved et annet bord noen minutter. Klokka nærmer seg åtte, og det er bare å tusle ut i det som kunne vært kveld, men som aldri blir det i Tromsø på denne tid av året.
Og det er bra, for det gjør det lettere å orientere seg i gatebildet, slik at jeg når fram til Verdensteatret noen hundre meter unna i god tid før klokka bikker midnatt. Den gamle kinoen er et sentralt møtested for Tromsø-journalister som ikke føler behov for å være i seng før Kveldsnytt.
Det gjør åpenbart ikke NRK-fotograf Kåre Johannes Inderberg, som sammen med kollega Nils Petter Christensen, trekker litt frisk nikotinluft på Verdensteatrets fortausavdeling. Og jammen treffer vi ikke også iTromsø-Helge Matland, som siden sist har vært en kjapp tur hjemom, før ferden fortsatte ut i den store verden. Altså til Verdensteatret.
Damejakt
– Egentlig er jeg ikke så flittig i lysløypa. Jeg er ofte så sliten når fredagen kommer at en rolig hjemmekveld frister mest. Men det er jo hyggelig å treffe andre i bransjen, fastslår Matland og får solidarisk-kollegial støtte fra Inderberg. Han påpeker at det var nettopp her, på Verdensteatret, at de to ble kjent med hverandre.
– Journalister kjenner journalister, og så blir man kjent med flere. Det er ikke så rart om det lettere oppstår vennskap med noen som er i pressen. Da har man jo et felles ståsted og felles interesser, påpeker Kåre Johannes. Men innrømmer at for ham kommer tips og kolleger i annen rekke.
– Innfallsvinkelen er damer. Både Nils Petter og jeg er single, og da er man gjerne mer ute enn om man har kone og barn.
Ifølge Inderberg er etter-jobb-pilsen lite kollektivistisk i NRK.
– Noen har kanskje en helt annen opplevelse av livet i sin redaksjon, men jeg opplever fredagspilsen som et veldig tilfeldig fenomen. Individualismen har svekket tradisjonen, for i dag har alle sine egne kretser de beveger seg i. Men jeg er uenig i at det er det samme som at også den journalistiske identiteten er svekket. Identitet er jo noe som styrkes av kontraster, understreker Inderberg og tilføyer:
– Det er bare Klanen som har beholdt uniformen. Nei, alle tradisjoner har sin tid.
De unge tar over
Idet Inderberg konstaterer dette, raser en ung garde journalister inn på Verdensteatret. De kommer fra jobb eller vorspiel, og skjønner lite da de blir fortalt om «gamlingenes» avskaffelse av fredagspilsen noen timer tidligere på G.
– Vi tar fredagspils 4-5 ganger i uka vi, og jo flere som er med jo mer stas er det, flirer Tobias Stein Eilertsen og framholder at det så absolutt har sin funksjon å treffe kolleger ute etter jobb.
– Hverdagen på jobb er travel og preget av stort arbeidspress med krav om å levere. Da er det deilig å ta en liten tur ut etterpå, og mest avslappet blir det om du er i lag med kolleger, sier Tobias.
– Det er deilig å bare kunne prate litt skit og ha det artig sammen, utdyper Carina Hansen mens kollega Jørn Normann Pedersen minner om at fredagspilsen ikke bare handler om det.
– Man får jo faglig input også. Det gjelder bare å huske det dagen etter.
Med de oppsummerende visdomsordene i minne, er det bare å ta fatt på den lyse veien tilbake til hotellet – uten kredittkortet som jeg glemte i baren. Men en ny idé til en ny reportasje som kan være verdt å følge opp husket jeg neste dag:
«Hva skjer med lørdagspilsen?»
