PFU fortsetter den positive trenden fra desembermøtet. Til tross for at leder Odd Isungset inntok en hårreisende posisjon i en viktig sak, leverte PFU-sekretariatet og utvalget som helhet gode prestasjoner i den web-tv-overførte delen av januarmøtet som gikk av stabelen i går.
Saken som ble imøtesett med størst interesse var Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) mot NRK Spekter. Det sentrale klagepunktet var at ikke representanter for reindriftsnæringen på noe vis fikk imøtegå en rekke meget sterke beskyldninger mot næringen.
Viktig grensetrekning
I tv-programmet ble Reindriftsforvaltningen, statens forvaltningsorgan i saker som angår reindrift, sluppet til orde. Det ble også landbruksministeren og en representant for Norske Samers Riksforbund. Til tross for ingen av disse representerer reindriftssamene, som ifølge PFU-nestleder Hilde Haugsgjerd ble fremstilt i et ”dødelig” lys, hevdet NRK hardnakket i sine tilsvar at rette personer hadde fått imøtegå påstandene.
Sakens kjerne dreide seg altså om hvem som har imøtegåelsesrett når sterke beskyldninger rettes mot en hel næring.
Sett fra et kildeståsted er det gledelig at PFU-sekretariatet i sin forhåndsinnstilling konkluderte med at NRK begikk et presseetisk overtramp når ingen fra selve næringen fikk ta til motmæle mot de til dels meget grove anklagene. Og like gledelig er det selvsagt at et klart flertall i utvalget etter en grundig og interessant presseetisk debatt kom til at dette var riktig.
Hvis den for profesjonelle kilder helt avgjørende presseetiske regelen om samtidig imøtegåelse (4.14 i Vær Varsom-plakaten) ha en betydning, må det være slik at det er den beskyldningene rettes mot, som har rett til å imøtegå dem.
PFU-kritikk av NRK
Også i sak 260/09, Einar Baardsen mot NRK Dagsrevyen, kunne publikum glede seg over PFU-medlemmenes gode refleksjoner rundt spørsmål som ikke var like åpenbare som de utgangspunktet kanskje fremstod som.
Viktigste klagepunkt var at NRK i en innannonsering feilaktig påstod at John Arne Riise i retten hadde sagt at Baardsen hadde rundlurt ham. Riise hadde ganske riktig sagt dette, men bare til journalister utenfor rettssalen, ikke i selve retten.
Denne mangelen på korrekthet førte til at utvalget fulgte PFU-sekretariatets innstilling, og landet på ”kritikk”, mellomløsningen som for alle praktiske formål må sees som en seier for klager (NRK må blant annet lese opp PFUs uttalelse i relevant sendetid og fjerne eller merke eventuelle saker på NRK.no).
Statskanalen en presseetisk versting
Én felling og én kritikk er resultatet for NRK etter årets første PFU-møte. Og på februarmøtet kommer DnB NORs ”Cayman-klage” mot NRK Brennpunkt opp. Det kan dermed gå mot et nytt dystert presseetisk år for den lisensfinansierte mediekjempen.
I 2009 ble NRK felt fem ganger og fikk én kritikk. Vi som leser NRKs tilsvar i klagesaker er ikke forbauset over at NRK stadig blir felt for maktmisbruk og presseetiske overtramp. Mange av disse er nemlig så usakelige og så spekket med syltynn argumentasjon at man griper seg i å lure på hva slags folk det er som får seg til å skrive slikt. Og alltid blånektes det på at man har gjort noen som helst feil overhodet.
I sak 049/09 uttalte PFU følgende: ”Utvalget er derfor sterkt uenig når NRK mener retten til samtidig imøtegåelse i dette tilfellet er fullgodt ivaretatt.” NRK, som benektet hele veien at feil var begått, ble i denne saken felt så det sang for brudd på hele tre VVP-regler.
Fra PFU-hold klages det til tider over at klagere produserer så mange sakspapirer. Faktum er at presseorganers konsekvente blånekting av at feil er blitt begått, og deres profesjonelle advokaters mange prokuratorknep i tilsvarene for å unngå å bli felt, er hovedårsaken til at man som klager presses til å legge ned en maksimalt god og grundig jobb i klagen.
NRK-advokatens vankunnskap
Jon Wessel-Aas skrev følgende på Twitter i desember i fjor: ”den enkelte «vinner» jo ingenting ved fellende uttalelse, annet enn håp om at tilsv feil ikke begå igjen”.
Det er oppsiktsvekkende at NRKs advokat, som er engasjert i klagesaker mot NRK, ikke innser hvor særdeles verdifull en PFU-fellelse er for den som er blitt rammet av pressens maktmisbruk. Dette er jo i praksis for de aller fleste eneste måte å få en viss oppreisning på. Ikke desto mindre tvitret Wessel-Aas også følgende: ”Jeg oppfatter ikke at PFU har noen rolle mht rettssikkerhet. PFU uttaler seg om, og rettleder media i, god presseskikk”. Tro om NRK-advokatens holdning reflekterer den betydning NRK (og enkelte andre presseorganer, som for eksempel TV 2 med ni fellinger i 2009) tillegger PFU?
MÅNEDENS TERNINGKAST
(Vurdert ut fra behandlingen av tre web-tv-overførte saker på januarmøtet)
Hilde Haugsgjerd: 6. Haugsgjerd hadde åpenbart satt seg meget godt inn i de tre klagesakene, og fremstod alt i alt som den mest konsise og prinsipielle av PFU’erne. Innleggene hennes var krystallklare og velformulerte, og både i reindriftssamesaken og i Riise-saken ryddet hun effektivt opp etter mer svevende innlegg fra enkelte av de andre. Hun imponerte også stort da hun satte Odd Isungset kontant på plass i reindriftssamesaken, og avviste hans iherdige forsøk på å få utvalget med på en ”samlet vurdering”, dvs. frifinnelse av NRK. Det er ganske utrolig at et PFU-medlem kan fremstå på så diametralt forskjellig vis som Haugsgjerd gjorde på henholdsvis november- og januarmøtet. At hun hadde ”fri” på desembermøtet, gjorde henne tydeligvis godt.
Odd Isungset: 1. Isungset er en OK møteleder og styrer sakene i havn med sikker, om enn noe kald hånd. Men det var nesten ikke så man trodde sine egne ører da han prøvde å få utvalget med seg på å snu sekretariatets innstilling til konklusjon i reindriftssamesaken, og frikjenne NRK. I motsetning til alle de andre av de oppgående PFU-medlemmene, kom han til at det ikke gjorde noe at ikke representanter for reindriftsnæringen fikk imøtegå de grove beskyldningene. Isungset har vært PFU-medlem siden 1999, PFU-leder siden 2004. Hvordan en så erfaren PFU-mann kunne innta et så åpenbart galt standpunkt, og kjempe så hardt for dette, er vanskelig å forstå. I et litt desperat og innbitt forsøk på å underbygge sin posisjon, trakk han PFUs uttalelse i den såkalte ”saue- og geite”-saken (059/08) opp av lomma. Men både Hilde Haugsgjerd, og senere PFU-sekretær Trude Hansen kunne informere ham om at sakene ikke var sammenlignbare (beskyldningene var ikke så sterke, og saue- og geitebønder var kommet til orde). Som representant for kildesiden og som rådgiver for klagere kunne man ikke unngå å tenke: ”Herregud, hvor mange klagesaker har denne mannen vent tommelen ned for i alle disse årene basert på en slik forståelse av 4.14-regelen?!” Isungset trekker seg fra PFU til sommeren, og det skal alle profesjonelle kilder være glade for. Det styrket for øvrig heller ikke denne anmelders vurdering av Isungsets innsats i går at han ikke tok dissens når han først var så uenig i de andres konklusjon som han faktisk var.
John Olav Egeland: 5. Egeland tar mye plass på PFU-møtene, og det er vi som ser på glade for. Han er skarp, morsom, velformulert og kunnskapsrik. Dog kan hans innlegg av og til bli litt vel lange. Hans innledende ”take” på Riise-saken, der han blant annet trakk opp linjer som indikerte at vi her stod overfor en ny situasjon i rettsjournalistikken og derfor ny og upløyd presseetisk mark, viste seg også å være litt vel vidløftig. Han kom ikke så mye tilbake til dette, for å si det slik. Med den formen Haugsgjerd var i, klarte han heller ikke briljere like mye: denne gangen var hun var et klart hestehode foran.
Camilla Serck-Hanssen: 4. Igjen markerte Serck-Hanssen seg med selvstendige bidrag som verdiøkte debatten, nærmere bestemt i reindriftssame-saken (med påpekningen av den uheldige konsekvensen av landbruksministerens uttalelse), og i Riise-saken (der hennes forslag om å stryke en setning i uttalelsen som inneholdt ordet ”vitnemål” hadde en forløsende virkning). Med sin kommentar at i Riise-saken ”har vi å gjøre med en person som siterer seg selv feil”, bidro hun også til å sette saken i sitt rette lys. Men. I den sentrale reindriftssamesaken kunne man ikke tolke hennes første innlegg på annen måte enn at hun var uenig i sekretariatets innstilling om å felle for 4.14-brudd. Det er mulig vi mistolket henne her, og hennes senere innlegg kunne tyde på at så er tilfelle. Likevel lar vi ikke tvilen komme tiltalte til gode, selv ikke når vi tar i betraktning at hun var førstevoterende.
Henrik Syse: 4. Syse brente seg også litt på å være førstevoterende, nærmere bestemt i Riise-saken der han først mente at brudd var en riktigere konklusjon enn kritikk. Fornuftig nok trakk han seg raskt fra denne posisjonen, og senere i debatten bidro han til å øke utvalgets fart mot kritikk-uttalelsen ved å påpeke at Riise faktisk hadde anmeldt Baardsen for bedrageri. Syse gir alltid et ganske godt inntrykk under PFU-møtene. Han er utvilsomt rask i hodet, og formulerer seg alltid presist og elegant. Men også denne gangen ble man sittende med en følelse av at han blir litt for mye av en sandpåstrøer. Vår gut feeling er at han i for stor grad føler seg bundet av presseetikkens premisser slik de fortoner seg fra pressens ståsted. Vi venter fortsatt i spenning på at han skal trekke inn perspektiver fra sitt eget felt filosofien.
Ingeborg Moræus Hanssen: 2. Kinodamen i Moræus Hanssen må ha forledet henne i reindriftssamesaken. Ja, det kan nok bli god film av at noen blir utsatt for sterke og kanskje høyst berettigede beskyldninger. Men det blir ikke god presseetikk av at den som rammes av kritikken ikke får mulighet til å imøtegå den.
Per Edgar Kokkvold: 6. Dette var vintage Kokkvold: rolig og behersket i klare, korte og velformulerte innlegg. Hans kanskje viktigste bidrag på PFU-møtene er å sette sakene inn i deres rette presseetiske kontekst, og det lyktes han fullt ut med i går. I de tre web-tv-overførte sakene ble han og hans sekretariats innstillinger til konklusjon sittende så å si midt i blinken.
Det øvrige PFU-sekretariatet: 6. Sammendragene av sakspapirene i de tre web-tv-overførte sakene var alle gode og klargjørende, og, så langt denne leser kan vurdere det, rettferdige. Ikke minst vil vi trekke frem Trude Hansen som hadde ansvaret for reindriftssamesaken, og som åpenbart hadde betydelig kunnskap både om denne og tilsvarende saker. Kjell Børringbo bidro også med innspill som ble tatt til følge. Og når man hører Kjell Nyhuus lese opp innstillinger, kjenner man alltid at gjenkjennelighetens trygge glede siger på en.
Helt til slutt et innspill til vedtektsendring for PFU: I Norges Høyesterett kan ikke en dommer sitte lenger enn til sitt fylte 70. år. Slik bør det også være i PFU.
Anders Cappelen er PR-rådgiver, forfatter og forlegger i Kommunikasjonsforlaget.no
Følg ham på Twitter: @PR_faglig_ACap
