Godtroende asyljournalistikk

Redaktørforeningens høstmøte rommer som tradisjonen tilsier et kapittel der medieledere forteller om satsinger de er stolte av, slik at andre kan lære og bli inspirert.

I dag var Jakobs fordommer i Tønsberg Blad, Morgenbladets nettsatsing, iTromsøs mye omtalte personaliserte nettforside og Vårt Lands satsing tilfluktshjem.no eksemplene som ble vist fram.

Jeg ba om ordet etter at Vårt Lands nyhetsredaktør Magne Henriksen hadde fortalt om initiativet for å mobilisere nordmenn til å huse flyktninger.

Presentasjonen var god og kampanjen virker som et verdifullt tiltak. Men siden Redaktørforeningen ikke hadde åpnet for debatt etter Kjetil Rolness´ krasse kritikk av asyljournalistikken, ville jeg åpne døra som tilsynelatende lukket seg etter ham da han forlot hotellet i Oslo der konferansen gjennomføres i dag og i morgen. Først ga han oss et lengre intervju som du kan lese senere i dag.

Journalisten publiserte sist uke en analyse Lars Akerhaug har gjort av norsk journalistikk rundt flyktningene og migrantene som strømmer til Europa. Rolness viste også til denne artikkelen under foredraget sitt.

Det var en grundig drøfting som vil bli fulgt opp på journalisten.no. Underveis har vi fått noen tips om flere enkeltsaker lesere mener er påfallende usannsynlige eller naive. Motivene er sikkert blandet og det er ikke slik at all kritikk treffer blink. Samtidig er denne debatten nyttig for mediene. Og antakelig også nyttig for flyktningene.

For dersom journalistene unnlater å stille gode spørsmål eller reflektere sin skepsis til noen av fortellingene de nyankomne gir oss, kan resultatet bli en rekyl som både rammer tiltroen til journalistikken og til og til mennesker med behov for beskyttelse.

Derfor spurte jeg nyhetsredaktøren om han tror på Vårt Lands fortelling om Abdul Quader Azizi. Mannen er ifølge avisa 110 år gammel. Like fullt tok han seg fra Baghlan i Afghanistan til Passau i Tyskland i september.

Reisen ble i hovedsak gjennomført til fots. Siden Azizi er blind, og kanskje litt skrøpelig, ble han båret en god del av veien. Reisen skal ha tatt en måned.

(Merknad: Vårt Lands journalist har gjort meg oppmerksom på at avisa ikke skrev at det meste av distansen ble tilbakelagt til fots. Det er riktig, men det var slik jeg tolket formuleringene “Mens han støttet seg på en stokk, krysset han denne uken grensen ved Passau i Sør-Tyskland. Men familiemedlemmene har båret den blinde, gamle mannen store deler av den lange reisen.” Jeg synes fortsatt det var en nærliggende lesning, men beklager om jeg har gjort Vårt Land urett.)

Distansen er ifølge Google Maps 5.553 kilometer. Karttjenesten beregner tidsbruken til 1.121 timer. Hvis følget tilbakela 3 mil om dagen, burde den ta omlag 185 døgn.

Henriksen valgte ikke å svare på spørsmålet. Det kan jeg forstå, siden han var kommet for å snakke om en dugnadstjeneste, ikke om nyhetsjournalistikken. Likevel syns jeg det var både synd og uklokt. Han kommer sikkert med et svar her på journalisten.no, slik at diskusjonen kan starte.

Det bør den antakelig også gjøre om en artikkel på nrk.no. Deres flyktning er en 105 år gammel kvinne. Hun tok seg fra Afghanistan til Kroatia på ryggen av sin 67 år gamle sønn. Kildene er avisa Independent og byrået Associated Press. Når NRK velger å gjengi den, antar jeg er fordi man synes den virker troverdig.

Disse eksemplene er ekstreme og derfor ikke typiske. Men de er åpenbart skadelige for tiltroen til norske journalister og redaktører. Det er virkelig rart at man foretrekker å ikke snakke om dette.