Presseforbundets utkast til retningslinjer for ytringer fra medier, journalister og redaktører på Twitter, Facebook og tilsvarende sosiale arenaer, framstår som en løsning uten et problem. De kan legge en demper på åpenhet og innsnevre ytringsfriheten.
Dette er min mest pessimistiske reaksjon på forslaget som skal behandles av NPs styre 23. september. Den kan vise seg forhastet. Både styrevedtaket, og særlig praksis i PFU, vil avgjøre virkningen.
Forslaget går i korte trekk ut på at tweets og statusmeldinger/kommentarer på Facebook kan klagebehandles i PFU, også når de er personlige ytringer. Se faktaboks i høyre spalte.
Lang skygge
Innstillingens “gråsone” gjør at det vil herske stor usikkerhet om hvem som befinner seg under skyggen av en mulig klagebehandling for ytringer i sosiale medier. Det er problematisk både for fornærmede, og for ytrer, og svært ulikt tilstanden som gjelder på redaksjonelle plattformer.
Dermed gir det også stort rom for skjønn i PFU. Usikkerheten og skjønnsrommet, peker i retning av økt vilkårlighet. Det er en kritikk som mange i mediene og på motsatt side allerede føler er dekkende for deler av klagebehandlingen.
Vedtekter
PFUs vedtekter avgrenser hva som kan klages til de redaktørstyrte medienes selvdømmeordning. Paragraf 1 definerer det som innhold og arbeidsmetoder i “trykt presse, nettpublikasjoner, radio og fjernsyn”.
Generalsekretær Per Edgar Kokkvold har gjort det klart at han ikke vil endre vedtektene. Likevel åpner innstillingen for at personlige ytringer fra journalister og redaktører i sosiale medier, kan gi grunnlag for klagebehandling.
Å inkludere FB-profilene og Twitter-kontiene til mange tusen norske journalister og i definisjonen av medier som kan være behandlingsverdige i FPU, er innstillingens mest radikale forslag.
Behov?
For journalister som er frimodige på sosiale medier, kan det bli oppfattet som en advarsel. Trengs en slik?
Jeg følger rundt 1.000 på Twitter, og må tilstå at mange av dem jobber i medier. Der har jeg sett en rekke meldinger jeg opplevde som tåpelige, usaklige eller frekke.
Men jeg kan ikke huske at jeg tenkte: Denne burde vært fordømt av en klageinstans.
Det kan skyldes at terskelen min er for høy, eller at jeg ikke har forstått hvilke ytringer Presseforbundet vil advare mot. I siste fall, mener jeg skylden må fordeles mellom meg og de fem som forfattet innstillingen.
Kostnad
Som redaktør på mediefeltet, faller jeg selv inn under definisjonen av hvem som kan vurderes klagebehandlet. Det er gode grunner for å inkludere redaktører, siden vi har ansvar for hele publikasjonens innhold og samtidig utøver makt. Men også i denne lille gruppa, vil økt forsiktighet ha en kostnadsside.
De som leser forslaget slik jeg gjør, kan forsøke å tilpasse seg det nye etiske landskapet. Det kan man gjøre ved å renske alle hentydninger til arbeidsgiver fra profilen sin. Nedsiden er at det reduserer åpen- og ærligheten om hvem man er.
Det hjelper også å understreke at man ytrer seg personlig/privat, men det gir ingen garanti. Dersom man ikke vil belaste arbeidsgiveren og sitt ansettelsesforhold med en sosial ytring som fører til klagesak, er det tryggest å ytre seg forsiktigere i framtida.
Jeg er ganske sikker på at det blir følgen. Slik jeg kjenner kollegers ytringer i sosiale medier, er behovet for en slik selvsensur lite. Derfor kan det se ut som om NP har funnet en løsning uten et problem.
Frimodighet
Det er også et tankekors at veldig mange både har glede og nytte av nettopp å være personlige på SoMe. Der lufter du uferdige tanker, stiller freidige spørsmål, erter og undersøker. Og du snakker med venner på et sted der flere kan høre dere.
Presseforbundet har opplagt ikke ønsket å begrense denne frimodigheten. Men utydeligheten, kombinert med grunnleggende maktforhold i arbeidslivet, kan gi den virkningen.
Åpenhet
Komiteens innstilling lar det også stå åpent om det er ytreren eller mediet som kan klages og felles for påstander/synspunkter fremmet på enkeltpersoners profiler i sosiale medier.
Man antyder at VG kunne klages hvis VGNettJarle ikke hadde endret navn til JarleBrenna på Twitter, dersom han hadde sagt noe upassende og hvis VGs redaktør har oppfordret sine ansatte til å bruke sosiale medier. Men det er uklart om også Dag og Tid kan klages for Jon Hustads ytringer på Facebook, som bare når en engere krets.
Klagemuligheten er ifølge instillingen størst hvis ytringen framstår som en “forlengelse” av publisitsisk virksomhet. Det kan gjelde der en redaktør eller skribent forklarer et journalistisk valg, svarer på kritikk eller kommenterer en reaksjon.
Fordelen med disse ytringene, er at de skaper mye større åpenhet om medienes valg enn vi hadde før nettet endret så mye. De bør ikke erstattes med pr-meldinger om at en ny sak er publisert på nettavisa. Slik tenker kanskje noen medieeiere om sosiale mediers verdi, men det er kortsynt.
Jeg tror Presseforbundet vil gjøre klokt i å gjøre rammene for hvem og hva som kan klagebehandles, mye, mye tydeligere.
