Terje Angelshaug. Foto: Martin Huseby Jensen
Terje Angelshaug. Foto: Martin Huseby Jensen

Døden i pressefotografiet

KOMMENTAR: Skjellsettende bilder fra Utøya var tabu i Norge. Terje Angelshaug har spurt den svenske fotografen hva han tenker om dem.

Publisert Sist oppdatert

Den svenske pressefotografen Paul Hansen har vunnet førstepris i konkurransen World Press Photo. Premiebildet som er publisert her, viser et gravfølge i Gaza der fortvilte palestinere følger to smågutter, drept av Israel, til graven. Bildet er sterkt og får neppe samme kritikk som Hansens landsmann Niclas Hammarström opplevde da han vant andre pris i samme konkurranse for ett år siden. Men den gang var ikke terrorofrene fotografen viste verden palestinske småbarn, men norske ungdommer.

Hammarstrøms bilder ble stemplet som spekulative, uetiske, dårlige, ja, til og med unødvendige – av norske fotografer.

At lederen for gruppen av etterlatte angrep bildene, er forståelig. At AUFs advokat oppfordret World Press Photo til å slette bildene fra sine nettsider, er også til å begripe, men den voldsomme kritikken fra enkelte pressefotografer, er vanskeligere å fatte. Den bunner neppe i en grunnleggende uenighet om hva jobben som pressefotograf går ut på. Langt mer sannsynlig er det at terroren den 22. juli 2011 var så overveldende også for mange pressefolk at de hadde problemer med å forbli i rollen som observatør og sannhetssøkende rapportør. TV 2 har i sin oppsummering erkjent at dekningen av terroren ble påvirket av at journalister var sterkt berørt av hendelsene de skulle dekke. Sannheten ble denne gang for brutal, grusom og nær. Angrepene på Hammarstrøms bilder må forstås på denne bakgrunnen.

Av alle påstander norske pressefotografer kom med om bildene hans, er den mest absurde at de skulle være “unødvendige”. Vinneren av Årets Bilde 2011, Tommy Ellingsen i Stavanger Aftenblad, fanget på glimrende vis det møtet mellom Jens Stoltenberg og Eskild Pedersen i kveldingen 22. juli. Prisvinneren har likevel sagt klart ifra om at den viktigste dokumentasjonen av terroren på Utøya, har ikke han, men Niclas Hammarström levert.

Bildene er de viktigste knaggene vi henger vår hukommelse på. Hvilke bilder har vi fra 22. juli? Hvilke bilder har kraft i seg til å fortelle historien om 10, 20 100 år? Hammarströms er utvilsomt blant disse. Som verdens eneste pressefotograf ved åstedet denne forferdelige dagen, har han gjort seg fortjent til all den heder han kan få.

Selv om Hammarström er blitt heftig kritisert i flere norske medier, har han sluppet lite til orde selv. Da jeg tok kontakt med ham tidligere i år, var han nettopp kommet tilbake fra oppdrag i Syria. Han hadde vært vitne til grusomheter der, men inntrykkene fra Utøya sitter hardere i. Jeg ba ham fortelle om jobben han gjorde den gang:

«Jeg var i Stockholm da bomben gikk av i regjeringskvartalet i Oslo. Noen kolleger fra Aftonbladet satte seg på første fly vestover, men før vi kom frem til Oslo, hørte vi om skyting på Utøya og satte umiddelbart kursen dit. For å unngå køer kjørte vi ikke innom Oslo. Da vi nærmet oss Tyrifjorden, ble vi stoppet av politiet, men fant en sidevei og fulgte den. Der møtte vi en mann med hund. Han fortalte oss hvor vi kunne få tak i båt. Den fant vi ved Sundvollen Hotel. Så kjørte vi mot Utøya, en reporter, en web-journalist og jeg. Det tok oss 30-40 minutter. Ettermiddagen var regntung, alt var grått. Utøya vokste langsomt som en svart klump foran oss.

Da vi kom nær, så vi noen fargeklatter i vannkanten. Først trodde vi det var klær, men oppdaget at det var døde mennesker, unge mennesker. Alle var skutt i hodet. Over øyen svevde et helikopter med en skarpskytter klar i døråpningen. Situasjonen var helt uvirkelig. Det var som å havne i en Hollywood-film.

Jeg begynte å fotografere. Terroren i Norge var en verdensnyhet. Jeg så det som en viktig oppgave å dokumentere hva som hadde skjedd. Det er det vi pressefotografer gjør over hele verden, men at dette hadde skjedd i Norge gjorde opplevelsen veldig spesiell og svært sterk. Vi kjørte rundt Utøya tre ganger.

Vi gikk selvsagt aldri på land. Vi så omkring 20 døde ungdommer. De som kritiserer billedkvaliteten  bør huske at jeg satt låst i en båt og jobbet med samme objektiv hele tiden. Det viktigste var å få tatt bilder som fortalte hva som hadde skjedd på Utøya Etter en time ble vi jaget vekk av politiet. Da jeg gikk gjennom bildene, forsøkte jeg å finne bilder som viste ofrene respekt, som ga dem en verdighet. Mange av fotoene kan aldri publiseres.

Av bildene jeg sendte til Aftonbladet den kvelden, mener jeg at det fra pumpehuset ikke ivaretar ofrene så godt som jeg gjerne ville. Når jeg likevel tok det med i bildeserien, er det fordi bildet viser hvor kaldt og kynisk terroristen opptrådte. Vi ser hvordan forsvarsløse ungdommer har forsøkt å gjemme seg bak hverandre, men terroristen gikk bort til hver enkelt og henrettet dem. Så jævlig var det.

Aftonbladet var forsiktige i bruken av bildene fordi Norge er et naboland og båndene mellom oss er sterke. Derfor ble dekningen av terroren 22. juli enormt forskjellig fra det vi viser av terrorhandlinger fra andre deler av verden. Utøya er det vanskeligste jeg har gjort, men jeg står for det. Det er dette som er jobben min, å ta bilder, å dokumentere, å fortelle hva som skjer, for dagen i dag og for ettertiden. Jeg håper nordmenn flest vil godta bildene mine etter hvert. “

Vektige ord fra Hammarström. som ennå ikke er blitt invitert til noen debatt i Norge om dekningen av Utøya og sine egne erfaringer fra jobben den tunge ettermiddagen. Det er i seg selv ganske oppsiktvekkende.

Hammarströms håp om at holdningen til bildene hans vil forandre seg over tid, fikk ny næring da et  norsk lærebokforlag kontaktet billedbyrået hans for å kjøpe bilder fra Utøya. Norsk presse har etter hvert også brukt noen av bildene, men ikke de sterkeste og beste. Tradisjonelt skal man ikke ta bilder av døde nordmenn, men grenser flyttes. Den siste dokumentaren om 22. juli fra NRK viste gjenopplivningsforsøk på en død i regjeringskvartalet. Før eller siden vil også Hammarströms bilder bli akseptert som viktige og helt nødvendige deler av den offentlige historien om terroren som må leve lenge etter at vi som opplevde den, er borte.