Trenger vi fremdeles papiravisa? Og blir vi dummere av å lese nettaviser og å surfe rundt i Google?

– Man behøver ikke å være redd for fjernsynet, sa landsfader Einar Gerhardsen da NRK åpnet sine første fjernsynssendinger i 1960. Kronprins Olav på sin side strevde så mye med å uttale Norsk Rikskringkasting for åpnet at han han like gjerne sløyfet ordet og skyndet på å erklære fjernsynet for åpnet. Det var en annen tid, og man fryktet med en viss rett den nye teknologien, slik mange fryktet radioen og automobilen da den kom. I dag blåser vi blasert av denne modernitetsangst. Men den nye verdensveven som inntok oss for tyve år siden forandret nordmannen og nordkvinnen, spørsmålet er bare om det var til et bedre?

Fjernsynet kom til å endre politisk debatt, slik det kom til å endre vårt forhold til oss selv og våre omgivelser. Det samme gjør også internettet. Dett endrer også den menneskelige hjernen. For alle nye erfaringer, og tapet av gamle, setter spor og sletter i hjernen. Londons cab-sjåfører som har lang tid bak rattet i storbytrafikken, har langt større hippocampus enn oss som kjører ved hjelp av GPS. Hippocampus er en ganske nyttig struktur, den sitter i baknedre del av hjernen og er sentral for hukommelse og romlig forståelse. Men hva skal man med en stor posterior hippocampus når man har GPS? Blir man så dummere av internett, slik teknologipessimisten Nicholas Carr hevder i bestselgeren, «The Shallows»?

Svaret er både ja og nei. Hjerneforskning viser som antydet at det en ikke bruker i hodet når en bruker Google, taper man. – Cells who do not fire do not wire, heter det i hjerneforskningsterminologi. Når hjernen lærer seg å bli matet på samme måte som nettet gjør det, altså at det er free lunch så lenge du betaler for wifi-en, så blir evnen til andre operasjoner svekket. Så kan man selvsagt argumentere for at vi gjennom nettet får tilgang til erfaringer som vi ellers ikke hadde hatt, og at vi på den måten blir mer kunnskapsrike. Tja. Faren er jo at informasjonsmengden blir så stor at hjernen ikke klarer å håndtere den. En leserbrevskribent kunne torsdag 23. august 2018 en skjellsettende erkjennelse i en lokalavis, som dersom den var sann er en verdenssensasjon. – Bevisstheten sitter i hjernebarken. Dernest føyde han til at av jord skal vi igjen oppstå. Sitatene ble uthevet av desken i avisa. Kant og Moser er bare så 2014 altså.

– Hjernens eneste oppgave er å regulere temperaturen i kroppen, hevdet Aristoteles den gang sjelen lå i brystet og ikke i hodet. Nei, hjernens oppgave er å tjene overlevelsen, å fange mat og å unngå farer, og sjelen er mellom linjene i boka. Det har da dr. Relling vist oss. Derfor er vi konstruert til å være oppmerksomme på ting som foregår rundt oss. Men forsøk for eksempel å lese en artikkel på internett, hvor mye fanger hjernen da, og hva? Før du kommer to avsnitt ned i historien, har det poppet opp et par annonser, og det er kommet en tre, syv mails i innboksen din. Av og til så eskorteres artikkelen av en støyende podkast. Det tar naturligvis oppmerksomhet. Da er det ikke sikkert du husker hva du nettopp har lest. Fordi hjernen krever mye energi for å arbeide, vil all informasjon som krever oppmerksomhet gjøre at du får vansker med å konsentrere deg om det du skal konsentrere deg om. Noen blir også veldig urolige av flimmeret på skjermen, slik den uforutsigbare pendelen bragte Pavlovs hund til sammenbrudd. Faren for å utvikle ren nevrologisk nihilisme er altså til stede. Hjernen blir som teflon, ingenting fester seg.

Noen hevder likevel hardnakket at vi ble mer empatiske av Gutenberg og Google, fordi vi da fikk tilgang til nye erfaringer om det menneskelige, og at menneskerettighetene er et uttrykk for nettopp det. Nu vel, the news is not all good. Det er ingen ting som viser at mennesker i skriftkulturer er bedre enn mennesker som har sparsomt med skrifttegn å kommunisere med. Tenk bare på Holocaust og jødeutryddelsene, tenk på T4-prosjektet i Tyskland som tok sikte på å utrydde alle psykisk syke. Alt dette sprang ut fra det ledende landet i Europa på den tiden, Tyskland, et land som hadde fostret Goethe og Schiller, de store vitenskapsmenn, og de store komponistene, og altså innehadde en høy grad av skriftlighet og abstraksjon. Før andre verdenskrig var tysk et ledende språk, de mest kjente vitenskapelige tidsskrifter ble trykket på tysk. I dag er det engelsk og amerikansk som gjelder. Det kom med sigarettene etter krigen. Men lenge før Google!

– Man behøver ikke å være redd for fjernsynet, sa landsfader Einar Gerhardsen til de som fryktet den nye teknologi da NRK åpnet sine første fjernsynssendinger i 1960 og møblerte de tusener av stuer i Norge i en halvsirkel rundt orakelet fra Marienlyst. I grunnen er derfor et aldri så lite paradoks at jeg som tror så lite den humaniserende effekten av ny teknologi, setter meg til å skrive en teknologikritisk tekst ved hjelp av nettopp ny teknologi. Men Einar Gerhardsen ante nok ikke hvor nostalgisk jeg kan bli av gamle svart-hvitt sendinger med Sverre M. Fjelstad! Skada? Jo, en del. Mer enn det Gerhardsen kunne se for seg i 1960.