Nå i adventstiden er det etterhvert blitt vanlig med nyhetsartikler som advarer mot uvettig og uforsvarlig bruk av alkohol i ulike sammenhenger.
Problematikken er utvilsomt reell og viktig å rette oppmerksomhet mot, men man skulle likevel (eller nettopp derfor) ønske at bruken av statistikk for å fremføre dette budskapet var noe mer edruelig.
1. desember meldte NRK at
«Tre av ti har drukket seg beruset sammen med barna
Organisasjonen Av og til ber foreldre være bevisst på alkoholkonsumet sitt når vi nå nærmer oss jul. En ny undersøkelse viser at hver tredje voksne har vært beruset sammen med barna.»
Lenger nede i artikkelen presiseres det (min uth. og tilføyelser) at det er «tre av ti foreldre [til barn under 18 år] [som oppgir] at de har drukket seg beruset sammen med barna«, og altså ikke 30% av alle voksne.
Det som imidlertid ikke presiseres noe sted, er at spørsmålstillingen ikke er knyttet til egne barn, slik NRKs artikkel klart impliserer. Man har kun spurt om respondenten selv har vært beruset i situasjoner der det har vært barn til stede. Dette vil altså inkludere f.eks. et familieselskap der andre barn er stede, men der respondentenes egne barn er hjemme i eget hus, eller ute sammen med venner, eller har gått og lagt seg.
Det er riktig som «Av og til» påpeker at barn kan oppleve det som utrygt og negativt også når andre voksne er beruset. Men det er likevel en vesensforskjell mellom dette og at barnets egne foreldre er beruset – og det er den sistnevnte vinklingen som er klart dominerende i artikkelen, f.eks. når «Av og til»s leder Kari Randen siteres på at «Mange blir redde og føler at de må ta ansvar og vise omsorg for foreldrene».
Og det som heller ikke presiseres i NRK-artikkelen er at spørsmålet er stilt uten noen som helst tidsavgrensning. I prinsippet skal du svare «Ja» på spørsmålet dersom du noen gang i ditt liv har vært beruset med barn til stede.
Dette betyr også at selv om man kun har spurt barneforeldre, så vil man – hvis spørsmålet oppfattes bokstavelig – også få «Ja»-svar fra de som utelukkende har vært beruset i slike situasjoner før de selv fikk barn.
Kommentaren er opprinnelig publisert på Doremus’ blogg
De fleste vil trolig tolke inn en viss fornuftig avgrensning i spørsmålet, men det er fortsatt viktig å være oppmerksom på at «Ja»-andelen kan omfatte alle som har vært slik beruset én eneste gang, over en periode på kanskje 10-20 år.
Én beruset person observeres ofte av flere
Artikkelen siterer også Randen på at hun tror folk underrapporterer slik beruselse, og at det faktiske tallet er betydelig høyere. Dette underbygges slik:
«I den samme undersøkelsen svarer hele 40 prosent at de har opplevd at andre foreldre har vært fulle sammen med barna.»
Men som nevnt i tidligere artikler, er spørsmål av typen «Har du opplevd/sett/hørt om noen som ____» fundamentalt uegnet til å måle den faktiske forekomsten av et fenomen. For å illustrere det enkelt: Tenk deg et familieselskap der fem ulike foreldrepar er til stede, og at én av disse personene drikker seg beruset. Hvis så alle 10 deltagerne skal svare på dette skjemaet (og svarer sannferdig) vil bare 1 av 10 svare at hen selv har vært beruset, mens 10 av 10 vil si at de har observert dette hos andre.
At bare 40% sier at de noen gang har observert andre berusede foreldre med barn til stede, tyder snarere på av dette er et temmelig begrenset fenomen – i hvert fall i situasjoner der andre foreldre er til stede og kan observere beruselsen.
Interessert i mediekritikk? Følg Journalisten på Facebook og få flere kommentarer i strømmen din!
40%…men av hva?
Et par uker senere brakte NRK en ny artikkel innenfor samme tematikk, denne gangen basert på en rapport fra rusfeltets samarbeidsorgan Actis, om alkoholbruk og -erfaringer i jobbsammenheng.
Et av funnene som trekkes frem (både i front-ingress og i første avsnitt av brødteksten) er at «Nær halvparten av vårt alkoholforbruk skjer i jobbsammenheng«. Også Actis’ egen pressemelding fremhever i første linje at «Om lag 40 prosent av all alkohol vi drikker, drikkes i forbindelse med jobb«, og bruker samme fakta som tittel i sin Twitter-deling av nyheten.
Det er imidlertid ikke riktig når NRK skriver at «[Denne] undersøkelsen viser at 40 prosent av alkoholbruken skjer i jobbsammenheng». Som Actis skriver tydelig i selve notatet, baserer dette seg på en studie fra 2001 om «Rusvaner blant ansatte i norsk privat arbeidsliv«.
Men der både Actis og NRK bruker dette tallet uten noe mer om og men, er studiens forfattere tydelige på at deres funn har et klart begrenset anvendelsesområde.
Ekstrapolere, generalisere, konkludere
For det første, påpeker de, har de valgt å gå bredere til verks enn de fleste slike undersøkelser, noe som har den ulempen at de har endt opp en svarprosent på bare 34% (under halvparten av hva man gjerne ser ved de mer spissede undersøkelsene). Og derfor:
«Men med en så lav svarprosent, må man være varsom med å trekke for vidtrekkende konklusjoner av undersøkelsen.»
For det andre – som det uttrykkelig fremgår av prosjektets tittel – har man kun spurt ansatte i privat næringsliv (nærmere bestemt innenfor bestemte undergrupper av private bedrifter). Disse gruppene utgjør bare drøyt 50% av den totale arbeidsstyrken, og forfatterne er igjen tydelige på at resultatene må tolkes og anvendes i lys av dette:
I det offentlige arbeidslivet er det kvinnene som er i klart flertall, med en andel på 68 %. Siden rusmiddelbruken tradisjonelt har vært svært forskjellig for kvinner og menn, må vi ta hensyn til denne store forskjellen mellom privat og offentlig arbeidsliv og ikke automatisk generalisere fra privat arbeidsliv til arbeidslivet totalt.
I tillegg til kjønnsfordelings-aspektet, er det også åpenbart rom for at det kan være forskjellige drikkekulturer på offentlige kontra private arbeidsplasser, slik at sistnevnte ikke er representative for det totale arbeidslivet.
Noen har ingen mulighet til å drikke på noen jobb
Neste problem med Actis’ bruk av tallene er at studien utelukkende har målt alkoholbruk-fordelingen blant dem som faktisk har en jobb der de har anledning til «jobbrelatert alkoholforbruk». (Her kan det forøvrig nevnes at Actis lister opp «julebord, sommerfest, seminar, for å feire en kontrakt eller et jubileum» som eksempler på «drikking i forbindelse med jobb» – men unnlater å nevne at tallet også inkluderer sosialt samvær med kolleger, selv når det skjer fullstendig utenfor arbeidsplassens regi. Her er NRK mer presise, når de inkluderer «lønningspils» i sine eksempler.)
For alle som jobber som enkeltmannsforetak, frilansere eller på andre måter ikke har et formelt ansettelsesforhold til en bedrift, vil trolig tallene være helt annerledes (selv om også disse potensielt vil kunne ha et visst jobbrelatert alkoholforbruk hvis de deltar på seminarer e.l.).
Og i tillegg til det igjen kommer alle de personene som ikke har noen jobb overhodet, og som derfor pr. definisjon har 100% av sitt alkoholforbruk på fritiden. Dette gjelder studenter, arbeidsledige, hjemmeværende, pensjonister, diverse trygdede, og alle andre som på ulike måter ikke er i arbeid. Når vi legger til alkoholforbruket til alle disse personene i «fritids»-vektskålen, er det åpenbart at ‘jobbdrikkingens’ andel av totalforbruket (som Actis eksplisitt påberoper seg å måle) blir mye, mye lavere enn 43%.
Fordeling i en hverdagslig uke
Det kan også tilføyes at studien har målt jobb/fritid-fordelingen ved å spørre respondentene om deres forbruk i de to situasjonene over de siste to ukene. Det fremgår ikke av rapporten når på året undersøkelsen ble gjennomført, men den har formodentlig blitt tatt opp i det som antas å være en ‘typisk’ arbeidsuke.
Dette betyr igjen at resultatene forteller hvor drikkingen fordeler seg ’til hverdags’, men at alt forbruk i ferier ikke er tatt med. Siden feriedrikkingen både vil være 100% fritidsrelatert og ofte også høyere enn fritidsdrikking resten av året, vil dette åpenbart trekke fritidsandelen for året som helhet ytterligere ned (selv om det selvsagt er mulig at disse få ukene ikke er nok til å gjøre betydelige utslag).
Oppsummert
Jeg er i utgangspunktet litt undrende til hvorfor Actis egentlig valgte å fronte akkurat dette tallet så høyt. Hvis (slik de skriver i sitt notat) mange arbeidstakere mener at det er (for) mye drikking, beruselse og drikkepress i jobbsammenheng, så burde dette være relevant helt uavhengig av hvor stor andel av drikkingen som foregår på jobb.
Men når de først valgte å trekke frem dette tallet, så blir det kategorisk feilaktig å presentere det som andel av det totale alkoholforbruket for hele befolkningen, når realiteten er at man kun har studert én avgrenset gruppe av arbeidstagere, innenfor avgrensede tidsperioder, med en svarprosent som gir grunn til forsiktighet.
Og selv om jeg har sett langt verre eksempler, så opplever jeg tallet «40 prosent av all alkohol vi drikker, drikkes i forbindelse med jobb» som såpass overraskende og oppsiktsvekkende at både Actis og NRK selv burde sett behovet for å gå en ekstra runde for å dobbeltsjekke hva dette tallet faktisk representerer.
Les også: Men hva var egentlig spørsmålet om foreldres alkoholvaner?
