Tvitring om sårbare mennesker

Ute på trappa satt kjæresten min med gevær, naboen ringte politiet. Erfaringene mine var begrensede den gang, jeg hadde såvidt rukket å bli et voksent menneske. Den ettermiddagen begynte jeg å forstå at det som hadde sneket seg innpå, som var fremmed og uforståelig, var sykdom, og det var en politimann som hjalp meg med det.

 Min viktigste referanse til psykiatriske sykehus var Gjøkeredet, filmen hjalp meg ikke nå. Jeg har ofte tenkt med varme på han som kom opp trappa, tok av seg motorsykkelhjelmen og snakket med meg et par timer, helt til jeg forsto at det var lurt å dra til legevakten med kjæresten min. Og at målet skulle være tvangsinnleggelse. På samme måte kommer jeg ikke til å glemme politibetjenten som skulle sitte vakt på Ullevål. Hun spurte hva som hadde skjedd. Men jeg hørte sensasjonslysten i stemmen. Jeg var ikke plassert i en artig historie, hun så ikke ut til å skjønne det.

 Politiet har vært på Twitter en stund, nå har de gitt ut bok om det også slik at vi skal forstå at politihverdagen langt fra bare er preget av alvor. De skriver det i forordet. Alvoret har forlatt etaten for distansert festlighet. Voldtekter vil de ikke skrive om.

 I et lanseringsintervju sa politiet at de har fokus på å ikke være morsom på andres bekostning. Men med språket gjør de narr av fulle menn, eget kapittel om dem. Og hva vet egentlig politiet om den nakne mannen som sier gud ba ham kle av seg på Oslo S? Hva hadde skjedd med den mannen? Eller den barbeinte som marsjerer med gardistene? Det er uvisst hva han gjør der, skriver politiet med distansen sin. Hvorfor skal politiet være festlige når de skriver om mannen? Kan de ikke heller fortelle oss at de hjalp ham?

 Og hvor blir det av personvernet til oss som ikke er politiledere, når naboene neste dag skjønner at politibilene utenfor huset på Korsvoll dreide seg om full mann som nektet å betale drosjeregninga og på Sagene ble det politiet reduserer til `husbråk` til en historie om at noen hadde snakket feil om svigermor.

 Livet gir de fleste av oss erfaringer, de vi kjenner og er glad i er også folk som ikke får til livet sitt så godt. Som ruser seg og lukter vondt, noen som blir altfor redde, noen som utagerer. Og om vi ikke alltid klarer å beherske oss selv, vil vi ikke at elendigheten skal være gjenstand for andres spøk. Og av de profesjonelle venter vi, at de oppfører seg profesjonelt. Spøkene sine kan de ha på kontoret. Politiet skal være politi for alle mennesker. Siden den ettermiddagen for noen tiår siden reagerer jeg ofte når noen flåser om den det ikke går så godt med. I alle rom er det noen det ikke går godt med, i alle rom er det noen som kjenner dem. Du vet bare ikke hvem vi er.

 La meg vise dere Facebook-siden til politiet i Søndre Buskerud til slutt. Den har en historie i eventyrform illustrert med hodeskalle, og den ligger fortsatt ute på 4. januar 2013. Historien heter «Skulle det dukke opp flere lik, er det bare å ringe» med undertittelen «Del gjerne eller lik historien om liket».

 Det var en gang to betjenter på jobb litt ute på bygda i Søndre Buskerud. Den ene var nyutdannet og veldig ivrig i tjenesten. Den andre hadde noen flere år på baken, men det var ikke noe å si på iveren hans heller.

 Historien fortsetter med at politiet går inn i et hus for å se etter en mann noen var bekymret for, han hadde skrevet et avskjedsbrev. Politiet varsler lege og begravelsesbyrå etter at de ser noen blå tær bak ei dør, men da de undersøker nærmere har «”liket” sett sitt snitt til å stikke av!!» De finner mannen etterhvert. Han hadde gjemt seg, hadde blåfrosne tær. I huset luktet det vondt.

 Syns du historien er gøy?

 Kommentarfeltet er fullt av glade folk som syns historien setter kulør på dagen. Jeg kommenterte hvorfor jeg syntes den var upassende. Neste dag var kommentaren min slettet. En annen får også kommentaren sin slettet, men blir navngitt med beskjed om at det sikkert er andre sider han kan like og kommentere på. Politimester Christine Fossen sier til Nettavisen i en liknende sammenheng at de vil utfordre grenser for hva man forventer å finne på en offisiell facebookside.

(Fr. Martinsen er fast spaltist i magasinet Journalisten.)