Det er årets første skoledag for unge og håpefulle Oslo-borgere når vi møtes på en kafé i sentrum. Solen klarer så vidt å titte over takmønet, men nok til å treffe det lange lyse håret til pressegeneralen. Mannen alle ringer til når de mener en redaksjon har gjort noe galt.
– Jeg har ikke tenkt å si noe mer kritisk nå enn jeg har sagt tidligere, slår Per Edgar Kokkvold fast idet han setter seg ved bordet og bestiller fiskesuppe.
Og med det kunne man tro at det ikke ble noe intervju, bare en hyggelig lunsj.
– Jeg har dyp forakt for politikere i viktige verv som venter med å være kritiske til de er ute av vervene sine, sier Kokkvold og lar tankene fare mot Grete Knudsens boklansering.
– Det er altfor mange politikere som er opptatt av seg selv. De er kritiske først når de ikke blir gjenvalgt.
I løpet av de siste ukene, innimellom ferier på setra på Røros og i favorittlandet England, har generalsekretæren ryddet seg ut av kontoret. 30 stappfulle søppelsekker med papirer er båret til forbrenningsovnen.
Verden før og nå
Og så er det bøkene. De står i esker på gulvet bak skrivebordet. Der venter de på å bli med ham hjem til de nye bokhyllene svigersønnen har snekret.
Skrive skal han også. Køen av redaktører som ønsker Kokkvold som spaltist begynte å danne seg for en stund siden.
– Jeg har fått forespørsel fra et forlag om å skrive en bok. Jeg vet ikke hva jeg gjør ennå, men memoarer blir det neppe.
Verden var ikke bedre før, mener han. Kokkvold synes ikke man skal lengte tilbake til da journalister dyrket maktens salonger. Den gang partiene styrte pressen.
Selv om det hadde sine fordeler. Bedrev høyreavisene kritisk journalistikk på venstresidens folk, ville avisene deres svare med forsvarstaler og motangrep.
– I dag er nesten alle for eller imot, gjerne på en gang. Det er noe pressefolk bør tenke på at det er en belastning også for de aller sterkeste å bli utsatt for et slikt kjør. Det er et gode at pressen er politisk fargeblind. I hvert fall partipolitisk. Hvis man værer og i neste omgang oppdager maktmisbruk fra politikere eller maktmennesker, tar ikke pressen lenger særlig hensyn til hvor vedkommende befinner seg, med unntak av ens egne ledere. Direktør eller for den saks skyld redaktører.
Språk uten nyanser
Uansett mener presserefseren at mediene er bedre enn sitt rykte. At den bedriver selvkritikk, men kanskje ikke så ofte internt som man skulle ønske. Flere ganger i uken ringer journalister til Kokkvold for å gjøre ham oppmerksom på artikler de oppfatter som tvilsomme, og de er funnet hos konkurrenten.
Kokkvold er opptatt av språket. Det er en av grunnene til at han konsekvent ikke vil ha sitatsjekk. Han har rett og slett ikke tid til å rette på det han ville følt var nødvendig å ta tak i.
Det er behov for å skjerpe seg. Altfor ofte drukner nyansene og ender i overdrivelser. Han er selv omtalt som om han raser når han rynker pannen.
– Andre ord kan brukes, sier han, men det er ikke noe gøy å skrive om det normale. Så man spisser, og når artikkelen er skrevet, så spisses ingressen. Når så desken har fått den, spisser de og for sikkerhets skyld. Til sammen mister man perspektivet og skillet mellom det som er stort og det som er smått.
– Vi har en begrepsbruk som er helt annet enn andres, det tror jeg bidrar til å svekke troverdigheten vår.
Imøtegåelsen
Og så folkeskikken da. La folk få komme til orde. År etter år topper Vær varsom-plakatens punkt 4.14 bruddstatistikken. Og hvert år forsøker Kokkvold å oppfordre redaksjonen til å ta tak i problemet. I fjor sank antall brudd og 4.14 havnet på andreplass. I år vil den trone i ensom majestet, som en ubestridt seierherre på toppen igjen.
Som om ikke det var nok, bidrar 4.14-bruddene til mer enn en tredjedel av bruddene på punkt 3.2 om korrekte opplysninger og kritisk kildebruk.
– Hadde man vært nøyere på den samtidig imøtegåelsen retten, ville også fellelsene gått ned på 3.2.
– Hvor gøy er det at det er 4.14 som ligger på fellingstoppen år etter år?
– Det er ganske irriterende for det er et av de punktene hvor det er mulig å unngå fellelse. Da jeg laget veilederen for 4.14 sa jeg at om journalister leser denne, så vil de i stor grad unngå fellelser. Men det er ikke blitt sånn, derimot har klagerne blitt flinke til å lese den. Det er utmerket, for vi er jo til primært for klagerne. Men det er for sløvt.
– Men vi skal ikke dra for langt heller. Det er ikke ethvert angrep som utløser imøtegåelsesretten. Det gjelder etterprøvbare påstander. Du kan kalle meg en idiot uten at jeg har krav på imøtegåelse.
– Er ikke dette vanlig folkeskikk da?
– Jo, det er jo det. Og det blir aldri dårligere journalistikk av det.
På nett
Kokkvold forteller at selv om han neppe ville klart å leve uten papiravisene, er det likevel nettet han bruker mest tid på.
– Jeg var blant dem som fryktet det verste for journalistikken under nettets etablering, forteller han.
Internasjonalt spekulerte man om forfallet som aldri kom. I Norge, sier han, var det enkelte redaksjoner som ikke hadde tid til å sjekke og dobbeltsjekke saker i frykt for ikke å være først.
– Man måtte skynde seg. Litt lettbeint journalistikk er det blitt ut av det, men ikke den katastrofen mange fryktet og spådde.
– Det som opptar meg mer er kommersialiseringen av mediene. Det er ikke slik at dårlige tider betyr høy etisk moral og journalistisk kvalitet. I gode tider har man råd til å si nei, slik er det ikke i dårlige.
Not just another business
Gjennom de siste årene har Kokkvold rettet oppmerksomheten mot svekkelsen av skillet mellom marked og redaksjon. Og særlig det siste halvåret. Det er en kamp om medienes økonomi, sier han.
– I dårlige tider fristes mediene med en rekke påfunn hvor man forsøker å viske ut skillet mellom redaksjon og marked. Jeg ser man godtar ting man for tjue år siden ikke ville drømt om å akseptere.
Gjennom sine 25 år i PFU har han sagt at medier ikke er som andre bedrifter. De skal kunne utfordre og fornærme sitt publikum.
– Journalistikk er ingen meningsmåling. En presse som lever på meningsmålinger og leserundersøkelser er ikke stort bedre enn partipressen. Det er ikke bedre å være slave av sine lesere enn å være slave av sine partier. Pressen står for noe og har et samfunnsoppdrag. Det må vi ikke glemme.
Homogenisering
– Mediene blir mer og mer like. Det misliker jeg sterkt.
Selv om han er glad partipressen er avskaffet, håper Kokkvold at Norge på sikt ikke vil ha aviser uten et verdisyn. Det må være mulig, mener han, å kunne se forskjell på en høyre-avis og en venstreavis.
– Om alle går i samme spor i frykt for å tråkke noen på tærne, så har det demokratiske ordskiftet tapt. Derfor er pressestøtten så viktig for å opprettholde et mangfold.
– Dessuten mener jeg Norge trenger en ren høyreavis. DN er det til dels, selv om den er fylt opp av gamle ml-ere. Man trenger en ideologisk og verdiforankret høyreavis. Mangfoldet er det som utgjør demokratiet.
Han har i mange år gledet seg over New Statesman, Economist og Spectator. Så hvilken presse velger han om Norge og England settes opp mot hverandre?
– Hvem skal jeg fornærme nå? I Norge foretrekker jeg norsk presse.
En pensjonist krysser sitt spor
– Det høres ikke ut som om du er klar for pensjonstilværelsen?
– Nja, jeg er jo ikke ferdig med det livet som er levd. Personligheten er på et vis et resultat av hva man var, er og skal bli. Men jeg kommer aldri for eksempel til å angripe min etterfølger eller medier, sier han og flytter vekten fra sine skuldre til etterfølger Kjersti Løken Stavrum.
Mene noe vil han nok. Som sagt, køen av redaktører som vil ha ham som spaltist vokser. Uansett synes han det er dypt tragisk med gamle mennesker som dukker opp i alle sammenhenger og mener noe på bakgrunn av utdaterte kunnskaper.
Selv skal han leve. Nyte livet og se på kunst. Han skal begynne å gå turer med sin nye hund. I fjor kjøpte han en okse for slakt, men den stakk av. Mannevond som den var, ble den skutt. I år blir det griser, tror han.
– Men jeg føler meg ikke som pensjonist. Og gammel føler man seg først når en ser hvor gamle ens jevnaldrende er blitt.
