Rundt 70 frammøtte betalte mellom 50 og 100 kroner for å komme inn på juleavslutningen i Norsk Spiritualist Forening. Foto: Kathrine Geard
Rundt 70 frammøtte betalte mellom 50 og 100 kroner for å komme inn på juleavslutningen i Norsk Spiritualist Forening. Foto: Kathrine Geard

- Jeg ser en racerbil og en høy, slank mann

Hvordan skal mediene forholde seg til mennesker som hevder de snakker med dyr eller døde mennesker?

Publisert   Sist oppdatert

– Det setter jeg stor pris på.

En middelaldrende kvinne hikster fram ordene. Hun er nettopp fortalt at en slektning som døde av kreft ønsker å si unnskyld for at «ting ikke var så lett på slutten».

Les også: Kornsirkler på TV 2.

Oppskriftsmessig

To kvinner beskriver seg selv som medium og sier de snakker med døde mennesker som formidler budskapet. Seansen skjer fra scenen i den lysegrønnmalte festsalen på Bolteløkka skole. Det er kommet rundt 60 kvinner og ni menn til juleavslutningen i Norsk Spiritualist Forening. Med unntak av noen få rundt 20-årene er de fleste godt voksne.
Akkurat som øyenvitneskildringen som Stavanger Aftenblad-journalist Jan Zahl i høst ga fra showet til «synske» Lisa Williams, er det noen bom før jakten på den éne «utvalgte» oppskriftsmessig landes med et budskap fra den «døde».

– Jeg ser en racerbil og en høy, slank mann, sier mediumet.

Først er det ingen som rekker opp hånden for å signalisere at beskrivelsen passer for et avdødt familiemedlem, en slektning eller venn. Men etter litt pinlig stillhet melder det seg på en mann som har sunket ned i en stol bakerst i lokalet.

– Da jobber jeg videre med deg! lyder det fra scenen.

– Bilen har hvelvet rundt.

– Nei, det kan jeg ikke skjønne.

Mediumet tar et skritt tilbake.

– Det gikk hardt for seg.

– Det sier seg selv, sier mannsstemmen.

Mediumet inviterer kollegaen på scenen inn i «samtalen». Mannen i publikum sier at sjåføren var en venn av vedkommende da det fiskes etter relasjonen til avdøde.

– Han vil minne deg om de gode tidene. Vi avslutter der. Husk hvor moro dere hadde det sammen, konkluderes det fra scenen.

Nyreligiøsitet i mediene

Et søk i mediearkivet Atekst blant medier som har de første søkbare artiklene i 2004 eller tidligere, viser en jevn vekst i omtalen av fenomener som «klarsynte», «synske» og «healer» siden 1980. Fra 2006 til 2007 dobler den samlede bruken av «synsk» og «klarsynt» fra 116 omtaler til 237. Det var i 2007 prinsesse Märtha Louise opprettet sin engleskole sammen med en venninne. 

Året etter kom forfatter Ingar Sletten Kollens bok «Snåsamannen» om Joralf Gjerstads såkalte varme hender. Siden det har medieomtalen av de nevnte fenomenene holdt seg på et høyere nivå enn tidligere år, men har dalt noe igjen de siste to årene. 

Religionshistoriker Ingvild Sælid Gilhus ved Universitetet i Bergen sier den moderne nyreligiøsiteten har vokst fram jevnt og trutt siden 1960-tallet, men skutt fart siden 1990-årene. 

– Til tross for at tilhørigheten til folkekirken fortsatt er stor, er det religiøse monopolet med statskirken som autoritetsinstitusjon svekket. Du kan mene andre ting enn kirken, sier Gilhus.

Hun mener mediene i sterk grad har bidratt til fremveksten.

– For 30 eller 50 år siden hadde de religiøse institusjonene kontrollen. Det er radiogudstjenester, og fortsatt fjernsynsgudstjenester. Men programmer som «Åndenes makt» og «Den 6. sans» har flere seere. De er religiøse programmer som egentlig ikke har et religiøst utgangspunkt. 

Hofforgan

Professoren mener også mannen fra Snåsa har hatt stor betydning for folkelig religiøsitet, men understreker at han står innenfor statskirkens kristendom.

I en masteroppgave fra Universitetet i Oslo skriver Kareen Iversen at Gjerstad er et eksempel på at såkalte kloke selv kan bruke mediene til å forme sin karakter i ønsket retning.

Den tidligste medieomtalen om Snåsamannen skjedde i forbindelse med hans første fjernsynsopptreden på NRK julen 1992. Det var VG som under programomtalen beskrev Gjerstad som en «helbreder». Siden den gang er det lokale Trønder-Avisa som blant alle kilder i Atekst har skrevet mest om Gjerstad med sine 148 omtaler. Dagbladet er en god nummer to med 142 omtaler. VG har 102 omtaler mens Adresseavisen har 90.

– Dagbladet fungerer i stor grad som «hofforgan» for Snåsamannen og kjører en entydig positiv vinkling. Uansett om han har evner eller ikke, ville det være naturlig om de også åpnet for andre forklaringer. 

Det sier medieviter og forfatter av boka KonspiraNorge John Færseth. Senest nylig hadde Dagbladet som hovedoppslag at Gjerstad «raser mot healere og bløffmakere». Færseth mener tabloidens omtale har sammenheng med hvilket publikum avisen retter seg mot.

– Dagbladet skriver for et forholdsvis ungt, kvinnelig publikum som de nok regner med foretrekker lett stoff, sier Færseth.

Balanse

Sjefredaktør John Arne Markussen sier Dagbladet står sterkt blant kvinner, men at lesingen er jevnt fordelt mellom kjønnene. Han forklarer dekningen med at det er stor interesse for fenomenet.

– Vi merker åpenbart at det har appell. Fenomenet står sterkt i Norge, sier Markussen, som også viser til TVNorge-serien «Åndenes Makt», som starter innspillingen av sin tiende sesong i januar.

Redaktøren er uenig i at Dagbladet ikke har gransket Gjerstads evner kritisk.

– Jeg mener vi har hatt en balansert dekning. Snåsamannen har stor appell, men Dagbladets redaksjonelle linje er til de grader forankret i det rasjonelle. Du finner for eksempel ikke horoskop hos oss.

I tillegg til tabloidene trekker Færseth fram lokalaviser som eksponenter for alternative behandlingsformer, synske, dyretolker og overnaturlige fenomener.

Dyretolk og jording

Noen eksempler. En gruppe som kalte seg Norwegian Ghost Hunters fikk litt oppmerksomhet for noen år siden for å rykke ut til hus det spøkte i. De selverklærte etterforskerne bekreftet flere ganger at det skjedde mer enn hva som kunne forklares. «– Ja, her spøker det» fortalte Fredriksstad Blad 31. mars 2011. Flere medier fulgte imidlertid opp, datoen 1. april vel og merke.

Et annet fenomen som vekker medieinteresse er mennesker som kan snakke med dyr. I august ble en dyretolk presentert som en del av en serie om gründere på nettsiden til Moss Avis.

– Zara vet at dere elsker henne, hun vet også at dere ikke har planer om å utvide familien med det første, forteller tolken til eieren. Sistnevnte er også journalist i Moss Avis.

En samtale tar mellom en og to timer, og koster 700 kroner. Den kan også skje på avstand, ifølge dyretolkens nettsted. 

NRK Østfold fortalte i fjor om fenomenet «jording» som handler om på gå barbeint på våren. TV-kanalen hadde intervjuet to personer som kunne fortelle at mange av vestens sykdommer de siste 50 åra er kommet fordi vi har mistet den fysiske kontakten med jorda. Foruten en gratis e-bok om fenomenet selger bedriften de to står bak produkter som «jordingslaken» og «jordingsmatte», for henholdsvis 1.790 og 490 kroner. At de nevnte eksemplene er fra Østfold, er en tilfeldighet.

Vitenskapelige forklaringer

Verken John Færseth eller Gunnar Tjomlid, som står bak bloggen Saksynt, mener slike saker overhodet ikke fortjener medieomtale. Men begge etterspør mer kritisk journalistikk på feltet. Færseth mener det er den samlede positive dekningen av alternativfeltet som er problematisk.

– Jeg savner andre innfallsvinkler, men det finnes lite av det. Healere får stort sett positiv dekning, sier Færseth, og legger til når det gis plass til kritiske stemmer kommer disse stort sett fra kirkelig hold og fokuserer på at noe er i strid med kirkens lære, og ikke fra vitenskapen.

Han mener fenomenene lett slipper til på redaksjonell plass fordi det er etterspørsel etter dem, og fordi de er enkle å skrive om. 

– Skal du skrive skeptisk tenker pressen at det blir tørt og vanskelig. Man må for eksempel forklare hvorfor hjernen fungerer som den gjør, som at den leter etter mønstre. Jeg tror også mange journalister er usikre på hvor de skal henvende seg.

– Hva må mediene gjøre?

– Snakk med forskere og ha med vitenskapelige forklaringer. Spør hvorfor vi tror på fenomener som at healing fungerer. Folk liker populærvitenskap. Bare se på «Folkeopplysningen».

Unngå fantasisaken

Tjomlid er mest opptatt av at journalister må bli flinkere til å bruke hermetegn rundt beskrivelser som healer eller klarsynt. Eller omtale dem som selverklærte. Bloggeren mener journalistene også må inkludere kritiske spørsmål i artiklene.

– Samtidig er det todelt. Journalistene bør stille seg tre spørsmål for å finne ut om det er verdt å skrive om saken, sier Tjomlid, som også er aktuell med boka «Placeboeffekten».

Spørsmålene han viser til ble omtalt i et blogginnlegg under tittelen «Vær voksenplakaten», som også ble gjengitt på Journalisten.no. De tre spørsmålene er:

1) Høres det for godt ut til å være sant?

2) Bryter hendelsen/påstanden med naturlovene?

Dersom svaret på begge disse spørsmålene er «ja», mener Tjomlid sannsynligheten er 99,9 prosent for at det er det han kaller en fantasisak. Han erkjenner likevel at det skjer banebrytende ting som gjør at bevis må undersøkes. Derfor spør han til slutt:

3) Finnes det solide bevis?

Dersom du som journalist bryter med «plakaten» risikerer du å bli omtalt i det Tjomlid kaller «Pressens paranormale skammekrok» på bloggen med rundt 250.000 unike besøkende i måneden.

– Jeg var lei og begynte med «bloggdasking» av journalister som gjorde en dårlig jobb. Poenget var ikke å henge ut journalistene.

Skammekroken unngår du altså ved å følge rådene over. 

Har ytringsfrihet

Heller ikke generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund ser noen grunn til at mediene skal la være å omtale fenomener, selv om de ikke kan forklares vitenskapelig. Hun syns det bare skulle mangle at mediene omtaler fenomener som mange mennesker er opptatt av. Likevel ønker også hun seg mer undersøkende journalistikk på dyretolkere og andre som påberoper seg spesielle evner.

– Journalister må være bevisste sin egen rolle i dekningen av slike saker. Journalistikk er faktabasert i sin natur. Den er basert på hva man observerer, men også andres synspunkter og meninger, sier Stavrum.

– I hvilken grad bidrar mediene selv til interessen?

– Jeg har sansen for at pressen skal være kritisk og undersøkende til alt. Jeg syns ikke man skal legge igjen den rollen i møtet med det transcendentale.

Generalsekretæren deler synet hennes forgjenger ga uttrykk for i et intervju med fritanke.no for to år siden:

– Pressen har et klart ansvar for å opplyse, og da må de også ta med den vitenskapelige forklaringen hvis den finnes. Hvis ikke forsømmer de seg, sa Per Edgar Kokkvold.

– Også mennesker som hevder de snakker med dyr har ytringsfrihet. Men journalister skal være kritiske, sier Stavrum.

– Må man inn og teste alt for eksempel dyretolker hevder?

– Når sant skal sies gjør vi ikke det med alle andre kilder heller. Når en politiker presenterer en løsning for å gjøre skolen bedre venter vi ikke med å trykke den til den er testet.

Stavrum var redaktør for A-magasinet, som blant annet Journalisten i 2008 rettet kritikk mot for å skrive ukritisk om el-overfølsomhet. Stavrum er ikke uten videre enig i at el-allergi kommer i klasse med overnaturlige fenomener som dyretolkning, men står fast på at journalister må være kritiske.

Journalistkepsis

Fellesseansen i festsalen på Bolteløkka skole er slutt. For noen knappe minutter får de frammøtte tilbud om gratis «healing» og «reading», som samtale med en avdød heter på fagspråket.

Leder og talsperson André Kirsebom i spiritualistforeningen er opptatt av å formidle at kvelden var spesiell fordi publikummet angivelig skal ha vært vitne til både healing og kanalisering på scenen på samme tid.

Når det gjelder pressedekning legger han ikke skjul på at han ikke kan få for mye pressedekning. Han syns det er hyggelig med mediebesøk. Men journalistene må være ærlige om hensikten, understreker han.

– Det er ålreit når vi vet hva vi går inn i. Vi er ikke redd for kritiske spørsmål, og svarer så godt vi kan. Men pressen får fortelle om sin hensikt med å besøke oss. Vi har aldri sagt nei til noen.

Og om journalister er skeptiske til medium, kan vi bekrefte at skepsisen også går motsatt vei. Anita Adele Leyhla var en av de to som stod på scenen i festsalen.

– Jeg er skeptisk til journalister. Jeg forstår at de er skeptiske også, men jeg tror det handler om forventninger, sier hun.

Og viser til forskning fra 1960-tallet som skal underbygge at det uforklarlige skal være mulig.