Dagsavisens forside 5. mars
Dagsavisens forside 5. mars

Adopterte Redd Barnas feilslutning

Tok mørketall ut av luften. VG gikk i samme spor.

Publisert   Sist oppdatert

Redd Barna har nylig foretatt en større undersøkelse om folks kjennskap og holdninger til seksuelle overgrep mot barn. (Ettersom rapporten, og denne artikkelen, kun dreier seg om seksuelle overgrep mot barn, kommer jeg i resten av artikkelen til å kun snakke om ‘overgrep’, og det siktes da alltid til denne spesifikke underkategorien.)

Undersøkelsen danner utgangspunkt for Dagsavisens førstesideoppslag 5. mars:

Dagsavisens forside 5.3.
Dagsavisens forside 5.3.

 

Ny rapport fra Redd Barna:

En av to kjenner ofre for overgrep

(Dette er er redigert og forkortet versjon av Doremus’ bloggpost. Du finner den komplette versjonen her.)

Selve artikkelen fremhever de samme tallene, og omtaler dette funnet som «Nye sjokktall om seksuelle overgrep«. Redd Barnas representant Lars Due-Tønnesen omtaler tallet som «overraskende» og «oppsiktsvekkende», og kontrasterer det med tallet på antall faktiske overgrepsofre fra tidligere undersøkelser:

«At halvparten av den voksne befolkningen kjenner noen som har opplevd seksuelle overgrep som barn, mens en av tre kjenner flere, er overraskende. Spesielt sett i lys av tidligere undersøkelser som viser at en av fem kvinner og cirka åtte prosent av alle menn, sier de har opplevd seksuelle krenkelser som rammes av straffeloven.»

Ifølge Due-Tønnesen er dette gapet (mellom ca. 14% ofre og 49% som kjenner et offer) et oppsiktsvekkende og entydig tegn på at det er store mørketall i tallet på faktiske ofre. Påstanden hans gjengis også ukritisk av Dagsavisen:

«I praksis betyr dette gapet at det er store mørketall. Mange går og bærer på vonde hemmeligheter.»

Kjenner du noen over 80?

Dette er imidlertid en total (og egentlig relativt åpenbar) feilslutning. I en tenkt situasjon der alle overgrepsofre var 100 prosent åpne om sin bakgrunn (noe som selvsagt ikke er tilfelle) ville antallet som kjenner et offer være langt høyere enn det faktiske antallet ofre.

Tenk hvis man isteden hatt spurt «Kjenner du personlig noen som er over 80 år?» eller «Kjenner du personlig noen som har fått kreftbehandling?» Svaret ville formodentlig være bortimot 100% på det første spørsmålet – selv som det bare er en brøkdel av befolkningen som er i denne aldersgruppen.

I vårt faktiske tilfelle er det selvsagt en åpenbar begrensning i form av at mange overgrepsofre vil holde det 100 prosent for seg selv eller fortelle det kun til sine aller nærmeste venner. Men det er likevel klart at for hvert offer, så vil det i snitt trolig være langt mer enn 1 person som ‘kjenner’ dette offeret. Særlig ettersom undersøkelsen baserer seg på en veldig vag avgrensing av hva det egentlig betyr å «kjenne noen personlig».

Som Sigve Indregard har påpekt, er det generelt en særdeles betenkelig meningsmålings-metode å overhodet spørre folk «Kjenner du noen som ____?», ettersom det forteller bortimot ingenting om den faktiske forekomsten av fenomenet.

I vårt konkrete tilfelle har spørsmålet riktignok en viss reell verdi ved at det gir en pekepinn på hvor mange i befolkningen som har noen direkte, personlig befatning med overgrep eller overgrepsofre. Denne pekepinnen er dog høyst begrenset, ettersom det ikke gjøres noen presis avgrensning av hvor stor omgangskrets som skal regnes som «folk du kjenner personlig».

Svarene kan også  - og det virker som om dette har vært MMIs primære intensjon med dette spørsmålet - brukes til å se om de som kjenner overgrepsofre har andre holdninger og oppfatninger om overgrep enn de som ikke kjenner noen ofre.

En total feilslutning

Men å slå opp antallet som ‘kjenner personlig’ et overgrepsoffer som «sjokktall» og påstå at dette demonstrerer eksistensen av mørketall for antall ofre, er en total feilslutning uten noe gyldig grunnlag i dataene. Redd Barna sier seg også enig (på henvendelse fra undertegnende) i at tallene om kjennskap ikke er overførbare til antall ofre, og hevder at dette også ble presisert på rapportlanseringen og i intervjuene med medier.

Samtidig hevder Dagsavisen på sin side at de har vært nøye og bevisst på å presentere koblingen kun som direkte sitat fra Redd Barna. Og selv om Redd Barnas egen artikkel ikke foretar noen eksplisitt kobling mellom kjennskap og faktisk forekomst, så fremhever man tallet om kjennskap meget sterkt, uten å presentere noen forbehold om hvordan tallet kan/bør anvendes.

Redd Barna påpeker samtidig at det er reell grunn til å frykte mørketall i undersøkelsene over antall ofre, pga. systemiske skjevheter i hvilke personer og grupper som ikke har kommet med i undersøkelsen. Dette er en gyldig og trolig korrekt påpekning – men den har ingenting å gjøre med den ferske undersøkelsen. Det kan godt være at det faktisk eksisterer slike mørketall i antall ofre, men det er fullstendig ugyldig å knytte en slik antagelse til tallene om hvor mange som kjenner et offer.

På henvendelse fra undertegnede medgir Dagsavisen at «man kan diskutere om [avisen] skulle gått mer inn i denne påstanden», men man fremhever at avisen var «bevisst» på å gjengi påstanden kun som et sitat fra Redd Barna. Jeg har imidlertid vanskelig for å tolke overskriften «Nye sjokktall» (uten noen sitatstrek eller andre forbehold) som annet enn en validering av denne tolkningen.

Uansett burde man kunne forvente at Dagsavisen aktivt foretar et minimum av kritisk vurdering av påstandene som intervjuobjektene kommer med, og stiller spørsmål ved resonnementer som er åpenbart mangelfulle – især når man velger å gjøre dem til hovedoppslag på forsiden.

VG i samme spor

VG lot seg tilsynelatende inspirere av Dagsavisens vinkling i egen sak på nett samme dag, og utstyrte sin artikkel med overskriften:

Halve Norge kjenner noen som har vært utsatt for overgrep som barn

Heller ikke her er det noen motforestillinger når Due-Tønnesen siteres på at (min uth.) «Vi vet at det er flere som sier de kjenner noen som har vært utsatt for overgrep som barn, enn det vi har statistikk på. Derfor er det grunn til å tro at det er flere som blir utsatt for seksuelle overgrep enn det vi først har antatt.»

Igjen sies det helt eksplisitt – og logisk ugyldig – at tallene for hvor mange som kjenner overgrepsofre danner grunnlag for antagelsen om mørketall for antall ofre. VG er blitt bedt om kommentar til dette fraværet av kritisk vurdering, men har takket nei til å kommentere.

Lenger ned i artikkelen skriver VG at:

«Rapporten viser også at det er få som snakker med barna sine om hva seksuelle overgrep er.»

Det til tross for at undersøkelsen ikke inneholder et eneste direkte spørsmål om dette. Det eneste VG bygger sin konklusjon på, er:

«47 prosent mener at det å snakke med barn om temaet gjør barn redde, flere mener også at oppmerksomheten skaper unødig mistenksomhet mot uskyldige voksne.»

Også her burde det egentlig være relativt innlysende at disse svarene – især det første – ikke kan overføres til at folk unnlater å snakke med barna sine om temaet. Det er helt sikkert noen foreldre som viker unna temaet fordi de ikke vil skremme barna, men det vil også være svært mange som anser at det kan/vil skape frykt men likevel ser det som nødvendig å snakke med barna om det – akkurat som man innprenter barn diverse andre forsiktighetsregler som isolert sett kan oppleves skremmende.

VG har for øvrig i ettertid endret sin formulering og klargjort at denne konklusjonen står for Redd Barnas egen regning.

Medienes ansvar

Det er prisverdig både at Redd Barna setter fokus på overgrep mot barn og at Dagsavisen og VG gir dekning til et viktig tema. Men det kan ikke frita organisasjonen fra å presentere saken på en nøktern, korrekt og tydelig måte, der man gjør det klart hvilket grunnlag man uttaler seg på.

Og enda mindre kan det frita mediene fra å innta en metode- og kildekritisk tilnærming når de blir forelagt analyser som er objektivt bristende og mangelfulle. Selv om avisene delvis har en rolle som ren ytringsformidler, så har de også et åpenbart ansvar for å demonstrere et minimum av kritisk sans og kontrollere at det faktisk eksisterer gyldig dekning for de faktapåstandene og resonnementene som de gjengir.